Klokken er 0600 jeg har ferie men er lys våken omtrent samtidig med alle småfuglene i Gøteborg! Lurer litt på hva folk tenker om bloggen min! Mitt behov for å skrive bloggen er å ha ett sted å kanalisere alle hendelser, følelser og tanker! Men meningen er også å nå ut til så mange som mulig for å vise at sorg og glede går hånd i hånd! Jeg har sett nok og vært i kontakt med så mange mennesker som takler dette med å ha funksjonshemmede barn på forskjellige måter.
Jeg husker særskilt en sterk opplevelse. Av hensyn til personer i denne historien fra virkeligheten velger jeg å unnlate en god del detaljer.
Vi er har samlet oss, ett titalls stykker i ett miljø hvor vi alle har funksjonshemmede barn i en eller annen form.
Det er da hun kommer bort og setter seg ved siden av meg! Hun er ung. 25 år kanskje. Spebygd, lysende blå øyne og langt rett blondt hår. Hun smiler og jeg viser at det er ledig ved siden av meg! Hun bøyer hodet og setter seg. Legger håret over den ene skulderen og hodet på skakke før hun rekker meg hånden og presenterer seg for meg på nytt. Vi har alle hatt presentasjonsrunde men jeg er født med teflonhjerne og må ha navnene risset inn med spiker før jeg husker dem. Jeg skjenker henne en takknemlig tanke for at hun presenterer seg selv igjen. Det er litt fint å kunne tiltale ett menneske med navn.
-"Nå, hva synes du om sammenkomsten så langt"? Jeg stiller spørsmålet med ett smil og tar en god slurk av min Irish Coffee og merker at jeg får fløteskum fra nesen og halveis ned på haken! Godt jeg ikke er på date kjenner jeg og prøver diskret å tørke ansiktet! Hun smiler ikke. Oi tenker jeg, nå har jeg virkelig lagt egget! Jeg stopper midt i tørkebevegelsen og studerer ansiktet hennes. Hun lar seg merke med det og bøyer hodet lett. Håret faller ned mot bordet og jeg redder henne fra katastrofe ved å flytte det nesten nedbrendte stearinlyset til neste bord. To tanker dukker opp i hodet mitt. Har jeg mere fløteskum drapert rundt trynet og hva er det med denne jenta som gjør så usigelig vondt!
-"Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne", hvisker hun! -"kan jeg prate med deg"? Jeg har aldri sagt nei til slikt. Det minste jeg kan gjøre er å høre på henne. Jeg fisker frem ett sugerør fra vesken, en slik ting mammaer kan finne på å ha liggende mellom våtservietter, lipgloss, håndkrem og en litt slunken lommebok! Hun enser det ikke. Kikker ned i bordet. Jeg lar det nyfiskede sugerøret entre min Irish Coffee, rører litt fraværende i den mens jeg funderer på om jeg skal komme med en påminnelse om at det hjelper å si noe hvis man ønsker å snakke!
-"Jeg liker han ikke"! Jeg stopper munnen min fra å slippe ut ordet "hæ"ved å putte det fremfiskede sugerøret i munnen og forflytter litt varmt pågangsmot fra glasset og ned i strupen min!
-"Jeg liker ikke sønnen min og jeg kan ikke si noe til noen og jeg sprekker snart hvis jeg ikke får snakket om det"! Jeg kveler ett host idet Irishen min truer med å svinge til venstre istedefor til høyre! Himmel, hørte jeg riktig! Hva skal jeg respondere med! "Nehei" fungerer ikke her! "Fortell" sier jeg og legger hånden min over hennes for å vise at jeg mener det og for å gi henne styrke til å fortsette! Den berettelsen som fulgte vil jeg aldri noensinne glemme!
Sønnen hennes ble født frisk. Han var en rolig trinn gutt som ble født på fem timer, sov fem timer om natten og spsite fem måtider på dagen! Hun nøt barseltiden og gjorde alt hun hadde tenkt hun skulle gjøre. Babysang, baby svømming, barseltreff, oppussing, sortere album, gå lange turer og bare nyte nærheten til den lille prinsen!
En morgen våkner hun før gutten sin! Det er uvanlig og hun reagerer raskt! Hun kikker oppi krybben til prinsen og der titter to små tomme øyne opp på henne! Hun løfter han opp og ser at lyset er på i øynene hans men det er ingen hjemme! Hun gjør en lang historie kort! Unnlater å fortelle alle detaljene med utredning og vonde beskjeder, kontroller og bekymringer!
Denne historien er hjerteskjærende! I det ene øyeblikket har hun en herlig frisk gutt i det neste har hun en liten gutt fanget i sin egen kropp som ikke vil virke!
Jeg er tom for ord! Siri er tom for ord! Det skjer ikke ofte! Det første som slår meg er hvor heldige vi strengt tatt var som fikk vite at Siren ikke er som alle andre fra starten! Vi visste ikke om noe annet enn at Siren ikke var som alle andre! Hun var født slik og dette året hadde vi fått rom og tid til å prosessere! Jeg forsøker å forestille meg hvordan det vil være å legge en frisk baby og morgenen etter løfte opp en baby som er så sterkt multihandikappet som det går an!
Kommentaren som følger etter denne historien er hjerteskjærende og vond! -"Jeg ønsker han skal dø"! "Det hadde vært så mye bedre om han døde denne natten"! -"Jeg liker han ikke lenger"! -"Skulle ønske han aldri ble født"! -"Går det an å gi vekk babyer"?
Jeg skyver stille vekk glasset med Irish Coffee, vet at nå trenger jeg alle sansene mine intakt! Jeg biter meg litt i leppen for å prøve å vinne tid! Hun ser på meg med hodet på skakke! Ingen tårer å spore! Bare ett tomt blikk!
Tankene farer gjennom hodet mitt! Hvem kan hjelpe henne! Hvem kan jeg ta kontakt med! Kan jeg hjelpe henne? Nei jeg er ikke kompetent til det!
-"Jeg har til og med tenkt på å kaste han ut av vinduet eller glemme han ett sted"!
Hjeeeeeelp! Jeg skriker i tankene mine! Jeg må få dette frem til noen som kan hjelpe! Dette gjelder guttens og mammaen sin sikkerhet! Men akkurat nå må jeg bare være der for denne sårt fortvilede mammaen! Jeg bøyer hodet og tar sats! -" Vet du, jeg forstår så inderlig godt at det er slike tanker som kommer når gutten røves ifra deg og tankene, forestillingene og drømmene du har hatt blir knust på sekunder"! Jeg kan levende forestille meg tankene og følelsene du går igjennom daglig! Men kjære du, å drepe han eller etterlate han i skogen løser ikke dette! Da vil du leve resten av livet med ett sår som ikke kan leges! Det er nå du må finne frem styrken ideg selv! Det er nå du må bevise at i deg bor en løvinne som ikke lar problemer være uløst! Men først og fremst kjæreste du så er det nå du må be om hjelp! For vet du hva, det er helt naturlig å ta avstand fra barnet sitt når sorgen blir så enorm, men det finnes hjelp! Jeg skal hjelpe deg å finne de rette personene du trenger inn i livet ditt akkurat nå! Men du må snakke med mannen din! Det er så viktig at dere snakker om dette!
På dette tidspunktet føler jeg at jeg bare babler! Mens jeg febrilsk forsøker å finne de rette ordene går hjernen min på høygir for å tenke ut hvem jeg skal dra inn i dette for å hjelpe denne stakkars jenta!
Ja for hvor grusom hennes inrømmelser og berettelser er så er det synd på henne! Hun er i en uendelig dyp sorg! Vi prater lenge denne kvelden. Etter det som kan virke som en evighet kommer mannen hennes bort til oss! Han hilser høflig og blir noe perpleks når jeg lener meg frem og hvisker i øret hans, "ta henne med herfra og prat med henne! Prat om sønnen deres, spør hva hun føler men for himmelens skyld ikke svikt henne! Nå må du være sterk!
Han ser på meg, klemmer hånden min og hvisker tilbake! "Takk gode du som er ventilen hun så sårt trengte"! Med dette tar han henne i hånden og de forsvinner til sitt! Jeg står tom tilbake! Jeg kontakter de rette menneskene, gir dem de nødvendige opplysningene og ber om at det må holde til å redde denne unge mammaen! Jeg vet hun fikk hjelp på alle områder! Jeg håper bare det er nok!
Jeg har aldri glemt henne og vil heller aldri gjøre det! Den lille sønnen hennes som jeg så inderlig håper er stor gutt idag er i tankene mine hver eneste dag! Noen setter spor som aldri blir borte selv om de er innom livet ditt i en brøkdel av ett sekund!
tirsdag 29. april 2014
Yoghurt mamma...
Yoghurt mamma...jeg fant yoghurt mamma...Jeg tok den med på bordet mamma!
Sitat Siren, dømt til ett liv uten språk!
Sitat Siren, dømt til ett liv uten språk!
mandag 28. april 2014
Lykkelig av lite!
Det er sånn at når utfordringene som blir tildelt føles enorme, så kan gleden over livet fort bli borte! Da er det så inderlig reddende å ha to små som på hver sin måte ser gleden i de små tingene. Tre chipsflak utløser stjerner i øynene! Stolte små hender som kommer med tre totalgnurte hestehov! Ett barn som gir deg en gråstein og med blikket ber deg vokte den med livet. Hånden som går til lommen for å kjenne på nettopp denne stenen som ligger der like trygt etter 6 år. Nøysomt lagt tilbake i lommen etter hver gang jakken er vasket. Vel vitende om at i en annen jakke ligger en like verdifull sten, ikke mer enn to år gammel men gitt av minstemor med like glitrende øyne. Det er nok sentimentalt men akkurat i det øyeblikket jeg fikk disse to stenene gav jentene mine meg hele sin verden!
Jeg var lenge i mørket! Det måtte store ting til for at jeg skulle føle glede! Det var så ille at jeg måtte stirre døden i øynene før jeg fant tilbake til livsgleden. Men det tar tid! Jeg vet jeg er ikke alene om det! Men det å kunne sitte en kveld og innse at en klem, ei lita hånd, en kopp kaffe i morgensolen, ett takk mamma, vinden i håret på stranden, ett barnslig gledeshyl, en båttur, ett kyss, en stille stund, ett smil, en god gjerning, en samtale med en god venn, morgenkaffen med pappa, en utstrakt hånd, ett skrevet kort, ett "jeg elsker deg mamma", en klem fra mamma, en morfar som ytrer flammende kjærlighet og tusen andre små vidunderlige ting gjør at livet er så inderlig inderlig verdt å leve og stort å få oppleve!
Så da kan økonomien skrante, hverdagen være tøff, følelsen av utilstrekkelighet blomstre og den dårlige samvittigheten klenge seg rundt sjelen! For på tross av alt det tøffe som er en stor del av livet så er det ikke overskyggende hvis man ikke lar det bli det!
Hang in there!
Jeg var lenge i mørket! Det måtte store ting til for at jeg skulle føle glede! Det var så ille at jeg måtte stirre døden i øynene før jeg fant tilbake til livsgleden. Men det tar tid! Jeg vet jeg er ikke alene om det! Men det å kunne sitte en kveld og innse at en klem, ei lita hånd, en kopp kaffe i morgensolen, ett takk mamma, vinden i håret på stranden, ett barnslig gledeshyl, en båttur, ett kyss, en stille stund, ett smil, en god gjerning, en samtale med en god venn, morgenkaffen med pappa, en utstrakt hånd, ett skrevet kort, ett "jeg elsker deg mamma", en klem fra mamma, en morfar som ytrer flammende kjærlighet og tusen andre små vidunderlige ting gjør at livet er så inderlig inderlig verdt å leve og stort å få oppleve!
Så da kan økonomien skrante, hverdagen være tøff, følelsen av utilstrekkelighet blomstre og den dårlige samvittigheten klenge seg rundt sjelen! For på tross av alt det tøffe som er en stor del av livet så er det ikke overskyggende hvis man ikke lar det bli det!
Hang in there!
Inderlig kjærlighet dør aldri!
Ekte livsglede
En uoppdaget verden for små føtter
Inderlighet!
Uendelig omsorg
En utkikkspost vendt innover
Lykken er en fantastisk mann på Havik strand!
mandag 21. april 2014
Påskemorgen slukker sorgen!
Sitter her på morgenen andre påskedag og nyter! Fuglene kvitrer, solen varmer, barna sover og vi er hjemme igjen etter en fantastisk tur tur til Gøteborg. Åh som jeg gruet meg til denne turen! Mest av alt på grunn av Siren! Jenta mi som er avhengig av faste former, sengen sin og hjemmets lune trygghet for å trives! Hun elsker det å dra på tur! Men for henne er det å dra på tur ensbetydende med å ta syklene med til elven, ta en tur på lekeplassen, kjøre til butikken eller mormor!
Hun gledet seg i uker før vi skulle dra og jeg gruet meg like lenge! Nå sitter jeg her og skammer meg litt! det er helt tydelig at jeg henger igjen i fortiden! Glemmer å se hvor flink jenta mi begynner å bli til å tilpasse seg! Det er bare det at jeg klarer ikke tilpasse meg i like stor fart som det hun gjør! Vi setter oss i bilen etter timer med pakking skjærtorstag klokken 1300! Jeg har med nok saker og ting til at vi lett kunne flyttet til Gøteborg! Baksetene ligner en chipspose før vi entrer Sarpsborg! Karsten og Petra synger om hvor fint de har det i barnehagen og jeg forsøker mentalt å forberede meg på lange køer ved grensen til sverige mens jeg i hodet ommøblerer soverommet vi skal benytte, forbereder kveldsmat seansen og lurer på om jentene skal bade denne kvelden eller morgenen etter! Vi har tre timer igjen av turen! Vi stopper for litt handel! Jentene og Mattias setter seg på kafe og deltar i tegnekonkurranse! De blir tildelt nusselige små påskeegg og synes livet er fasjonabelt! Imens svetter jeg meg gjennom Ica butikken mens jeg febrilsk prøver å putte så lite i vognen som overhode mulig samtidig som jeg følger handlelisten! Det går ikke denne gangen heller! Vi er rustet for uker på veien! Vel tilbake i bilen kjenner jeg pulsen stiger igjen og denne gangen stresser tankene rundt utpakking av bilen når vi endelig kommer frem til det Siren kaller kjøreborg!
Det er nesten litt irriterende hvordan mine bekymringer blir gjort til skamme! Joda, når jentene entrer leiligheten etter lang tur snur Siren seg og spør om vi er ferdige med å være i "Kjøreborg" nå og snart skal sette kursen hjemover! Men hun godtar at nei, vi skal sove her vi og tusler inn i stuen for å nyte litt alenetid med Ipaden sin!
Siren og Sunniva sovner klokken 2300 dennekvelden! Ikke for det at vi legger dem sent, men det er så spennende å sove på samme rom! Jeg sovner litt jeg også der jeg ligger og hysjer på snuppene! Det har gått over all forventning! Kanskje jeg skal slutte å bekymre meg så masse!
Den tanken holder til nøyaktig 0545 neste morgen! Vi skal til Mattias sine foreldre og jeg bekymrer meg for Siren sin vilje til å spise andre steder enn hjemme og i bilen! Min første overraskelse blir frokosten! Hun føler seg hjemme! Spiser to brødskiver og er i så godt humør at hun smitter oss alle sammen med latteren sin! For en dag!
De kommende dagene går som en lek! Vi nyter godt selskap med Mattias sin familie! Jentene får leketid på forskjellige lekeparker hver dag! Det er latter og gledeshyl, klemmer og kos! Alt går smertefritt og jeg glemmer å bekymre meg, senker skuldrene og får vondt i ryggen som er vant til støtten den får av ett par stressede skuldre hevet i ørehøyde! Men det gjør ikke noe, for vi koser oss på tur!
Det er ikke før siste dagen etter ett deilig måltid med påskelam at Siren får nok! Men det er ikke før vi skal reise. Hun er sliten og glemmer å si fra at hun skal på do! Resultatet er en stor våt flekk på en nydelig polstret stolpute. Jeg unnskylder henne det jeg kan og kommer med alt jeg kan huske av tips til å fjerne slike flekker og etterlate minst mulig skade! Utenfor bores det i stein og Siren får panikk! Hun hyler og blir sint! Vi tar turen på do! Hun gråter mens jeg skifter klærne hennes fra innerst til ytterst! Mennene som bråker er medfølende nok til å stanse boringen slik at vi kommer oss mer eller mindre skadefri ut i bilen! Det er rørende å oppleve at omtanken og forståelsen er så inderlig tilstede! Jeg blir forsikret om at stolputen skal jeg ikke tenke på og alle har kost seg! Jeg stoler på det, men klarer ikke slippe tanken på stolputen! Det er ikke den eneste stolputen vi har på samvittigheten! Jeg har til og med ett helt flysete som av og til dukker opp i dørsprekken bak døren inn til den dårlige samvittigheten!
Sunniva vakre jenta mi er ikke nevnt her! Men hun er så inderlig tilstede! Rolig og avbalansert, vant til å takle alle former for situasjoner! Vant til å tilpasse seg og er fornøyd og glad så lengen hun har en sekk med leker, dukkene sine og kosa! Hun stråler over påskeegget og viser alle en tillit og en iver som smelter gråstein! Hun er den fødte turjenta og lar seg ikke vippe av pinnen for noe! Åh så heldig jeg er som har to slike glade og tilpasningsdyktige små prinsesser! Jeg føler meg som den mest bekymrede men heldigste mamman i verden! Montro om jeg er alene om den tanken?
Men med ett ødelagt sete og ett raserianfall så vil jeg si at dette har vært en fantastisk påske!
Imorgen går turen til Farsund! Montro hvordan det skal gå:-)
Hun gledet seg i uker før vi skulle dra og jeg gruet meg like lenge! Nå sitter jeg her og skammer meg litt! det er helt tydelig at jeg henger igjen i fortiden! Glemmer å se hvor flink jenta mi begynner å bli til å tilpasse seg! Det er bare det at jeg klarer ikke tilpasse meg i like stor fart som det hun gjør! Vi setter oss i bilen etter timer med pakking skjærtorstag klokken 1300! Jeg har med nok saker og ting til at vi lett kunne flyttet til Gøteborg! Baksetene ligner en chipspose før vi entrer Sarpsborg! Karsten og Petra synger om hvor fint de har det i barnehagen og jeg forsøker mentalt å forberede meg på lange køer ved grensen til sverige mens jeg i hodet ommøblerer soverommet vi skal benytte, forbereder kveldsmat seansen og lurer på om jentene skal bade denne kvelden eller morgenen etter! Vi har tre timer igjen av turen! Vi stopper for litt handel! Jentene og Mattias setter seg på kafe og deltar i tegnekonkurranse! De blir tildelt nusselige små påskeegg og synes livet er fasjonabelt! Imens svetter jeg meg gjennom Ica butikken mens jeg febrilsk prøver å putte så lite i vognen som overhode mulig samtidig som jeg følger handlelisten! Det går ikke denne gangen heller! Vi er rustet for uker på veien! Vel tilbake i bilen kjenner jeg pulsen stiger igjen og denne gangen stresser tankene rundt utpakking av bilen når vi endelig kommer frem til det Siren kaller kjøreborg!
Det er nesten litt irriterende hvordan mine bekymringer blir gjort til skamme! Joda, når jentene entrer leiligheten etter lang tur snur Siren seg og spør om vi er ferdige med å være i "Kjøreborg" nå og snart skal sette kursen hjemover! Men hun godtar at nei, vi skal sove her vi og tusler inn i stuen for å nyte litt alenetid med Ipaden sin!
Siren og Sunniva sovner klokken 2300 dennekvelden! Ikke for det at vi legger dem sent, men det er så spennende å sove på samme rom! Jeg sovner litt jeg også der jeg ligger og hysjer på snuppene! Det har gått over all forventning! Kanskje jeg skal slutte å bekymre meg så masse!
Den tanken holder til nøyaktig 0545 neste morgen! Vi skal til Mattias sine foreldre og jeg bekymrer meg for Siren sin vilje til å spise andre steder enn hjemme og i bilen! Min første overraskelse blir frokosten! Hun føler seg hjemme! Spiser to brødskiver og er i så godt humør at hun smitter oss alle sammen med latteren sin! For en dag!
