Alle forberedelser de siste ukene har vært vinklet rundt denne dagen og den kommende julen. Tiden før jul, da alle løper rundt etter gode julegave tilbud, baker, pynter, foretar innkjøp, planlegger, møtes for å få en forsmak, lager pepperkakehus, baker litt til og øker forventningene sakte men sikkert, befinner vi oss i ei boble på fjellet.
Det er avreise dag og nervene er i helspenn hos oss alle tre av helt forskjellige grunner. Jeg sender jentene på skolen og blir stående helt perpleks å skue over fjellet av bagasje jeg på ett eller annet vis skal få organisert inn i bilen og samtidig sørge for plass til sjåfør og passasjerer. Jeg trekker pusten dypt og griper tak i den største kofferten. Vi skal være borte lenge, nesten tre uker og jeg har ikke til dags dato blitt vesentlig flinkere til å pakke lite! Jeg vet ikke hva vi går til, så jeg har helgardert meg på alle plan. Jeg ender opp med kapitulasjon. Noe må være igjen. Det er simpelthen ikke rom for store ambisjoner i vår ellers så romslige Tiguan.
Noe slukøret, lettere tom, nervøs og forventningsfull på samme tid plukker jeg opp jentene fra deres respektive skoler. Avskjedene, lykke ønsker, råd på veien og klemmene varer hele veien opp selv om de i tid sørger for at vi ankommer destinasjon Beitostølen 20 minutter etter skjema. Det får bære eller briste. Standaren er satt for fullstendig kaos uansett og det er bare rom for forbedring.
Ved ankomst ramler vi noe forvirret inn i resepsjonen. Jeg har ett febrilsk drag over ansiktet men ikke ett eneste menneske lar seg affisere av det. Her er ikke det unormalt.
"Næmmen er det du..." I hodet mitt går jeg gjennom hele kartoteket av bekjentskaper jeg har vært å heldig å tilegne meg opp igjennom årene. Jeg husker ansikter, men kan for mitt bare liv ikke huske navn når det virkelig gjelder. Det tar ikke lang tid før jeg smiler anerkjennende og sekunder etter forsvinner det febrilske draget til fordel for en ektefølt klem.
Første gang jeg traff denne herlige damen var på Peppes i Askim for over 2 år siden. Min lille prinsesse og hennes lille pode fant hverandre og lekte sammen hele tiden. Det var stor sorg når pizza gildet endelig var over. Begge de små hadde med seg sine eldre søsken med ekstra bagasje inn i livet. Øyne møtes i anerkjennelse og forståelse. Det tar ikke lang tid før praten går lett og vi finner hverandre på facebook. Det er en gang sånn med oss som har barn med spesielle behov, at vi har ett stilletiende samhold og en følelse av felleskap selv om vi ikke kjenner hverandre.
Så nå står jeg altså her, milevis hjemmenfra og takker av hele mitt hjerte for dette kjente ansiktet i resepsjonen. Skuldrene senker seg akkurat lenge nok til å ta fatt på resten av ankomst prosedyren uten hysteri.
Vi ankommer endelig rommet en time etter planen med Sunniva og bagasjen på tralla. Ett litt avansert sykehus rom møter oss. Det er helt greit. To senger, en som kan kjøres opp og ned til Sunniva sin store begeistring, samt en helt vanlig men noe kjedelig ifølge minsten, som slukøret går med på å sove i den fordi hun trenger ikke gjerde på senga sånn som søs. Mor har ordnet seg eget rom og baby call for er det noe jeg forstår, så er det at jeg jeg kommer til å ha behov for bittelitt alenetid selv når jeg sover.
Den kommende natten forløper rolig og den første dagen husker jeg knapt. Vi løp fra det ene møtet og samtalen til den andre. Det ble tid til 10 minutters lek i gymsalen før vi til Siren sin store fortvilelse måtte farte til enda en samtale. Jeg gikk med to planer, øya i kryss og kunne ikke for mitt bare liv forstå hvorfor møtene vedrørende mine to små ikke var samkjørte. Det fine med det var vel at de ansatte fikk se Siren på sitt desidert verste. Bakdelen var at etter endt møte var det jeg som måtte roe og forsøke å motivere til nytt møte. Det var likevel så inderlig verdt det.
Gruppa vår er fantastisk. Det er en gjeng full av kunnskap, erfaring, omsorg, kjærlighet og ikke minst humor. Det er ubeskrivelig herlig å slippe å unnskylde Siren sin oppførsel til enhver tid. Her er ingenting unormalt. Vi knytter oss til hver og en av dem på hver vår måte og alle er de med på å gjøre dette oppholdet til noe vi ser tilbake på som fantastisk.
Når jeg tenker tilbake er det helt utrolig alt det vi har fått være med på. I utgangspunktet skulle dette være ett vinteropphold der jentene skulle lære og bli trygge på aktiviteter som ski gåing, aking og intet ringere enn kanefart. Men kong vinter hadde andre planer. Den eneste dagen det var forhold til skigåing slo Siren eg fullstendig vrang. Hun gjorde det klart og tydelig at ski er etter hennes mening tidenes mest elendige oppfinnelse. Så vi gikk på bena i en sidevind som tilsvarer stiv kuling i det som virket som ei mil. Sunniva, lille tapre snuppa mi tok skiene fatt og stavret seg mer eller mindre vannrett i side bøyd stilling oppover og nedover bakker. Hun stavret seg opp på egenhånd etter hvert fall og gikk ufortrødent videre med helten sin ved sin side. En høyreist ung idretts student, med ett lynne som Dalai Lama, ett eget lag med barna og en akkurat passe barnslig måte å være på til å plante stjerner i øynene på alle deltakerene. Jeg ser på Sunniva at 80 % av stavringen er til for å imponere vedkommende idretts student. Vi trenger alle vår motivasjon og jeg kjenner ett blafrende pust av stolthet hver gang Siren og jeg nesten klarer å ta dem igjen, i alt for store sko og klær som gjør snø stavring i side vinkel passe utfordrende.
Vi ender turen med blåfrosne kinn, passe mengde stolthet og puster lettet ut idet boble buksene forlater de åh så spreke kroppene våre. Vi får ikke puste lenge. Det er tid for neste aktivitet. Jeg har ikke tall på hvor uendelig mange ganger jeg trekker pusten dypt eller sukker under dette oppholdet. Det er ikke rom for å behøve god tid i overgangs situasjoner. Av med skidresser, fleece dresser, ulltøy og svette sokker. På med badedrakter og svømme briller. Fra det ene til det andre har fått en helt ny betydning for mitt vedkommende...Sunniva er som fisken i vannet. Hun er mer under vann enn over. Hun nyter og utvikler svømme evner sakte men sikkert. Vi er to runder i bassenget nesten hver dag. Det er helt greit når vi kommer så langt som i bassenget. Utfordringene ligger i prosedyrene før og etter. Siren skal ikke bade, vil ikke, nekter plent. Hun innehar svømmeknappen for 100 meter men i ett basseng hun har svømt i siden barnehagens dager. I dette bassenget bor det mest sannsynlig ett basseng uhyre som står klar til å dra henne ned i dypet. Jeg lar henne få bestemme første gangen. Hun på sidelinjen og betrakter de badende mens hun bedyrer hvor gjerne hun vil bade. Jeg foreslår å skifte til badedrakt og angrer idet ordene slipper ut av munnen min....skrekkslagne barn og perplekse voksne stopper opp der de befinner seg i vannet idet Siren kommer med ett utbrudd som tilsvarer ett lettere drapsforsøk. Jeg sukker atter en gang den dagen og bruker den resterende