Livet skal nytes og livet skal leves best mulig. Det er også viktig å leve i nuet og gjøre det beste ut av enhver situasjon for man lever på lånt tid og vet aldri når tiden er inne for å takke for seg. Derfor er jeg svært opptatt av å gi mine to gulljenter gode opplevelser og minner hver dag! Det kan være boken vi leser hver kveld (to små vanemennesker der ja), maleriet med hånd og fotavtrykk, turene til lekeplassen, turene til mormor, kos i bassenget, aketurer, titte på dyrene på besøksgårder, se en tegnefilm sammen, tegne paradis på veien (til en av mine pertentlige naboers store irritasjon) eller dra på piknik og på stranden. Mangfoldet er stort og bare en brøkdel er nevnt her.
De to siste hendelsene er en stor utfordring for oss. Igår var en av disse dagene som vi har øvd så lenge på! De implementerer mye i skolen i disse dager, men på Mortenstua skole har de måtte imlementere strandtrening også! Det er en utfordring når minstemor elsker stranden og eldste prinsessen rett og slett ikke kan fordra stranden! What to do! Joda! Vi legger til rette for trivsel! Stoler og bord slik at stranden fysisk ikke trengs å berøres av baken, enden eller gud forby foten så her beholdes også skoene på! Vi har med alle tenkelige godbiter som for tiden er foretrukket og kan diske opp med Cola Zero, Pringles, pølser i lompe og Kinderegg. De fleste gangene vi har vært på stranden har ikke Siren rørt noen av tingene. Hun sitter der, tørst, sulten, misfornøyd og reiser hun seg er det for å pakke sammen slik at vi kan dra!
Det begynte å løsne ifjor. Hun skrek og bar seg på vei ned til stranden, men plantet i en stol, med en is og mammas mobil så gikk det greit!
Helt til vi fant ut at vi skulle teste bystranden i Moss! En koselig strand for øvrig. Fin sand, herlig vann og Kiwi butikk med is rett over veien! Det lovet bra. Siren spurte hvert femte minutt om vi kunne dra snart, men reiste seg ikke for å pakke sammen. Etter tjue minutter, en stor is, redningsaksjon for mammas Iphone som ble nrukt som dryppebrett for isen ser det lyst ut. Siren har sluttet å spørre om vi snart skal dra hjem. Men hun vil gjerne ha en is til:-) Jeg famler etter lommeboken, hører med mamma om hun føler seg trygg på å ha Siren alene i de minuttene det tar å komme tilbake med en is. Joda, det var da ikke noe problem. På vei opp mot veien skjer det! Horten-Moss ferja ankommer ferjeleiet og hvis mot all formodning det er noen som ikke har fått med seg at den er på vei inn sundet så brøler den ett her kommer jeg med hornet så rungende at selv om jeg i det øyeblikket sto stille vibrerte brystene mine så kraftig at jeg var nær ved å få ett astmaanfall der og da! Alt skjer i sakte film. Jeg snur meg og løper (i sakte film) bort mot Siren som nå står rett opp og ned uten tanke for sanden som hun for litt siden fant fryktingytende. Hele jenta skjelver, øynene er vrengt bakover, armene er i luften, mammas mobil er ikke å se, stolen ligger veltet og mormor står som forstenet og venter på neste trekk! Det kommer kjapt. Nå er filmen tilbake i normal hastighet igjen. Så fint det hadde vært å kunne spole fremover i slike situasjoner. Spole til vi satt i bilen på vei hjem og i 40 minutter forsikret Siren om at det ikke er farlig! Istede kjemper jeg med ei skrekkslagen jente som slår vilt rund seg, diareen renner ut av shortsen, hun skriker i redsel og får inn ett par kloremerker på kinnet mitt. Så roer hun seg litt.
Mormor blir instruert i sammenpakking av det lille vi har greid å få utover.Siren gråter enda, men skjelvingene, slagene og hylene har avtatt. Så skjer det igjen. Båten tuter så høyt at følelsen av andre verdenskrig og bombealarm er nærliggende. Da sprekker det for Siren. Hun kaster opp i redsel, Diareen renner nedover lårene mine, hun klorer meg i øyet og skriker alt hva hun kan! Vi flykter. Jeg med Siren klamrende rundt livet, sekk på ryggen og diare rennende nedover lår og legger. Vi kommer oss til bilen. Siren må tvinges ned på gulvet bak, klær full av drit vrenges av, ny bleie kjempes på. Trøst er det ikke tid til. Jeg takker gud for våtservietter og tørker det verste av bena før jeg kjører fra parkeringen som om jeg var på rømmen. Siren gråter og gråter. Ett stykke utenfor Moss kan jeg stoppe bilen uten fare for en ny skingrende ferje fløyte. Siren får komme på fanget, hun får sutten og roer seg etter 20 minutter. Vi kan dra hjem, men all trening når det gjelder strand har gått i vasken. Vi kunne ikke ta Siren med på stranden mere denne sommeren.
De implementerer strandtrening på skolen. Eller rettere sagt, de går en tur til elven så ofte de kan med Siren. Vi tar turer ned til elven når været tillater det. Vi snakker om stranden, har med sand hjem og kjenner på den, vi tegner stranden og ser på bilder av stranden kombinert med bilder av glade barn og is! Det hjelper. Beviset for at intensiv trening hjelper fikk jeg igår.
Siren prøver riktig nok å stikke av så fort hun er ute av bilen på parkeringen til stranden ved Glomma i Solbergfoss. Men hun blir med ned. Hun står tålmodig og venter mens bord, stoler og parasoll pakkes ut. Glad og fornøyd plasseres hun i en stol som står på gresset. Hun får Ipaden i hånden og spiller med stor iver. Hun ber ikke om å få dra hjem. Sunniva (som gråt modige tårer for å slippe å dra på stranden, selv om hun har gledet seg hele dagen) leker med bøtte og spade og vasser i det kalde vannet mens vi venter på våre kjære naboer som skal være med på festligheten! De ankommer, varme pølser taes av grillen, Siren spiser fem pølser mens hun opererer Ipaden med imponerende ferdighet. Småjentene leker og koser seg, vi mødre springer rundt og leker sammen med dem. Mattias og Siren har en inderlig forståelse der borte ved campingbordet og når begivenheten er slutt hjelper Siren med å pakke sammen. Ikke fordi hun vil hjem, men fordi hun setter stor ære i å faktisk hjelpe til med slikt!
Det er ett langt stykke å gå til vi får Siren ned på sanden og ikke minst til vannet. Men nå koser hun seg på stranden på sitt vis og er ikke lenger skrekk slagen! Baby steps og note to self: aldri mere bystranden i moss eller noen som helst bystrande der der er en mulighet for en fløytende megastor båt! Nå er vi spente på strandtur i Farsund uten gress å sitte på! Neste prosjekt blir trygghet og kos i båt. Idag ble hørselsvern i sjokk rosa kjøpt inn! Bring it on!
Nyt strandlivet og kosen folkens. Det er ikke alle som kan ta det for gitt:-)
Bildet er fra ifjor før den fatale ferje hendelsen. Her ber Siren om meg om ta henne med vekk fra Stranden. Vi dro og i bilen sier Siren, aldri mere strand mamma! Da er det rørende med stunder som igår hvor Siren koser seg på sitt vis på stranden:-)
Her koser Siren seg på stranden igår med pølse i hånden og ipad til øret. Det er så viktig å aldri gi opp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar