En rose på søppeldunken

Skulle jeg velge deg bort fordi du ikke tenker som andre barn. Skulle jeg la vær å gi deg livet fordi du aldri vil vite forskjell på verb og adjektiv. Skulle jeg sende deg tilbake dit du kom fra fordi du aldri vil kunne få en åtte til fire jobb og klatre i gradene. Skulle jeg kaste deg over bord fordi du aldri vil kunne lese avisen og sukke over alt det elendige som står der. Skulle jeg ta livet ditt fordi dine følelser kommer ut med en kraft så stor at den blåser de som ikke kjenner deg overende.
Skulle jeg fjerne deg fordi du aldri vil kunne komme med evig lange og detaljerte avhandlinger om ting som engasjerer deg. Skulle jeg drepe deg før livet ditt var en realitet på grunn av samfunnets manglende engasjement og motforestillinger mot ditt avanserte vesen. Skulle jeg visket deg ut av historien fordi du aldri vil klare deg helt på egenhånd.
Skulle jeg droppe å bringe deg til verden fordi hovedvekten av samfunnet ville vise meg fingeren helt fra ditt første skrik. Skulle jeg slette din eksistens fordi mine bekymringer vedrørende deg ville bli annerledes enn bekymringene foreldre til friske barn har. Skulle jeg la deg suges ut sammen med min livsglede hvis jeg visste hvor hardt jeg måtte kjempe for å gi deg det du har krav på. Skulle jeg si farvel til deg for å velge bort kampene ett sneversynt samfunn gir meg som din mamma. Skulle jeg gi deg opp fordi ett trehodet troll ved navn NAV velger mental mishandling som taktikk når de møter oss. Skulle jeg kaste deg ut som illeluktende søppel fordi arbeidsmarkedet ser på meg med redde øyne siden jeg valgte å gi deg livet. Skulle jeg hvert år legge en rose på søppeldunken utenfor Ahus istedenfor å synge bursdags sangen foran ditt glitrende ansikt.
Skulle jeg nekte deg adgang til livet i frykt for at dine fremtidige søsken skulle angripes av trangsynte mennesker fordi du fikk se dagens lys. Skulle jeg kutte livslinjen din fordi jeg ønsket livet enkelt. Skulle jeg være din bøddel for å fylle kontoen min med penger jeg kunne tjent på skift arbeide.
Skulle jeg slukket lyset ditt fordi verden jobber for at vi alle skal ende opp like og den eneste forskjellen vil være hvor mye penger vi har på kontoen. Skulle jeg tenne ett lys for deg hvert år fordi verden er iferd med å ende tilbake der det var helt naturlig å la avanserte mennesker som deg vokse opp sammen med den godlynte purka i grisehuset.

Jeg kan med hånden på hjertet svare nei på alt dette jenta mi. For uansett hvor mange som stikker kjepper i hjulene på vogna vår, så skal jeg dra dem ut 1 etter 1 og fikse hjulene så vi sakte men sikkert kan rulle videre ufortrødent.

Jeg fikk engang ett spørsmål da minste mor lå rimelig fersk i magen min. Det lød slik, hvis du blir gravid igjen og finner ut at barnet blir som Siren, vil du da ta abort. Jeg stusset ikke litt på svaret engang. NEI! For hvis du er kvinne nok til å bli med barn, så må du være kvinne nok til å være mor til det barnet som måtte komme. Så sant det ikke dreier seg om incest eller voldtekt. Det er en helt annen sak. Jeg ville ikke vært foruten Siren for alt i verden uansett hvor inderlig tøft det er til tider, men jeg kunne fint klart meg uten bedrevitere som bødler i vei med en stoisk overbevisning over egne evner uten anelse om hva de driver med.