tiden på å roe jenta ned. Noen timer senere foretar vi runden på nytt. Denne gangen blir Siren tilbudt rullestol og lar seg av den grunn villig bekles i badedrakt og en avførings stoppende boble shorts. Etter 15 minutter på do for å forhindre katastrofe og ett lynnedslag i dusj området entrer vi svømmehallen i rullestol. Siren er opptatt av hjulene og merker ikke at vi parkerer ved kanten. Jeg ser mitt snitt, hiver nærmeste brems på, griper jenta under armene og løfter henne ned i vannet før hun registrerer hva som skjer. Mother of the year! Hun hyler. Så lite elegant som overhode mulig sklir jeg ned i vannet ved siden av henne. Hun klamrer seg til kanten, gurgler mer enn hun hyler nå og speider febrilsk etter basseng monsteret. Jeg lar henne holde på. Vet av erfaring at beroligende ord er mot sin virkning. Litt etter litt slapper hun av i skuldrene og armene senkes under lovnader om at hun ikke trenger å svømme, bare være. Hun klamrer seg til kanten i de 20 minuttene badingen varer, men slutter å lete etter monsteret og går inn i en observerende sinns stemning. I ett hvilket som helst annet basseng hadde flesteparten reagert med avsky og forferdelse over at jenta blir tvunget til noe som gjør henne skrekkslagen. I dette bassenget er mangel på forståelse ikke eksisterende. Ingen lar seg affisere over dramaet som utspiller seg i starten av svømme økten. Badeballer og andre leker bringes bare i stillhet til Siren for å snu fokuset til det positive. Akkurat der kunne jeg gitt hver og en av dem en klem i ren og skjær inderlighet og takknemlighet. Etter det første spranget ut i djevelens gryte, har skrekken slått akkurat nok sprekker til å slippe inn små lysstrimer av glede, mestring og lek. Hun koser seg faktisk. Jeg visste det. Vi har revet plasteret av en gang tidligere på Kypros. Vi valgte ett tidspunkt på dagen der de fleste var til lunsj før jeg uten ett ord leide Siren langs kanten på bassenget og lempet henne forsiktig uti før hun rakk å reagere. Med lyder som en gris under slakt fikk vi ymse reaksjoner av dem rundt bassenget som anser en halvliter øl for en helt grei lunsj. Forferdelse er vel utrykket jeg leter etter. Men de samme øldrikkende stedvis solbrente menneskene, smilte bak boksene sine når Siren plent nektet å forlate bassenget en halv time senere. I slike tilfeller er det uten tvil godt å vite hvor prinsessens ultimate grenser går.
Vi opplevde som nevnt utrolig mye disse tre ukene på Beitostølen. Glede, mestring, frustrasjon, utmattelse, håpløshet, kreativitet, samhold, tøying av grenser, konfliktløsing, ambisjonsnivå, vennskap, samhold, forståelse, kommunikasjon uten ord, støtte, oppmuntring, hengivenhet, hjemlengsel og inderlighet er ord jeg sitter igjen med når jeg nå tar ett tilbakeblikk på tiden vår i boblen.
Det var givende men samtidig vemodig å se hvordan Siren blomstret under ledelse av andre enn meg. Det gav meg ett innblikk i fremtiden, til den dagen jeg slipper hånden hennes i det daglige og hun skal ut på egne ben. Vel og merke med ett godt sammensatt team rund seg som fanger opp, veileder, støtter, trener og forhåpentligvis trøster. Når dagen er der da mamma ikke umiddelbart kan tilby en trøstende klem eller være boksesekk når frustrasjonen tar overhånd. Jeg tenker nok alle vi som har barn er der på ett eller annet tidspunkt. Det som gjør det ekstra skremmende for meg er at når den dagen kommer for Siren, så har hun antageligvis en mental alder på rundt 5 år. Hun vil venne seg til å bo alene med tiden, men vil hun noen gang forstå hvorfor hun ikke kan bo sammen med mamma resten av livet?
Det var uendelig deilig å oppleve at jeg ikke sitter alene med slike tanker. Felleskap er en uvurderlig styrke.
Det er dagen før Lucia dagen og alle barna er samlet i den ene stuen. De står der sitrende av spenning. Det skal trekkes Lucia 1, 2 og 3. Jeg ser forventningene i øynene til Sunniva. Siren er mer opptatt av sin plass i køen mot kurven med navn på lapper. I hodet mitt har gremlingen tatt over og jeg forbereder en trøste tale til minstemor i tilfelle hun ikke blir en av de heldige som får gå med lysekronen foran i toget. Den første lappen trekkes opp av kurven. "Siren"-ropes det høyt ut i rommet. Det er meg det svarer Siren høyt og tydelig for så å bli akutt uinteressert. Jeg jubler litt forsiktig på hennes vegne samtidig som jeg registrerer at lillesøster sitt hjerte veksler mellom stolthet og skuffelse. Følelsene mine er like forutsigbare som en fis i en kurvstol i det øyeblikket. " andre håpefulle blir trukket ut, men ingen av dem er Sunniva. Jeg ser hun senker blikket og setter kursen mot henne mens jeg går igjennom trøste talen en gang til i hodet for sikkerhets skyld. Idet jeg når henne løfter hun hodet og frem kommer ett forsiktig smil. Det er som om hun leser tankene mine. Det hender oftere og oftere. "Det gjør ikke noe mamma". "Det er viktigere for Siren enn for meg for dette var kanskje hennes eneste sjanse til å få bli Lucia". "Jeg har jo mange år å bli Lucia på". Rørte, imponerte og stolte tårer presser seg frem i øynene mine idet jeg tar henne i armene og nærmest knuser henne med en klem full av følelser.
Den kvelden øves det iherdig i plenum på Lucia sangen og det å gå i tog. Det er nå en gang slik at alt må øves på når det kommer til våre barn. Bare noe så "enkelt" som å slange seg avgårde på rad og rekke i ett Lucia tok kan utløse stor forvirring og uheldige reaksjoner. Vi øver i gangene. Den fantastisk gode nabo gutten har velvillig lånt bort rullestolen sin til Siren og det er duket for en vellykket og rørende opplevelse kommende dag. Sunniva har stolt blitt plukket ut til å trille Siren i rullestolen i toget, og med denne viktige oppgaven har hun nesten blitt ett hode høyere av ren og skjær stolthet.
Det synet av alle våre vakre barn i høytidelig prosesjon, de smilende tilskuerne, rørte tårer nedover mødrenes kinn, barnas øyne glitrende av stolthet, lussekatter vilkårlig strødd utover kantine gulvet fra en ivrig svingende kurv, kaoset som oppstår når usikkerheten om antall runder i kantinen gjør seg gjeldende og blitz regnet som går en Hollywood event en høy gang....Det synet og den følelsen klarer selv jeg ikke å beskrive med ord.
Nevnte jeg den befriende forståelsen og humoren denne boblen innehar? Det hører med til historien at på dette helsesport senteret er ingenting unormalt. Med lite fritid for oss foreldre, kaotiske overgangs situasjoner, spennende opplevelser fulle av inntrykk, unevnelige hendelser og høy puls...ja da tar man de få pustene i bakken man klarer å få. De pustene foretaes som oftest klokken 0700 på morgenen før barna vekkes og frokost er ett faktum. Hvis det er noe som helst uforutsett som kan skje, ja da kan dere være sikre på at det skjer med oss. Vi fikk selvsagt tildelt rom med en byggeplass som nærmeste nabo. Vi taklet banking og boring fra 0730. Ikke no problem. Mer en genial vekkerklokke. Men så kommer den kvelden.....noe er tydeligvis ferdig støpt. Arbeidet har gått utrolig kjapt. Vi har sett store forandringer hver eneste dag og for å få det til så må etter alle sigende ting gå kjapt, selv tørking av sement. Jeg kikker ut av vinduet for å finne kilden til lyden som skal bli årsaken til tre mareritts netter. Der står den i all sin prakt, bygg tørkeren, gul og svart, majestetisk, plassert mellom armeringsjern, en slunken plankehaug og det som ligner ei bøtte fra mitt ståsted. Den har en beundringsverdig funksjon som innebærer at den kan slå seg av og på med jevne mellomrom gjennom en hel natt, vel og merke med ett anstrengende brøl hver gang, men like fullt helt alene.
De lettere kaotiske og begivenhetsrike dagene som følger blir ikke lettere av mangel på søvn for både liten og stor. Vi fikser det også. Ikke med ett smil må vite, men vi fikser det som vi fikser alt annet.
Det er dagen etter den 3 natten i selskap med bygg tørkeren. Vi har startet dagen med ridning, møter, skole, oppgave orientering på holke med slitne barn. Katastrofe begrensning i matsal når en intetanende hyggelig mann, avhengig av rullestol, ser maten sin forsvinne i det fjerne, kun bevæpnet med kniv og gaffel, når Siren gir seg utløp for sin rullestol fetisj og triller mannen avgårde med ett fast blikk på de fascinerende hjulene. Siren har hatt 3 runder med stress diare, 4 stykk melt down episoder og på toppen av det hele stukket av i heisen.
Så kommer øyeblikket jeg har lengtet etter. Den lille, men akk så etterlengtede dødtiden mellom aktivitet og kveldsmat. Jeg kjenner røyksuget og behovet for å roe ned minst tre nerver så inderlig. Siren er i ganga. hun kommer ingen vei og jeg kan snike meg til hvert fall 3 minutter, litt varm røyking og 2 slurker kaffe med den fantastiske mammaen på nabo rommet. Siren godtar at jeg stikker på utsiden av døra ett øyeblikk. Ene og alene fordi den har en døråpner knapp og vi kan leke en strømslukende, temperatur senkende "borte..borte..titt..titt" lek mens mamma mer eller mindre mislykket forsøker å smug røyke. Vi er tross alt på ett helsesport senter....Idet pausen synes å være ett faktum tar jeg en rask titt på Siren sin bak. Ikke spør meg hvorfor....mest sannsynlig en ren og skjær refleks hos mødre med bleiebarn. Jeg stopper opp i bevegelsen idet jeg får øye på de lett gjenkjennelige mørke feltene på innsiden av hvert bukseben. Kaffen setter i ett lokke rop og røykpakken vibrerer i lommen. Dette er en av de stundene hvor fornuft viker plass for behov. I disse behovsprøvde stundene er det en hårfin balansegang mellom litt dårlig samvittighet, mine verdier som mor og prinsessens behov. Jeg konstaterer at det ikke drypper fra innsiden av buksen og ned på gulvet, registrerer at Siren er i ekstase over å få løpe i ganga og helt uaffisert av hendelsen, heller litt i overkant glad over å slippe den trengende følelsen. "Det kan ikke bli verre, vi går". Mammaen fra naborommet ser på meg og sekunder etter bryter vi ut i latter. Igjen ser jeg "Mother of the year" prisen fly avsted med vinden samtidig med følelsen av ukomplisert forståelse og en "pick your battles" mentalitet. 10 minutter senere er nervene roet, tørre bleier og bukser, samt sokker er iført 11 åringen mer eller mindre uten kamp og vi er atter en gang klare for en aktivitets fylt kveld. Heldigvis uten utsikter mot en natt med ett litt hest mer gryntende enn brølende troll av en byggtørker i aksjon.
Det er egentlig så uendelig mye mer jeg kunne tatt med i dette blogg innlegget, men i stede vil jeg la bildene under her tale for seg og overlate litt til den fantasien jeg vet dere innehar. Nå gleder vi oss til neste opphold i 2018. Det positive er at nå vet vi hva vi går til. I den grad det vil gjøre en forskjell.....