De kommende dagene går som en lek! Vi nyter godt selskap med Mattias sin familie! Jentene får leketid på forskjellige lekeparker hver dag! Det er latter og gledeshyl, klemmer og kos! Alt går smertefritt og jeg glemmer å bekymre meg, senker skuldrene og får vondt i ryggen som er vant til støtten den får av ett par stressede skuldre hevet i ørehøyde! Men det gjør ikke noe, for vi koser oss på tur!
Det er ikke før siste dagen etter ett deilig måltid med påskelam at Siren får nok! Men det er ikke før vi skal reise. Hun er sliten og glemmer å si fra at hun skal på do! Resultatet er en stor våt flekk på en nydelig polstret stolpute. Jeg unnskylder henne det jeg kan og kommer med alt jeg kan huske av tips til å fjerne slike flekker og etterlate minst mulig skade! Utenfor bores det i stein og Siren får panikk! Hun hyler og blir sint! Vi tar turen på do! Hun gråter mens jeg skifter klærne hennes fra innerst til ytterst! Mennene som bråker er medfølende nok til å stanse boringen slik at vi kommer oss mer eller mindre skadefri ut i bilen! Det er rørende å oppleve at omtanken og forståelsen er så inderlig tilstede! Jeg blir forsikret om at stolputen skal jeg ikke tenke på og alle har kost seg! Jeg stoler på det, men klarer ikke slippe tanken på stolputen! Det er ikke den eneste stolputen vi har på samvittigheten! Jeg har til og med ett helt flysete som av og til dukker opp i dørsprekken bak døren inn til den dårlige samvittigheten!
Sunniva vakre jenta mi er ikke nevnt her! Men hun er så inderlig tilstede! Rolig og avbalansert, vant til å takle alle former for situasjoner! Vant til å tilpasse seg og er fornøyd og glad så lengen hun har en sekk med leker, dukkene sine og kosa! Hun stråler over påskeegget og viser alle en tillit og en iver som smelter gråstein! Hun er den fødte turjenta og lar seg ikke vippe av pinnen for noe! Åh så heldig jeg er som har to slike glade og tilpasningsdyktige små prinsesser! Jeg føler meg som den mest bekymrede men heldigste mamman i verden! Montro om jeg er alene om den tanken?
Men med ett ødelagt sete og ett raserianfall så vil jeg si at dette har vært en fantastisk påske!
Imorgen går turen til Farsund! Montro hvordan det skal gå:-)
Ekte glede overkjærligheten og det faktum at påsketuren er vellykket
Dette var gøy!
Ble noen foto seanser
For å balansere best mulig er det godt med ei trygg hånd å holde i!
Morrooooo!
Dette husker vi godt!
Klar for god mat!
Gøy med voksne som liker å leke!
Wheeeeee!
Kjøre bil til Kjøreborg!
Broooom!
Smiiiil!
Mere faaart!
Meeeeere faaaaart!
Alle er engasjert!
Gøy med kreativitet på alle plan!
Bare herlig og fantastisk gode!
Kos i solen!
Verdens mest tålmodige vakre prinsesse!
Tidenes flotteste påskebord!
torsdag 17. april 2014
Dåp/Begravelse!
Vil starte med å si god morgen Norge og atter en gang minne dere fantastiske mennesker der ute på å ta vare på hvert øyeblikk, hvert ord, hver klem, hvert smil hver dag! Jeg har så mye på hjertet og så mye jeg ønsker å berette at jeg vet ikke hvor jeg skal starte! Men jeg tar det bit for bit og en dag har jeg berettet ferdig hvor fantastisk det er på godt og vondt å få lov til å være i min spesielle situasjon! Forrige innlegg berettet jeg om dagen som ble det store vendepunktet i mitt liv som mamma! historien idag er like følelsesmessig men mere en tankevekker på hvordan glede og sorg kan gå hånd i hånd og en påminnelse om at det mest overdådige ikke nødvendigvis er det beste!
Jeg våknet tidlig denne morgenen. Det var stille i gangene på A-Hus nyfødtavdelingen. Bare en og annen sykepleier som hastet stille gjennom gangen med ett smil om munnen og ringer under øynene. Klokket hadde såvidt passert fem om morgenen og det var tid for Sirens første måltid denne dagen. Jeg lister meg inn på avdelingen med håret til alle kanter og med sminke som iløpet av natten har oppdaget tyngdekraften! Ja tenk! Jeg sminket meg på sykehuset! Alt for å få en liten følelse av velvære der man tasser rundt i litt for stram joggebukse, topper som aldri vil matche noe og tøfler. Der høydepunktene på dagen er lunsj og middag og kosen består i å se på gamle såpeserier med prinsessen i fanget koblet til det som virker som flere hundre meter med ledninger. Så jeg unnet meg litt brunkrem og mascara! Foundation vil alltid stå for meg som brunkrem! Jeg er oppvokst med det! Kakao lignende sparkel som lukter muggent teppe! Men kjære tid det virker!
Så jeg gjorde denne dagen som jeg gjorde hver dag! Sto opp, sjekket speilbildet, konstaterte katastrofe tilstand, gav blaffen der og da, tuslet inn på avdelingen, løftet Siren varsomt opp i armene mine i ett forsøk på å unngå dobbeltknuter på ledninger. Manøvrerte oss så langt fra elegant som det går an å komme ned i den brune stresslessen vi var tildelt. Musset og koste vakre jenta mi og snuste inn lukten av honning på pannen hennes. Siren luktet honning til hun var lang over tre år. Det var malten som gjorde det men det er idag den beste lukten jeg vet! Lukten av honning, av jenta mi som kjempet for livet! En kopp te med honning har en helt spesiell betydning for meg! Det er smaken og lukten av livet, kjærlighet og den representerer det mest dyrebare jeg har!
Så kom en av de flotte sykepleierene med Sirens første måltid for dagen! En skulle tro at det å gi barnet sitt mat i sonde ikke ville gi samme nærheten som å amme. Det er feil. For da kan man sitte og nyte blikk kontakt og nærhet uten såre brystvorter og frykt for å kvele barnet! Når jeg sitter slik og nyter synet av Siren, lytter til små vidunderlige lyder fra alle de herlige babyene som ligger på rad og rekke, kjemper litt med trøttheten og prøver å ignorere at rompa mi er iferd med å sovne, så går tankene tilbake til en av de første skoledagene på Lyngdal Jordbrukskole! Man kan av og til lure på hvem som sender tankene i hodene våre på de mest underlige tidspunkt!
Jeg husker det så godt! Vi har en av våre første dyreproduksjons timer og temaet er kyr! Ut i timen kommer vi inn på Jur seler! Ingen av oss kjenner hverandre noe nevneverdig enda, men den dagen ser en av mine medelever sitt snitt til å bli kjent som klassens morroklump! Læreren forklarer i detalj hvordan en Jur sele fungerer og hva den brukes til! Jeg noterer ivrig og registrerer i øyekroken at eleven to pulter bortenfor meg snur seg mot meg! -"Dette kan vel du alt om Siri"! "For det er vel dette du bruker"! BH størrelse Jur sele! -"Åh ja sier jeg eplekjekt mens jeg plirer med øynenen"! Jeg har allerede vært i fjøset og prøvd en"! Passet som ett skudd! Men det vet du vel, for hvis jeg ikke husker feil så var det deg jeg så som snek deg ut sideingangen ved melkerommet med buksa på knærne! At jeg aldri kan ta ting med fatning! Mobbing eller kameratslig erting på landbruksnivå:-) Tanken på dette får latteren så spontant frem at Siren skvetter til, truer ett sekund med å gå i krampe av ren forfippelse men besinner seg og legger seg til da magen nå er god og full og sonden inneholder nå ikke mere enn tre milliliter melk!
Morgenstellet er over og Siren sover fredelig i den lille pleksiglass sengen sin! Jeg tusler inn på rommet for å forsøke å rydde opp i katastrofeområdet! Jeg gir opp og legger meg nedpå litt! En skulle tro at man fikk mye søvn på ett sted som dette, men det er feil! Det er tv som skal glanes på, bøker som skal leses, tanker som skal tenkes, stell som skal taes og i det hele tatt!
Jeg sovner men kort tid etter kommer Kurt listende inn på rommet! Han bor hjemme! Bare en forelder får bo på sykehuset og med tanke på vår bruk av humor for å overleve påkjenningene er nok det streng tatt like greit også:-)
Jeg står opp, tar en dusj og så setter vi oss på foreldrerommet! Jeg ser at Kurt har noe han ønsker å prate om. "Hva er det spør jeg"! Vi må snakke om dåp Siri! Jeg blir iskald! Morgenens trivielle hendelser har gjort at jeg har glemt situasjonen vi faktisk er i!
"Vi et ikke hvordan dette vil gå jenta mi, og legene anbefaler at vi døper henne idag eller imorgen"! Når legene anbefaler hastedåp, da er ikke utsiktene svært gode! "Men...vi har ikke dåpskjolen her" hvisker jeg frem gjennom tårenen! -"vi får låne en, det ordner seg"! Låne en dåpskjole! Seriøst! Hun skulle jo døpes i den jeg og Line Nadine var døpt i! Jeg kjenner at kontrollfreaken Siri mister grepet! I det grepet nesten har løsnet kommer ei sykepleier inn og redder meg fra å gå helt fra skaftet. Vi diskuterer hvordan vi skal gjøre dette! Psyken min holdes i sjakk under muligheten for å få planlegge litt! Da er jeg i mitt ess!
Kurt ringer familien sin nordpå! Eldste datteren Sigrid er ikke i tvil! Hun kommer! Hun er hjemme med sin 6 måneder gamle sønn og elter han hjemme hos sin far og søsken for å være der hos sin nyfødte søster på dåpsdagen hennes. Sigrid er den klokeste jenta jeg kjenner! Vi trenger ikke si noe! Hun vet at dette kan være første og siste gang hun får se sin søster! Hun hiver seg rundt og kommer! Jeg vil aldri få takket sigrid nok for at hun tok den avgjørelsen!