Hvorfor skriver jeg dette idag tro.....det er fordi idag er det å få barn iferd med å bli en utvelgelses prosess på lik linje med å gå i grønnsaksdisken på Rema eller Meny. Det som ikke er perfekt det hiver vi. Vi kan til nøds slenge det til dyrene så det gjør nytte for seg, men vi vil for all del ikke ha det i hus, langt mindre på tallerkenen. Det behovet for perfeksjonisme vi nå går inn i skremmer vannet av meg. Det har skremt meg lenge.
Jeg vil berette en historie som forhåpentligvis vil gi deg ett perspektiv, om en mor som valgte perfeksjonismens vei selv etter at barna var født. Etter første barnet kom til verden friskt og sprellende var alt fryd og gammen. Men så kom barn nummer to med funksjonshemminger og innviklede diagnoser. Hun holdt stand men det var ikke mer heller. Hun følte på skammen der hun vandret med krum nakke mellom husene i ett meget aktet område. Man kan spørre seg hvorfor. Da barn nummer to viste seg å være så uforskammet å komme til verden med store utfordringer dro hun sin kos. Det sykeste barnet havnet på sykehus men mor kom aldri for å være en klippe. Far var der, i tykt og tynt til han en dag befant seg alene som foreldre til barnet som ikke klarte kjempe lenger. Han sto der tynget av sorg, ensom, mens han holdt en rørende minnetale til barnet han fikk kjenne så kort tid. Mor uteble. Hun valgte å gå videre med nye friske, velstelte barn, etiketten på stell og fasaden tilsynelatende uten en eneste ripe. Igjen sitter far med sorgen over barnet han la til hvile og kampen for tilværelsen for ett friskt og oppegående søsken, mens han kjemper for det funksjonshemmede barnet han fikk beholde. Han er sterk. Sterkere enn mange mennesker jeg vet om. En slik far står det så uendelig mye respekt av. Jeg vil ikke dømme barnas mor, hun har sine grunner og jeg vil aldri få kjennskap til hennes innerste tanker. Det som skremmer meg er at det er slik verden er iferd med å bli.
Nå skal det sies at verden er enda full av mennesker som elsker sine spesielle barn så inderlig at det gjør vondt. Det er heldigvis mange av oss.
Det som får meg til å ville kaste opp er alle de som ikke er kvinne nok til å bringe barn til verden uansett hva de måtte ha av bagasje, eller menn som ikke har baller nok til å stå, om enn skakk i ryggen, som klipper i livet til barnet de har vært med å skape og som mot alle odds fikk med seg ekstra bagasje inn i livet. Skal verden ende slik at vi sitter igjen med bare en håndfull sterke kvinner og menn som tar alle deler av livet på alvor, mens store deler av befolkningen jakter på perfeksjonismen med en mer eller mindre rakrygget feighet uten evne eller vilje til å takle virkelige følelser.

Velsigne de som setter friske barn til verden. Det er fantastisk og det er ett under hver eneste gang. Dette er ikke en klage på dere, så langt ifra. Dette er ett hjertesukk som omhandler samfunnet, normer som er iferd med å endres og menneskene som tykkhudet og med alt for lite skrupler går målrettet inn for å endre dem....til det skremmende.

Vil verden virkelig ha det slik at enhver som ikke passer inn i perfeksjonismens kube vil bli sett på som en trussel for samfunnets ultimate eksistens. Hvis verden var foruten disse ekstremt fargerike menneskene, hva skulle da fortelle oss hva vi skal legge i ordet perfeksjonisme. Hva vil bli det neste som må selekteres ut for at verden skal fremstå ytterligere mer perfekt? Vil økonomisk grunnlag stå for tur?

Det er ikke ett alternativ å fjerne eksisterende fargerike mennesker. Det er heldigvis forbudt ved lov. Men å fjerne dem før de ser dagens lys.....det er ubeskrivelig at det engang er en diskusjon. Jeg ønsker ikke at mine barn skal måtte være vitne til en verden der det perfekte er det eneste alternativet. Ønsker du?

Med de beste intensjoner og kjærlighet fra meg til dere.

Jeg skal kjempe til min døende dag skatt for at familier i hele verden kan ta ett slikt bilde av sitt spesielle og fargerike barn og smile med stolthet i hjertet og ikke bøyd hode med skam i brystet.

Hjelpeløs på gulvet...