Andre dag på Beitostølen. To spente jenter som enda ikke helt vet hva tiden her vil bringe og øynene deres er fulle av spørsmål:-)
Vi var så heldige å få være med på bygdas årlige juletrefest og party faktoren var utvilsomt høy:-)
Aking var tilsynelatende ubeskrivelig skummelt for Siren, men med litt overtalelse skulle vi til slutt ikke få henne av kjelken:-)
Akebrett curling med selveste Sunniva som curling prosjektil ble en morsom start på oppholdet:-)
Det er ingen tvil om at denne jenta er født inn i en kunstner familie. Snø kunst falt så inderlig i smak og...........
.........kreativiteten sto det ikke på det er sikkert:-)
Underveis i dette oppholdet skal jentene (og mor) få prøve masse nytt. Her spikkes det pølse spidd til grilling og selv om prosessen var tidkrevende, viste Sunniva sitt store lager med tålmodighet og kom i mål på sitt eget vis:-)
Høyt henger de.......Siren utfordret seg selv og klatret høyere og høyere for hver eneste dag:-)
iiiiiiha!
Hvor mange ris poser klarer vi å få plass til før en detter eller Siren bryter ut i latter....Balansekunst på høyt nivå.
Jeg kan flyyyyyyy:-)
Åh du salige for en lykke å få tyv låne rullestol ett stjålet øyeblikk:-)
Oppgave orientering krever dyp konsentrasjon....
Ribbeveggen kan også brukes som rekvisitt til posering under fredagens disco:-)
Having fun!
Let`s rock this party.....
Idrettshallen gav rom for utrolig mye.....
Pigg kjelken var ikke så lett å manøvrere som det ser ut til:-)
Siren viste fantastiske kunnskaper og styrke når det kom til kasting av ymse saker og ting:-)
Jeg står her og observerer til jeg blir trygg...kan om mulig ta flere uker det...
Denne jenta lærte utvilsomt å svømme med hodet over vann før hjemreisen:-)
Kos å få besøk av pappa oppi Beitostøl boblen vår:-)
Her lages det julegaver på høyt nivå.
Lovlig bruk av rullestol og i mangel på en håndball...tager vi det vi haver...
Flere som fikk sansen for rullestol jogging:-)
Sunniva ordner julehemligheter....
Kjøre det som kjøres kan:-))
Det tok ikke lang tid før Siren ble trygg i vannet og de to siste dagene tok hun jammen meg noen få svømmetak også:-)
En fisk ved navn Sunniva:-)
Stolt jente som har vært med å designe tidenes morsomste versjon av Marit Bjørgen:-
Liten men kraftfull:-)
Ei lita Lucia jente som var oppriktig glad og stolt på sin søsters vegner da hun ble valgt til Lucia for første gang i sitt liv.
Endelig kom dagen da Siren skulle få gå først i toget som ingen ringere enn Lucia.
Produktiv idyll.....
Kun ett helsesportsenter med respekt for seg selv har vidunderlige hester som barna blir glad i:-)
Stolt Siren under en av de mange ride timene på en hest som er stødigheten selv.
Det ble masse tid til kos rundt bålet og Siren var stoltheten selv over sin egen evne til å grille pølser på bål....
Nyter varmen i lavoen:-)
Siren lo seg fillete hver gang Sunniva aket forbi i vill fart! Selv foretrakk hun å se på.....
Iiiiihaaaaa de gærne har det godt:-)
Midt i blinken....
Full konsentrasjon.....
Sunniva mestrer balansekunsten uten tvil.....
Bowling fikk Siren til å le så hun ramlet over ende:-))
Ordentlig koselig med kanefart i mørket:-)
Treffsikkerheten stå det ikke på det er sikkert.....
Siren overrekker sin selv lagde engel til Mormor!
Her lages det flere engler i julegave på formingen:-)
Her er det såvidt mamma får lov til å fotografere for dette prosjektet er nemlig til mamma:-)