Familien min tropper opp mannsterke! Pappa hiver eg i bilen og røsker med seg mamma på veien. Tanter og onkler, fettere og kusiner hiver seg rundt på en femøre, forkaster alle egne planer og kommer! Jeg er rørt for endte gang disse ukene! Rørt over all hengivenheten og omsorgen vi nå opplever! Det føles trygt og varmer helt perfekt! Ikke noktil å stagge frykten, men nok til å klare å takle den!
Jeg kommer inn i avdelingen og ved siden av sengen til Siren henger dåpskjolen. Da gråter jeg så hard at jeg mister pusten! Dåpsdagen som skal være en fest dag står for meg som en begravelse. Jeg knuger det lille nurket inntil meg og vil aldri slippe henne igjen! Jeg tror jeg klemmer henne litt for hardt, for hun går i krampe! Jeg holder hånden min rundt den lille blå foten mens sykepleieren holder oksygenmasken foran Siren og meg i hånden! Det trengs ikke ord. Vi vet begge at dette kan være stunden! Men krampen gir seg. Sykepleieren tørker tårene mine, stryker Siren over kinnet og går videre til neste! Vi har gjort dette så mange ganger nå! Flere ganger til dagen. Vi trenger ikke utdype hendelsen noe mere! Det er en stilletiende forståelsen mellom oss og jeg takker for faste sykepleiere med hjertet og hodet på rett plass!
Litt senere løfter jeg Siren til stellebordet for å gjøre henne klar til dåp. Kjolen henger der og en alt for stor dåpslue. Jeg undrer meg over det! Hovedvekten av pasienter på avdelingen er bittesmå premature vakre skapninger med hoder på størrelse med en litt stor tennisball! Og her har de altså dåpsluer som passer til ett års gamle babyer. Vel, det er vel kanskje ikke det man skal henge seg opp i denne dagen!
Mens jeg står der og steller Siren kommer Sigrid! Hun klemmer meg som om hun aldri vil slippe! Det trengs ikke ord! Jeg tar ett steg til side og bevitner ett av de mest rørende øyeblikk når storesøster som selv er mor ser sin nyfødte lillesøster som kan glippe fra oss når som helst for første gang! Jeg vil aldri glemme det øyeblikket! Det var som om det bare var Sigrid og Siren i hele verden! En usminket søskenkjærlighet! Tårene renner nedover ansiktet på Sigrid og hun er fortapt i ansiktet til Siren. Ett syn og ett øyeblikk jeg aldri vil glemme!
En stund senere kommer både den ene og den andre og setter seg i salen utenfor avdelingen og venter på dåps begivenheten. Siren er ferdig påkledd og jeg tar luen på henne! Lurer litt på om det er mulig å feste den med sikkerhetsnål, men konkluderer med at det ikke vil være en særlig god ide! Siren går i krampe! Jeg holder henne gjennom den og håper som alle ganger tidligere at hun kommer levende ut fra den. Vi må utsette dåpen litt! Jeg går ut til min ventende familie som ikke kan gjøre noe annet enn å vente! Jeg ser på hver enkelt av dem og forteller at de må vente litt lenger for Siren har hatt kramper og er fryktelig sliten! Noen gråter, andre nikker og noen smiler oppmuntrende! Åh hvor glad jeg er i hver enkelt av dem! Omsider er Siren så stabil at vi kan sette kursen mot kapellet!
Under en dåp i kirken tenker jeg ikke på hvor mange begravelser som utføres der. Det gjør jeg idag! Sykepleierene triller Siren ned i avdelingens barnevogn. Den er utstyrt med oksygen og livreddende utsyr. Siren sover. Når vi ankommer kapellet sitter de der alle sammen! Det vanker klemmer og godord, beundrende blikk smil og tårer. Jeg gråter. Jeg gråter for meg selv, jeg gråter for Siren, for Kurt, for Sigrid og for at jeg har en større følelse av at dette er Siren sin begravelse ikke dåp! Siren går i kramper tre ganger på kort tid før vi innser at det er den overdimensjonerte dåpsluen som stresser henne. Vi driter i tradisjonene og fjerner den! Hvilken glede har vi av tradisjoner hvis de tar liv!
Jeg husker desverre svært lite av selve dåps seremonien. Jeg husker jeg desperat forsøkte å få med meg hva presten sa men all min fokus var på Siren som lå sovende i armene mine! Jeg husker pappa med kameraet, mamma med røde øyne, Kurt sin tunge pust, hånden til Sigrid som hele tiden strøk Siren over pannen og hånden til Dadda som trygt la seg på skulderen min med jevne mellomrom.
En ting jeg husker spesielt godt er at min dengang lille fetter Thomas tente lys for Siren og forsøkte å holde en spontan tale. Han gråt så han nesten ikke klarte å prate! Han var ikke store gutten da men gjorde ett enormt intrykk på alle som var tilstede og satte spor i mitt hjerte som aldri vil bli borte!
Så var det hele over! Det var en vakker tale og en sterk opplevelse sa alle mens de smilte mot kamera for å bidra til gruppebilde! Jeg måtte ta dem på ordet! Jeg var så full av sorg! Idag tenker jeg på dette som den mest fantastiske dåpen jeg noensinne har vært i! Alt dreide seg om Siren. Vi var bare de nærmeste og kapellet var så fullt av kjærlighet at jeg ble tungpusten! Samlingen etterpå hadde vi på familierommet! Vi fikk servert pepperkaker, saft og kaffi! Vi trengte ikke et overdådig koldtbord og kakebord! Vi hadde hverandre! Det holdt i massevis!
Den kvelden etter at alle hadde gått hvert til sitt satt Kurt og jeg i to timer og bare holdt Siren. Følelsen av dåp/begravelse gav seg ikke men gleden over at vi rakk og døpe henne på en ordentlig måte var stor! Vi sovnet denne kvelden også og tidlig neste morgen tuslet jeg atter en gang ut med håret til alle kanter, sminken ned til knærne og det jeg vil karakterisere som bleierompe for å få en stille måltidsstund men det kjæreste på jord! Denne morgenen lo jeg ikke men nøt hvert sekund av varmen, bevegelsene og synet av Siren.
Av og til er det viktig å bare være mamma!
Jeg våknet tidlig denne morgenen. Det var stille i gangene på A-Hus nyfødtavdelingen. Bare en og annen sykepleier som hastet stille gjennom gangen med ett smil om munnen og ringer under øynene. Klokket hadde såvidt passert fem om morgenen og det var tid for Sirens første måltid denne dagen. Jeg lister meg inn på avdelingen med håret til alle kanter og med sminke som iløpet av natten har oppdaget tyngdekraften! Ja tenk! Jeg sminket meg på sykehuset! Alt for å få en liten følelse av velvære der man tasser rundt i litt for stram joggebukse, topper som aldri vil matche noe og tøfler. Der høydepunktene på dagen er lunsj og middag og kosen består i å se på gamle såpeserier med prinsessen i fanget koblet til det som virker som flere hundre meter med ledninger. Så jeg unnet meg litt brunkrem og mascara! Foundation vil alltid stå for meg som brunkrem! Jeg er oppvokst med det! Kakao lignende sparkel som lukter muggent teppe! Men kjære tid det virker!
Så jeg gjorde denne dagen som jeg gjorde hver dag! Sto opp, sjekket speilbildet, konstaterte katastrofe tilstand, gav blaffen der og da, tuslet inn på avdelingen, løftet Siren varsomt opp i armene mine i ett forsøk på å unngå dobbeltknuter på ledninger. Manøvrerte oss så langt fra elegant som det går an å komme ned i den brune stresslessen vi var tildelt. Musset og koste vakre jenta mi og snuste inn lukten av honning på pannen hennes. Siren luktet honning til hun var lang over tre år. Det var malten som gjorde det men det er idag den beste lukten jeg vet! Lukten av honning, av jenta mi som kjempet for livet! En kopp te med honning har en helt spesiell betydning for meg! Det er smaken og lukten av livet, kjærlighet og den representerer det mest dyrebare jeg har!
Så kom en av de flotte sykepleierene med Sirens første måltid for dagen! En skulle tro at det å gi barnet sitt mat i sonde ikke ville gi samme nærheten som å amme. Det er feil. For da kan man sitte og nyte blikk kontakt og nærhet uten såre brystvorter og frykt for å kvele barnet! Når jeg sitter slik og nyter synet av Siren, lytter til små vidunderlige lyder fra alle de herlige babyene som ligger på rad og rekke, kjemper litt med trøttheten og prøver å ignorere at rompa mi er iferd med å sovne, så går tankene tilbake til en av de første skoledagene på Lyngdal Jordbrukskole! Man kan av og til lure på hvem som sender tankene i hodene våre på de mest underlige tidspunkt!
Jeg husker det så godt! Vi har en av våre første dyreproduksjons timer og temaet er kyr! Ut i timen kommer vi inn på Jur seler! Ingen av oss kjenner hverandre noe nevneverdig enda, men den dagen ser en av mine medelever sitt snitt til å bli kjent som klassens morroklump! Læreren forklarer i detalj hvordan en Jur sele fungerer og hva den brukes til! Jeg noterer ivrig og registrerer i øyekroken at eleven to pulter bortenfor meg snur seg mot meg! -"Dette kan vel du alt om Siri"! "For det er vel dette du bruker"! BH størrelse Jur sele! -"Åh ja sier jeg eplekjekt mens jeg plirer med øynenen"! Jeg har allerede vært i fjøset og prøvd en"! Passet som ett skudd! Men det vet du vel, for hvis jeg ikke husker feil så var det deg jeg så som snek deg ut sideingangen ved melkerommet med buksa på knærne! At jeg aldri kan ta ting med fatning! Mobbing eller kameratslig erting på landbruksnivå:-) Tanken på dette får latteren så spontant frem at Siren skvetter til, truer ett sekund med å gå i krampe av ren forfippelse men besinner seg og legger seg til da magen nå er god og full og sonden inneholder nå ikke mere enn tre milliliter melk!
Morgenstellet er over og Siren sover fredelig i den lille pleksiglass sengen sin! Jeg tusler inn på rommet for å forsøke å rydde opp i katastrofeområdet! Jeg gir opp og legger meg nedpå litt! En skulle tro at man fikk mye søvn på ett sted som dette, men det er feil! Det er tv som skal glanes på, bøker som skal leses, tanker som skal tenkes, stell som skal taes og i det hele tatt!