Kunsten å finne seg selv, hvem er du, hva er dine sterke sider, hvor godt kjenner du deg selv, hva gjør deg til deg, selvhjelp, få mer ut av livet, forandre ditt perspektiv, skap ditt drømme liv og ja.....jeg kunne fortsatt i det uendelige. Jeg er vel en av de menneskene som har jaktet på det meste av dette og lest bøker opp og ned i mente, tatt kurs med både helhetlig innsats og mer moderat iver, samt befunnet meg hjelpeløs på gulvet etter i overkant for mange meditasjoner i lotus stillinger og forvrengte forsøk på grasiøs yoga. Jeg har stresset på meg ryggsmerter i jakten på det perfekte hjem og lege anbefalte løfte stillingen når eldste prinsessen får sine anfall av pubertets nykker som møter en treårings trass. Den perfekte kroppen har det blitt mer av og drømmejobben.....vel den er der ute, bare jeg ønsker den hardt nok ifølge atter en bok med overdådig innhold og gull befengte løfter.
Nå sitter jeg da her og reflekterer under markisen mens regnet øser ned, barna befinner seg i bobil på Oppdal, jeg har sendt skattepengene ut til sine respektive eiere og hvisket ut følelsen av det uvante når det gjelder å være alene uten mine små øyenstener. Jeg kjenner på stresset rundt det perfekte liv, jeg kjenner vekten av bekymringene fordi vår Q4 tilværelse overhode ikke passer inn i arbeidslivet sin A4 tilværelse. Jeg forstår hvordan det må føles å være en formel i en avgrenset rubrikk som endel av ett Excel ark. Jeg har taklet krise etter krise og opplevd min største skrekk. Men det viktigste av alt er at jeg skjønner jeg har glemt å leve med jevne mellomrom midt oppi den heseblesende jakten på det perfekte liv.
Det gode er at mens jeg sitter her og skriver kjenner jeg plutselig at jeg virkelig lever. Jeg glemmer tid og sted, den arvelige hofta verker akkurat nok til at jeg forblir i nåtiden, huset vitner om mine panne rynkende prioriteringer denne uken, fremtiden er akkurat uviss nok til å være spennende, drømmemannen spankulerer fremdeles der ute i periferien og jeg har timer med bok skriving foran meg.
Når jeg sitter her og klaprer i vei på tastaturet faktisk uten særlig mål og mening, er det en setning jeg en gang har lest som danser rundt i hodet mitt. Det er nå livet er.
Det å senke både skuldre og krav til seg selv er lang fra ett nederlag. Det er å gi seg lov til å nyte livet. Selvsagt er det betryggende med stødig jobb, penger på konto og forutsigbarhet. Jeg tenker ofte på tiden da det var en realitet for meg. Men jeg ser også at jeg levde ikke. Jeg gikk på autopilot og lengtet litt sånn hemmelig etter pensjonist tilværelsen. Muligheten for å være kreativ uten restriksjoner og sjans til å rangle uten komplikasjoner. Misforstå meg rett, jeg er ett menneske som elsker rutiner. Jeg lever meget rutinert. Når man har barn som vippes av pinnen i helger og ferier er rutiner ubeskrivelig fantastisk. Men det finnes leggetider og det finnes barnefrie stunder. Disse stundene har jeg brukt til å nøre opp under perfeksjonismen. Rydde, vaske, suge til meg uendelige mengder kunnskap,  forsøkt å få innpass i A4 tilværelsen, samt prøve å forstå Norges holdninger til alt som ikke er A4. Jeg kommer ikke til å slutte å tilegne meg kunnskap eller rydde for den saks skyld, men jeg vil lage en plan som innebærer alt dette som hører hverdagen til og for en gangs skyld legge inn tid og rom for kreativitet, forfatter nykker, blogg tendenser og stunder ute i naturen. Jeg savner friheten på hesteryggen, kriblingen i kroppen under male seanser, tap av tid og rom under skrive stunder og følelsen av frisk luft ved havet og i skogen. Det er på tiden å ikke ta sorgene på forskudd, være litt spontan, tørre å være meg uten å lese bøker om emnet og omfavne det faktum at jeg er en skap bonde som trives best med dyr og møkk under neglene, helt ok manikyr, ett hjerte som rommer mye og en forståelse for det meste som folk flest ikke kjenner brøkdelen av. Jeg er stolt men ydmyk og vet idag hva som er virkelig viktig for meg.
Nå er jeg spent på om du kjenner deg selv, vet hva som er viktig for deg og om du lever din sannhet. Disse spørsmålene er ikke tatt fra en og annen bok. De er fra meg til deg. Tygg på dem, føl på dem og gi deg selv svaret. Du vet....Det er du som er sjefen i eget liv. Med dette ønsker jeg dere en fantastisk sankthans aften og ett liv som er lagt opp til å nytes:-)