Jeg sovner men kort tid etter kommer Kurt listende inn på rommet! Han bor hjemme! Bare en forelder får bo på sykehuset og med tanke på vår bruk av humor for å overleve påkjenningene er nok det streng tatt like greit også:-)
Jeg står opp, tar en dusj og så setter vi oss på foreldrerommet! Jeg ser at Kurt har noe han ønsker å prate om. "Hva er det spør jeg"! Vi må snakke om dåp Siri! Jeg blir iskald! Morgenens trivielle hendelser har gjort at jeg har glemt situasjonen vi faktisk er i!
"Vi et ikke hvordan dette vil gå jenta mi, og legene anbefaler at vi døper henne idag eller imorgen"! Når legene anbefaler hastedåp, da er ikke utsiktene svært gode! "Men...vi har ikke dåpskjolen her" hvisker jeg frem gjennom tårenen! -"vi får låne en, det ordner seg"! Låne en dåpskjole! Seriøst! Hun skulle jo døpes i den jeg og Line Nadine var døpt i! Jeg kjenner at kontrollfreaken Siri mister grepet! I det grepet nesten har løsnet kommer ei sykepleier inn og redder meg fra å gå helt fra skaftet. Vi diskuterer hvordan vi skal gjøre dette! Psyken min holdes i sjakk under muligheten for å få planlegge litt! Da er jeg i mitt ess!
Kurt ringer familien sin nordpå! Eldste datteren Sigrid er ikke i tvil! Hun kommer! Hun er hjemme med sin 6 måneder gamle sønn og elter han hjemme hos sin far og søsken for å være der hos sin nyfødte søster på dåpsdagen hennes. Sigrid er den klokeste jenta jeg kjenner! Vi trenger ikke si noe! Hun vet at dette kan være første og siste gang hun får se sin søster! Hun hiver seg rundt og kommer! Jeg vil aldri få takket sigrid nok for at hun tok den avgjørelsen!
Familien min tropper opp mannsterke! Pappa hiver eg i bilen og røsker med seg mamma på veien. Tanter og onkler, fettere og kusiner hiver seg rundt på en femøre, forkaster alle egne planer og kommer! Jeg er rørt for endte gang disse ukene! Rørt over all hengivenheten og omsorgen vi nå opplever! Det føles trygt og varmer helt perfekt! Ikke noktil å stagge frykten, men nok til å klare å takle den!
Jeg kommer inn i avdelingen og ved siden av sengen til Siren henger dåpskjolen. Da gråter jeg så hard at jeg mister pusten! Dåpsdagen som skal være en fest dag står for meg som en begravelse. Jeg knuger det lille nurket inntil meg og vil aldri slippe henne igjen! Jeg tror jeg klemmer henne litt for hardt, for hun går i krampe! Jeg holder hånden min rundt den lille blå foten mens sykepleieren holder oksygenmasken foran Siren og meg i hånden! Det trengs ikke ord. Vi vet begge at dette kan være stunden! Men krampen gir seg. Sykepleieren tørker tårene mine, stryker Siren over kinnet og går videre til neste! Vi har gjort dette så mange ganger nå! Flere ganger til dagen. Vi trenger ikke utdype hendelsen noe mere! Det er en stilletiende forståelsen mellom oss og jeg takker for faste sykepleiere med hjertet og hodet på rett plass!
Litt senere løfter jeg Siren til stellebordet for å gjøre henne klar til dåp. Kjolen henger der og en alt for stor dåpslue. Jeg undrer meg over det! Hovedvekten av pasienter på avdelingen er bittesmå premature vakre skapninger med hoder på størrelse med en litt stor tennisball! Og her har de altså dåpsluer som passer til ett års gamle babyer. Vel, det er vel kanskje ikke det man skal henge seg opp i denne dagen!
Mens jeg står der og steller Siren kommer Sigrid! Hun klemmer meg som om hun aldri vil slippe! Det trengs ikke ord! Jeg tar ett steg til side og bevitner ett av de mest rørende øyeblikk når storesøster som selv er mor ser sin nyfødte lillesøster som kan glippe fra oss når som helst for første gang! Jeg vil aldri glemme det øyeblikket! Det var som om det bare var Sigrid og Siren i hele verden! En usminket søskenkjærlighet! Tårene renner nedover ansiktet på Sigrid og hun er fortapt i ansiktet til Siren. Ett syn og ett øyeblikk jeg aldri vil glemme!
En stund senere kommer både den ene og den andre og setter seg i salen utenfor avdelingen og venter på dåps begivenheten. Siren er ferdig påkledd og jeg tar luen på henne! Lurer litt på om det er mulig å feste den med sikkerhetsnål, men konkluderer med at det ikke vil være en særlig god ide! Siren går i krampe! Jeg holder henne gjennom den og håper som alle ganger tidligere at hun kommer levende ut fra den. Vi må utsette dåpen litt! Jeg går ut til min ventende familie som ikke kan gjøre noe annet enn å vente! Jeg ser på hver enkelt av dem og forteller at de må vente litt lenger for Siren har hatt kramper og er fryktelig sliten! Noen gråter, andre nikker og noen smiler oppmuntrende! Åh hvor glad jeg er i hver enkelt av dem! Omsider er Siren så stabil at vi kan sette kursen mot kapellet!
Under en dåp i kirken tenker jeg ikke på hvor mange begravelser som utføres der. Det gjør jeg idag! Sykepleierene triller Siren ned i avdelingens barnevogn. Den er utstyrt med oksygen og livreddende utsyr. Siren sover. Når vi ankommer kapellet sitter de der alle sammen! Det vanker klemmer og godord, beundrende blikk smil og tårer. Jeg gråter. Jeg gråter for meg selv, jeg gråter for Siren, for Kurt, for Sigrid og for at jeg har en større følelse av at dette er Siren sin begravelse ikke dåp! Siren går i kramper tre ganger på kort tid før vi innser at det er den overdimensjonerte dåpsluen som stresser henne. Vi driter i tradisjonene og fjerner den! Hvilken glede har vi av tradisjoner hvis de tar liv!
Jeg husker desverre svært lite av selve dåps seremonien. Jeg husker jeg desperat forsøkte å få med meg hva presten sa men all min fokus var på Siren som lå sovende i armene mine! Jeg husker pappa med kameraet, mamma med røde øyne, Kurt sin tunge pust, hånden til Sigrid som hele tiden strøk Siren over pannen og hånden til Dadda som trygt la seg på skulderen min med jevne mellomrom.
En ting jeg husker spesielt godt er at min dengang lille fetter Thomas tente lys for Siren og forsøkte å holde en spontan tale. Han gråt så han nesten ikke klarte å prate! Han var ikke store gutten da men gjorde ett enormt intrykk på alle som var tilstede og satte spor i mitt hjerte som aldri vil bli borte!
Så var det hele over! Det var en vakker tale og en sterk opplevelse sa alle mens de smilte mot kamera for å bidra til gruppebilde! Jeg måtte ta dem på ordet! Jeg var så full av sorg! Idag tenker jeg på dette som den mest fantastiske dåpen jeg noensinne har vært i! Alt dreide seg om Siren. Vi var bare de nærmeste og kapellet var så fullt av kjærlighet at jeg ble tungpusten! Samlingen etterpå hadde vi på familierommet! Vi fikk servert pepperkaker, saft og kaffi! Vi trengte ikke et overdådig koldtbord og kakebord! Vi hadde hverandre! Det holdt i massevis!
Den kvelden etter at alle hadde gått hvert til sitt satt Kurt og jeg i to timer og bare holdt Siren. Følelsen av dåp/begravelse gav seg ikke men gleden over at vi rakk og døpe henne på en ordentlig måte var stor! Vi sovnet denne kvelden også og tidlig neste morgen tuslet jeg atter en gang ut med håret til alle kanter, sminken ned til knærne og det jeg vil karakterisere som bleierompe for å få en stille måltidsstund men det kjæreste på jord! Denne morgenen lo jeg ikke men nøt hvert sekund av varmen, bevegelsene og synet av Siren.
Av og til er det viktig å bare være mamma!
Siren på dåpsdagen sin
onsdag 16. april 2014
Instilling!
En positiv innstilling løser kanskje ikke alle problemene dine, men det vil irritere mange nok folk til at det er verdt bryet....
Jeg så denne på facebook her om dagen! Visste ikke helt hva jeg skulle tenke! Det er klart at overdreven positivitet kan irritere vettet av enkelte, men er positivitet irriterende i seg selv? For å takle utfordringer og vanskelige stunder har jeg alltid brukt humor som legemiddel. Det har jeg lært av min far! Det blir ofte mye galgenhumor men åh det er verdt det for egen del!
Jeg kunne kommet med en bråte eksempler her! Jeg husker godt at sykepleierne på A-hus kom inn og irettasatte Kurt og meg der vi lå i sengen på rommet og lo så tårene trillet! Jeg husker strengt tatt ikke hva som var så hysterisk artig men irettesatt ble vi! Andre foreldre hørte at vi lo og syntes det var skammelig! Men det var vår terapi i dene enormt tøffe tiden så vi fortsatte å vitse og le men denne gangen med putene som lyddempere!
Ett annet eksempel er en en halv time etter at farmor døde! Jeg hadde vært der hele helgen og fått tatt siste farvel med henne. Jeg gråt hele veien fra Farsund til Askim! Da jeg kom hjem ringte pappa og sa at mor har reist. Vi gråt sammen over telefonen og så ba jeg han sende ett bilde av henne når hun var død. Jeg måtte se det med egne øyne. Se at sjelen var slukket. Pappa er pliktoppfyllende og gjorde sitt beste for å få tatt ett greit post mortem bilde av mor. Han hadde forsøkt flere ganger å gjøre henne så presentabel som mulig. Ti minutter senere kommer bildet av mor, liggende i sengen på ryggen med åpen munn. Teksten som følger er:"Jeg forsøkte flere ganger Siri men klarer ikke lukke munnen på mor sjøl i døden"! Istedefor å bryte sammen i sorgtung gråt lo jeg så tårene trillet! Jeg kunne se det for meg der pappa går frem, varsomt lukker munnen til mor, tar noen steg til bake snur seg for å ta bilde og der har munnen til mor åpnet seg igjen. Jeg kan se han gjenta prosedyren og komme med stille kommentarer til mor fulle av kjærlighet om å holde munnen lukket! Bildet og kommentaren som fulgte ble en terapi for meg og jeg kunne le med god samvittighet for det hadde mor gjort og det var helt i vår ånd! Hvil i fred mor! Jeg savner latteren din så inderlig!
Ikke glem å le og bruk humor for hva det er verdt! Nyt dagen idag!
.jpg)
Jeg så denne på facebook her om dagen! Visste ikke helt hva jeg skulle tenke! Det er klart at overdreven positivitet kan irritere vettet av enkelte, men er positivitet irriterende i seg selv? For å takle utfordringer og vanskelige stunder har jeg alltid brukt humor som legemiddel. Det har jeg lært av min far! Det blir ofte mye galgenhumor men åh det er verdt det for egen del!
Jeg kunne kommet med en bråte eksempler her! Jeg husker godt at sykepleierne på A-hus kom inn og irettasatte Kurt og meg der vi lå i sengen på rommet og lo så tårene trillet! Jeg husker strengt tatt ikke hva som var så hysterisk artig men irettesatt ble vi! Andre foreldre hørte at vi lo og syntes det var skammelig! Men det var vår terapi i dene enormt tøffe tiden så vi fortsatte å vitse og le men denne gangen med putene som lyddempere!
Ett annet eksempel er en en halv time etter at farmor døde! Jeg hadde vært der hele helgen og fått tatt siste farvel med henne. Jeg gråt hele veien fra Farsund til Askim! Da jeg kom hjem ringte pappa og sa at mor har reist. Vi gråt sammen over telefonen og så ba jeg han sende ett bilde av henne når hun var død. Jeg måtte se det med egne øyne. Se at sjelen var slukket. Pappa er pliktoppfyllende og gjorde sitt beste for å få tatt ett greit post mortem bilde av mor. Han hadde forsøkt flere ganger å gjøre henne så presentabel som mulig. Ti minutter senere kommer bildet av mor, liggende i sengen på ryggen med åpen munn. Teksten som følger er:"Jeg forsøkte flere ganger Siri men klarer ikke lukke munnen på mor sjøl i døden"! Istedefor å bryte sammen i sorgtung gråt lo jeg så tårene trillet! Jeg kunne se det for meg der pappa går frem, varsomt lukker munnen til mor, tar noen steg til bake snur seg for å ta bilde og der har munnen til mor åpnet seg igjen. Jeg kan se han gjenta prosedyren og komme med stille kommentarer til mor fulle av kjærlighet om å holde munnen lukket! Bildet og kommentaren som fulgte ble en terapi for meg og jeg kunne le med god samvittighet for det hadde mor gjort og det var helt i vår ånd! Hvil i fred mor! Jeg savner latteren din så inderlig!
Ikke glem å le og bruk humor for hva det er verdt! Nyt dagen idag!
Mor var alltid full av livsglede og humor! Fantastisk menneske!
Lev i nuet og vis kjærlighet! God Påske!
Våknet idag og visste akkurat hva jeg skulle skrive om denne morgenen! Påskeferien har startet og jeg gruer meg litt til å reise på tur for Siren er ukomfortabel på nye steder. Hun får diare, klarer ikke spise annet enn på tur i bilen og sover svært lite når vi er på steder hun aldri før har vært. Jeg vet at slike turer sliter meg fullstendig ut men vi kan ikke la vær og leve. En dag vil Siren bli komfortabel med reising men bare hvis vi fortsetter å dra på turer hvor enn slitsomt det er!
Men jeg er så glad for at jeg får denne utfordringen med å venne Siren til reising! Det var en tid vi ikke trodde det ville komme slike utfordringer. Foruten om dåpsdagen til Siren er det en dag som står klert for meg! Dagen da jeg opplevde noe av det mest skremmende jeg noensinne har opplevd! Nei tro det eller ei, det var ikke dagen hun ble født og havnet på intensiven. Man skulle tro det, men denne dagen jeg nå beretter om ble alt så klart for meg! Frykten og sorgen ble reell og kjærligheten til lille gullet ble skrudd opp til maks!
Det er fredag! Siren er 14 dager gammel og vi har fått reise hjem på permisjon i helgen. Vi ankommer Solbakken og blir møtt av Judith og Kristoffer som er Siren sin farfar og farmor. Judit har bakt kake, det er flagg utenfor og gledestårer i øynene! Siren havner i bestefar sine armer og jeg pakker ut! Setter på vann til koking for Siren blir sulten hvert øyeblikk. Vi har fått med oss metervis med sonde rør og alt ligger til rette for ei flott helg!
Kvelden går nesten uten katastrofer!Judith bruker melkevannet til Siren for å legge bestikket i bløt noe som skapte ett aldri så lite kaos da Siren ble akutt sulten, men med vannkoker og litt tålmodighet var det fikset ti minutter senere!
Vi legger oss den kvelden og jeg sjekker Siren hvert femte minutt! Har hun riktig farge i ansiktet, puster hun, er hun for varm, burde jeg hatt en sånn matte som alarmerer ved pustestopp! Hun lager ingen lyd når hun går i kramper. Blir bare stille, stiv og blå! Jeg sovner til slutt! Tungt og stille!
Tidlig neste moregen våkner jeg brått av det mest hjerteskjærende hylet jeg aldri før eller siden har hørt! Kurt har reist til Gardermoen med foreldrene sine og der står jeg alene over sengen til Siren som ligger der med vidåpne øyne, mørkeblå i ansiktet og stiv som en pinne! Jeg blir iskald men til min store forundring helt rolig! Jeg kan kjenne hjertet mitt dunke hardere! Jeg løfter henne forsiktig opp, pakker henne ut av teppet setter meg på sengen med henne i armene og ser bodyen hennes bli våt av mine tårer. Skal dette være siste øyeblikk? Her er det ingen intensivsykepleiere til å redde oss. Stesolid fikk vi aldri med! Det er ingenting jeg kan gjøre. Bare være der for jenta mi som for endte gang kjemper desperat for livet! Jeg vugger henne ikke bare holder! Blikket hennes er festet i mitt og jeg vil aldri glemme fortvilelsen i øynene hennes! Jeg er så opptatt av det jeg ser på som Sirens siste øyeblikk at jeg oppdager ikke at krampen gir seg! Hun slipper ikke blikket mitt! Ikke ett sekund. Fargen kommer tilbake til ansiktet og når krampen slipper taket lukker Siren øynene og sovner! Da reagerer jeg! Man skulle tro at jeg ville løpe til telefonen og ringe sykebilen med en gang, men jeg er så bemerkelsesverdig rolig! Jeg tar Siren på badet, og mens jeg ringer 113 skifter jeg rolig på henne med skjelvende hender. Jeg skvetter til når det svarer i andre enden. Jeg forklarer overraskende rolig at vi er hjemme fra A-hus på permisjon med Siren og at hun nettopp har hatt ett krampeanfall. Vi trenger en sykebil! Mennesket i andre enden spør det som virker tusen spørsmål. Imens ligger Siren slapp og naken på stellebordet. Til slutt mister jeg tålmodigheten. Jeg har ikke tid og krefter til spørsmål sier jeg med rolig stemme. Send en sykebil nå, vi må tilbake til sykehuset. Jeg legger på og kler Siren mens jeg undrer meg over at jeg er så rolig og ber om at sykebilen må komme raskt!
Det går ti minutter. Siren er ferdig påkledd og ingen sykebil å se noe sted. Jeg setter Siren i vippestolen og begynner å pakke til å dra på sykehuset. Hun sover! Jeg snur ryggen til henne i to sekunder for å legge flaskene i bagen. Mens jeg holder på med det kjenner jeg en kald ilning nedover ryggraden. Merkelig tenker jeg og snur meg rundt. Denne gangen har hun gått i krampe uten en lyd. Hun sitter der i vippestolen med vidåpne øyne som leter etter mamma og er mørkeblå og stiv. Jeg løfter henne rolig opp og legger henne på teppet som ligger på kjøkkenbordet. Små blå fingre klemmer mine i krampen. Jeg synger rolig. Automatisk kommer sangen jeg sang til henne da hun i timer lå gråtende i armene mine etter at hun kom til verden. "Det vakraste jeg vet"! Hun skal hvertfall ha med seg mammas stemme inn i døden hvis dette er siste øyeblikk.
Men krampen gir seg denne gangen også. Tårene mine får renne fritt idet jeg skifter på henne igjen. Hun sovner og ser så fredelig ut. Utslitt men fredelig. Ambulansen kommer omsider. Siren ligger ferdig påkledd på sofaen, bagen er pakket og jeg stiller spørsmålet hvorfor det tok dem så lang tid å komme. "Kramper hos barn pleier ikke være dødelig sånn med en gang" sier den ene av ambulansemennene. Jeg orker ikke svare. Ta oss med til A-hus hvisker jeg! Men det vil de ikke. De mener hun ser så rolig ut at de vurderer å dra uten oss! Jeg står himmelfallen og ser på mannen. Kjenner pulsen stiger. Hva er navnet ditt spør jeg mannen. Han svarer og lurer på hvorfor jeg trenger det. -"så jeg vet hvem jeg skal saksøke etter min datters begravelse", sier jeg rolig. Han svelger og løfter bagen min. Ta jenta med så drar vi. Jeg løfter henne over i bilstolen og bærer henne ut i ambulansen. Sjekker at telefonen er med og røsker med meg jakka på vei ut! Lurer ett sekund på om jeg har husket alt og konkluderer med at det har jeg mest sannsynlig ikke kjenner jeg meg selv rett! I ambulansen ringer jeg Kurt. "Æ e på vei!" Vi møtes på sykehuset! Jeg hører på stemmen hans at han har fullstendig panikk selv om han ved å være ordknapp forsøker å skjule det. Vi kjenner hverandre så godt nå at i en slik situasjon trengs det ikke mange ordene. Vi vet hva som ligger mellom linjene. Så ringer jeg pappa. Forklarer like rolig som jeg har vært hele morgene at vi er på vei i ambulansen tilbake til sykehuset for Siren går i kramper. Pappa er rolig han også. Ønsker oss lykke til, han tenker på oss og vil sette seg i bilen for å komme å være på sykehuset sammen med oss. Vakre gode kjærlige pappa! Senere har jeg fått vite at da vi la på knakk pappa sammen i gråt på stuegulvet. Han gråt for oss alle tre og for fortvilelsen over ikke å kunne hjelpe jentene sine. Pappa gråter aldri!
Ambulanseturen går rolig for seg. Siren sover og hjernen min er tom! Bemerkelsesverdig tom! A-Hus kommer til syne og jeg senker skuldrene ørlite grann og puster ut! Ambulansen stopper. Siren og jeg blir alene. Da skjer det igjen! Hun blir raskt blå og det lille stive hodet klarer ikke å snu seg for å finne tryggheten i mamma! Bakdørene på ambulansen åpner seg! "Hun går i krampe hvisker jeg"! "Så fint da" smiler ambulansemannen". "Jeg tror ikke du forstår nærmest hveser jeg"! Tålmodigheten er slutt for denne gang! Hun går i krampe, gjør noe for hælvete! Da skjer tingene fort. I to bevegelser har han løsnet Siren! Løper inn dørene til mottakelsen, runder hjørnet i gangen mens han skriker "ASSISTANSE"! Siren får seg tidenes karusell runde der hun henger mørkeblå og vannrett ut fre ambulansemannen sin kropp! Jeg småløper etter og når jeg runder hjørnet med bag og pakkenelliker er ambulansemannen og Siren borte. Alt jeg ser er Kurt i enden av gangen. Han står der som forstenet og er grå i ansiktet. Jeg går bort og gir han en klem, tar han i hånden og sammen finner vi jenta vår som nå er ferdig med krampen for tredje gang denne dagen.
Kurt bærer Siren i armene opp på Nyfødtavdelingen igjen. Når vi entrer gangen møter jeg ett blikk jeg aldri vil glemme! Ann Mereth står i døra til foreldrestuen. De skal få dra hjem denne dagen med sin lille pramature herlige gutt. Blikket sier alt! Hun står der vantro med sorg i øynene. "Nye kramper hvisker jeg, gir henne en fort klem og takker stille for at det var hennes blikk jeg møtte først. Takk Ann Mereth for den stille bekreftelsen på omsorg!
Vi er trygge nå! Siren får medisiner og blir lagt inn med målinger både her og der! Da kommer reaksjonen. Da er hun der! Jenta jeg aldri slipper fra meg! Camilla! Sirens primærsykepleier! Jenta som den dag idag står for meg som tryggheten selv og som jeg aldri vil kunne takke nok for alt hun var og gjorde for oss!
Siren overlevde og idag er dette en episode jeg tenker på med blandede følelser! Den er vond men setter ting i ett positivt perspektiv! Det var den dagen jeg sluttet å planlegge og startet å leve i nuet! Den dagen gir meg styrke til å takle vanskelige situasjoner. Den dagen gir meg mot til å fortsette! Den dagen gjør meg mindre kravstor! Den dagen lærte meg å finne gleder i de små ting! Den dagen oppdaget jeg den dypete og sterkeste kjærligheten nemlig mors kjærligheten! Den dagen gjør at jeg er takknemlig for hver dag og hvert fantastiske menneske som kommer inn i livet mitt på godt og vondt!
Med dette vil jeg be dere alle om å vise kjærlighet og omsorg til hverandre i påsken! Le og nyt all kosen! Lev i nuet og gled dere over barnelatter og aktive små høye på sukker!
God Påske:-)
Men jeg er så glad for at jeg får denne utfordringen med å venne Siren til reising! Det var en tid vi ikke trodde det ville komme slike utfordringer. Foruten om dåpsdagen til Siren er det en dag som står klert for meg! Dagen da jeg opplevde noe av det mest skremmende jeg noensinne har opplevd! Nei tro det eller ei, det var ikke dagen hun ble født og havnet på intensiven. Man skulle tro det, men denne dagen jeg nå beretter om ble alt så klart for meg! Frykten og sorgen ble reell og kjærligheten til lille gullet ble skrudd opp til maks!
Det er fredag! Siren er 14 dager gammel og vi har fått reise hjem på permisjon i helgen. Vi ankommer Solbakken og blir møtt av Judith og Kristoffer som er Siren sin farfar og farmor. Judit har bakt kake, det er flagg utenfor og gledestårer i øynene! Siren havner i bestefar sine armer og jeg pakker ut! Setter på vann til koking for Siren blir sulten hvert øyeblikk. Vi har fått med oss metervis med sonde rør og alt ligger til rette for ei flott helg!
Kvelden går nesten uten katastrofer!Judith bruker melkevannet til Siren for å legge bestikket i bløt noe som skapte ett aldri så lite kaos da Siren ble akutt sulten, men med vannkoker og litt tålmodighet var det fikset ti minutter senere!
Vi legger oss den kvelden og jeg sjekker Siren hvert femte minutt! Har hun riktig farge i ansiktet, puster hun, er hun for varm, burde jeg hatt en sånn matte som alarmerer ved pustestopp! Hun lager ingen lyd når hun går i kramper. Blir bare stille, stiv og blå! Jeg sovner til slutt! Tungt og stille!
Tidlig neste moregen våkner jeg brått av det mest hjerteskjærende hylet jeg aldri før eller siden har hørt! Kurt har reist til Gardermoen med foreldrene sine og der står jeg alene over sengen til Siren som ligger der med vidåpne øyne, mørkeblå i ansiktet og stiv som en pinne! Jeg blir iskald men til min store forundring helt rolig! Jeg kan kjenne hjertet mitt dunke hardere! Jeg løfter henne forsiktig opp, pakker henne ut av teppet setter meg på sengen med henne i armene og ser bodyen hennes bli våt av mine tårer. Skal dette være siste øyeblikk? Her er det ingen intensivsykepleiere til å redde oss. Stesolid fikk vi aldri med! Det er ingenting jeg kan gjøre. Bare være der for jenta mi som for endte gang kjemper desperat for livet! Jeg vugger henne ikke bare holder! Blikket hennes er festet i mitt og jeg vil aldri glemme fortvilelsen i øynene hennes! Jeg er så opptatt av det jeg ser på som Sirens siste øyeblikk at jeg oppdager ikke at krampen gir seg! Hun slipper ikke blikket mitt! Ikke ett sekund. Fargen kommer tilbake til ansiktet og når krampen slipper taket lukker Siren øynene og sovner! Da reagerer jeg! Man skulle tro at jeg ville løpe til telefonen og ringe sykebilen med en gang, men jeg er så bemerkelsesverdig rolig! Jeg tar Siren på badet, og mens jeg ringer 113 skifter jeg rolig på henne med skjelvende hender. Jeg skvetter til når det svarer i andre enden. Jeg forklarer overraskende rolig at vi er hjemme fra A-hus på permisjon med Siren og at hun nettopp har hatt ett krampeanfall. Vi trenger en sykebil! Mennesket i andre enden spør det som virker tusen spørsmål. Imens ligger Siren slapp og naken på stellebordet. Til slutt mister jeg tålmodigheten. Jeg har ikke tid og krefter til spørsmål sier jeg med rolig stemme. Send en sykebil nå, vi må tilbake til sykehuset. Jeg legger på og kler Siren mens jeg undrer meg over at jeg er så rolig og ber om at sykebilen må komme raskt!
Det går ti minutter. Siren er ferdig påkledd og ingen sykebil å se noe sted. Jeg setter Siren i vippestolen og begynner å pakke til å dra på sykehuset. Hun sover! Jeg snur ryggen til henne i to sekunder for å legge flaskene i bagen. Mens jeg holder på med det kjenner jeg en kald ilning nedover ryggraden. Merkelig tenker jeg og snur meg rundt. Denne gangen har hun gått i krampe uten en lyd. Hun sitter der i vippestolen med vidåpne øyne som leter etter mamma og er mørkeblå og stiv. Jeg løfter henne rolig opp og legger henne på teppet som ligger på kjøkkenbordet. Små blå fingre klemmer mine i krampen. Jeg synger rolig. Automatisk kommer sangen jeg sang til henne da hun i timer lå gråtende i armene mine etter at hun kom til verden. "Det vakraste jeg vet"! Hun skal hvertfall ha med seg mammas stemme inn i døden hvis dette er siste øyeblikk.
Men krampen gir seg denne gangen også. Tårene mine får renne fritt idet jeg skifter på henne igjen. Hun sovner og ser så fredelig ut. Utslitt men fredelig. Ambulansen kommer omsider. Siren ligger ferdig påkledd på sofaen, bagen er pakket og jeg stiller spørsmålet hvorfor det tok dem så lang tid å komme. "Kramper hos barn pleier ikke være dødelig sånn med en gang" sier den ene av ambulansemennene. Jeg orker ikke svare. Ta oss med til A-hus hvisker jeg! Men det vil de ikke. De mener hun ser så rolig ut at de vurderer å dra uten oss! Jeg står himmelfallen og ser på mannen. Kjenner pulsen stiger. Hva er navnet ditt spør jeg mannen. Han svarer og lurer på hvorfor jeg trenger det. -"så jeg vet hvem jeg skal saksøke etter min datters begravelse", sier jeg rolig. Han svelger og løfter bagen min. Ta jenta med så drar vi. Jeg løfter henne over i bilstolen og bærer henne ut i ambulansen. Sjekker at telefonen er med og røsker med meg jakka på vei ut! Lurer ett sekund på om jeg har husket alt og konkluderer med at det har jeg mest sannsynlig ikke kjenner jeg meg selv rett! I ambulansen ringer jeg Kurt. "Æ e på vei!" Vi møtes på sykehuset! Jeg hører på stemmen hans at han har fullstendig panikk selv om han ved å være ordknapp forsøker å skjule det. Vi kjenner hverandre så godt nå at i en slik situasjon trengs det ikke mange ordene. Vi vet hva som ligger mellom linjene. Så ringer jeg pappa. Forklarer like rolig som jeg har vært hele morgene at vi er på vei i ambulansen tilbake til sykehuset for Siren går i kramper. Pappa er rolig han også. Ønsker oss lykke til, han tenker på oss og vil sette seg i bilen for å komme å være på sykehuset sammen med oss. Vakre gode kjærlige pappa! Senere har jeg fått vite at da vi la på knakk pappa sammen i gråt på stuegulvet. Han gråt for oss alle tre og for fortvilelsen over ikke å kunne hjelpe jentene sine. Pappa gråter aldri!
Ambulanseturen går rolig for seg. Siren sover og hjernen min er tom! Bemerkelsesverdig tom! A-Hus kommer til syne og jeg senker skuldrene ørlite grann og puster ut! Ambulansen stopper. Siren og jeg blir alene. Da skjer det igjen! Hun blir raskt blå og det lille stive hodet klarer ikke å snu seg for å finne tryggheten i mamma! Bakdørene på ambulansen åpner seg! "Hun går i krampe hvisker jeg"! "Så fint da" smiler ambulansemannen". "Jeg tror ikke du forstår nærmest hveser jeg"! Tålmodigheten er slutt for denne gang! Hun går i krampe, gjør noe for hælvete! Da skjer tingene fort. I to bevegelser har han løsnet Siren! Løper inn dørene til mottakelsen, runder hjørnet i gangen mens han skriker "ASSISTANSE"! Siren får seg tidenes karusell runde der hun henger mørkeblå og vannrett ut fre ambulansemannen sin kropp! Jeg småløper etter og når jeg runder hjørnet med bag og pakkenelliker er ambulansemannen og Siren borte. Alt jeg ser er Kurt i enden av gangen. Han står der som forstenet og er grå i ansiktet. Jeg går bort og gir han en klem, tar han i hånden og sammen finner vi jenta vår som nå er ferdig med krampen for tredje gang denne dagen.
Kurt bærer Siren i armene opp på Nyfødtavdelingen igjen. Når vi entrer gangen møter jeg ett blikk jeg aldri vil glemme! Ann Mereth står i døra til foreldrestuen. De skal få dra hjem denne dagen med sin lille pramature herlige gutt. Blikket sier alt! Hun står der vantro med sorg i øynene. "Nye kramper hvisker jeg, gir henne en fort klem og takker stille for at det var hennes blikk jeg møtte først. Takk Ann Mereth for den stille bekreftelsen på omsorg!
Vi er trygge nå! Siren får medisiner og blir lagt inn med målinger både her og der! Da kommer reaksjonen. Da er hun der! Jenta jeg aldri slipper fra meg! Camilla! Sirens primærsykepleier! Jenta som den dag idag står for meg som tryggheten selv og som jeg aldri vil kunne takke nok for alt hun var og gjorde for oss!
Siren overlevde og idag er dette en episode jeg tenker på med blandede følelser! Den er vond men setter ting i ett positivt perspektiv! Det var den dagen jeg sluttet å planlegge og startet å leve i nuet! Den dagen gir meg styrke til å takle vanskelige situasjoner. Den dagen gir meg mot til å fortsette! Den dagen gjør meg mindre kravstor! Den dagen lærte meg å finne gleder i de små ting! Den dagen oppdaget jeg den dypete og sterkeste kjærligheten nemlig mors kjærligheten! Den dagen gjør at jeg er takknemlig for hver dag og hvert fantastiske menneske som kommer inn i livet mitt på godt og vondt!
Med dette vil jeg be dere alle om å vise kjærlighet og omsorg til hverandre i påsken! Le og nyt all kosen! Lev i nuet og gled dere over barnelatter og aktive små høye på sukker!
God Påske:-)
mandag 14. april 2014
God morgen:-)
Sitter her denne tirsdag morgenen med en følelse av mandag! Kjenner på gårdsdagen! Det er mye dårlig samvittighet ute å går når man har barn med spesielle behov! Skammer meg litt! Det første jeg tenkte da Siren lille vakre igår tidlig sa "go morn mamma" for så å kaste opp over hele seg, sengen og vovva var, pokker nå får jeg ikke gått på jobb idag heller! Det hører med at jeg er veeeeeldig mye borte fra jobben grunnet alt av kontroller og møter! Jeg skammet meg 5 minutter etterpå da Siren sto hutrende i dusjen! Det er desverre slik det blir! Den dårlige samvittigheten for alt man ikke får deltatt på og ikke får gjort overskygger de viktigste faktorene her i livet! Jeg er bare så inderlig glad for min egen del at denne uberettigede dårlige samvittigheten nå kun strekker seg til 5 minutter av gangen før fornuften setter inn!
Antall ganger Siren sa Mammaaaaaa igår vet jeg strengt tatt ikke hva endte på for jeg sluttet å telle ved 97:-) Jeg ble ikke lei av å høre Mammaaaa! Det blir jeg nok aldri:-) Lettere frustrert kanskje men ikke lei! Utfordringen jeg gir meg selv er å svare noenlunde annerledes hver gang:-) Det er ikke lett når det gjerne kommer ti Mammaaaaa på rappen uten noen oppfølgings setninger:-) Men det er morro å prøve:-)
Idag blir det ikke noe gjennomtenkt og dypt inlegg merker jeg! Men det er ikke alltid det behøves! Alt trenger ikke være perfekt utformet og plassert! Helst ikke! Det er mye mere liv i det som er spontant og plutselig:-)
Jeg har sluttet å planlegge så veldig! En viktig ting Siren og Sunniva har lært meg er å ta ting som de kommer! For er det en ting som er sikkert som amen i kirken så er det at hvis jeg planlegger detaljert så blir det aldri som forventet:-)
Jeg har lært å leve nå! Det vil si, jeg har ikke endelig lært meg å leve, men jeg har lært meg å leve i nuet:-) Det er egentlig kanske deilig å kunne det selv om jeg ofte må ta meg selv i nakken å minne meg selv på det:-) Jeg er født til å planlegge langsiktig på alle områder jeg, så å la være med det er nesten som å slutte å røyke! Det har jeg prøvd flere ganger! Håper det går bedre å forbli spontan enn å slutte å røyke:-)
Nå skal snuppene vekkes for å starte denne lovende tirsdagen! Jeg vil ønske dere alle der ute en fantastisk og spontan dag!
Nyt den for hva den er verdt:-)
Antall ganger Siren sa Mammaaaaaa igår vet jeg strengt tatt ikke hva endte på for jeg sluttet å telle ved 97:-) Jeg ble ikke lei av å høre Mammaaaa! Det blir jeg nok aldri:-) Lettere frustrert kanskje men ikke lei! Utfordringen jeg gir meg selv er å svare noenlunde annerledes hver gang:-) Det er ikke lett når det gjerne kommer ti Mammaaaaa på rappen uten noen oppfølgings setninger:-) Men det er morro å prøve:-)
Idag blir det ikke noe gjennomtenkt og dypt inlegg merker jeg! Men det er ikke alltid det behøves! Alt trenger ikke være perfekt utformet og plassert! Helst ikke! Det er mye mere liv i det som er spontant og plutselig:-)
Jeg har sluttet å planlegge så veldig! En viktig ting Siren og Sunniva har lært meg er å ta ting som de kommer! For er det en ting som er sikkert som amen i kirken så er det at hvis jeg planlegger detaljert så blir det aldri som forventet:-)
Jeg har lært å leve nå! Det vil si, jeg har ikke endelig lært meg å leve, men jeg har lært meg å leve i nuet:-) Det er egentlig kanske deilig å kunne det selv om jeg ofte må ta meg selv i nakken å minne meg selv på det:-) Jeg er født til å planlegge langsiktig på alle områder jeg, så å la være med det er nesten som å slutte å røyke! Det har jeg prøvd flere ganger! Håper det går bedre å forbli spontan enn å slutte å røyke:-)
Nå skal snuppene vekkes for å starte denne lovende tirsdagen! Jeg vil ønske dere alle der ute en fantastisk og spontan dag!
Nyt den for hva den er verdt:-)
Det er ikke alltid så mye som skal til for å kose seg:-) Her nyter jentene tilværelsen med litt chips og sol i bagasjen på bilen:-)
Kjæreste Siren min!
Kjæreste Siren min!
Som ett lite
lykketroll så du dagens lys
For meg var du den vakreste.
Timene lykken var
små gys,
Gav styrke til å være
den tapreste.
Hvert sekund gav
mening
Hvor mange ville vi
få?
Kan hvert sekund være
en ending?
Vil jeg ved
hvilestedet ditt stå.
Når handa di rører
mitt kinn
For aller første
gang,
Da undres mamma om
glede
Og sorg helt naturlig
kan gå
hand i hand.
Kan jeg tørre å elske
deg
Av hele mitt hjerte.
Vil det å elske deg
Snart kun påføre
smerte?
Når kampen mot søvnen
Ikke lar seg vinne.
Hvis mamma lukker
øynene
Vil du da forsvinne?
Hva er meningen med
det
lille skjøre livet
ditt?
Er det en dyrekjøpt
lekse
Om aldri å ta noe for
gitt.
Lykken var komplett
da du
rykende fersk lå i
min favn.
Vil prisen for den
lykken
være ett helt liv
med smertefullt savn
Med hjerter bevrende
fulle av
Kjærlighet, sorg og
angst
Bar vi deg til dåpen
Det skulle være din
siste sjans
Den lille kroppen din
stiv og blå
Skulle øyeblikket
ditt være nå.
En uforståelig ro i
hjerte
Være din styrke i din
smerte.
Du viste deg så sterk
og din styrke gav meg
mot
Selv når du kjempet
og hånden
min holdt en
liten blå fot.
Vi fikk livet ditt i gave
Mer enn en gang.
Men en dag sa de som visste
ville det være tomt i mitt fang.
Så kom dagen da du får leve
Du skal bli gammel og grå
Du skal ikke i himmelen sveve
Du skal være nær oss som nå.
Hjertet flyter over av glede
Drømmene for deg titter frem.
Bekymring for din fremtid
Er nå velkomment tilstede.
Du gir meg utfordringer
På løpende bånd.
De blir lette å takle når jeg
hver dag kan holde din hånd.
Du har lært meg at livet
er her og nå
Du har lært meg at styrke
Er noe man kan gi og få
Min kjærlighet er enorm
For meg er det ingen tvil.
Du har tatt verden med storm
Jeg forguder ditt smil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)