Skulle jeg fjerne deg fordi du aldri vil kunne komme med evig lange og detaljerte avhandlinger om ting som engasjerer deg. Skulle jeg drepe deg før livet ditt var en realitet på grunn av samfunnets manglende engasjement og motforestillinger mot ditt avanserte vesen. Skulle jeg visket deg ut av historien fordi du aldri vil klare deg helt på egenhånd.
Skulle jeg droppe å bringe deg til verden fordi hovedvekten av samfunnet ville vise meg fingeren helt fra ditt første skrik. Skulle jeg slette din eksistens fordi mine bekymringer vedrørende deg ville bli annerledes enn bekymringene foreldre til friske barn har. Skulle jeg la deg suges ut sammen med min livsglede hvis jeg visste hvor hardt jeg måtte kjempe for å gi deg det du har krav på. Skulle jeg si farvel til deg for å velge bort kampene ett sneversynt samfunn gir meg som din mamma. Skulle jeg gi deg opp fordi ett trehodet troll ved navn NAV velger mental mishandling som taktikk når de møter oss. Skulle jeg kaste deg ut som illeluktende søppel fordi arbeidsmarkedet ser på meg med redde øyne siden jeg valgte å gi deg livet. Skulle jeg hvert år legge en rose på søppeldunken utenfor Ahus istedenfor å synge bursdags sangen foran ditt glitrende ansikt.
Skulle jeg nekte deg adgang til livet i frykt for at dine fremtidige søsken skulle angripes av trangsynte mennesker fordi du fikk se dagens lys. Skulle jeg kutte livslinjen din fordi jeg ønsket livet enkelt. Skulle jeg være din bøddel for å fylle kontoen min med penger jeg kunne tjent på skift arbeide.
Skulle jeg slukket lyset ditt fordi verden jobber for at vi alle skal ende opp like og den eneste forskjellen vil være hvor mye penger vi har på kontoen. Skulle jeg tenne ett lys for deg hvert år fordi verden er iferd med å ende tilbake der det var helt naturlig å la avanserte mennesker som deg vokse opp sammen med den godlynte purka i grisehuset.
Jeg kan med hånden på hjertet svare nei på alt dette jenta mi. For uansett hvor mange som stikker kjepper i hjulene på vogna vår, så skal jeg dra dem ut 1 etter 1 og fikse hjulene så vi sakte men sikkert kan rulle videre ufortrødent.
Jeg fikk engang ett spørsmål da minste mor lå rimelig fersk i magen min. Det lød slik, hvis du blir gravid igjen og finner ut at barnet blir som Siren, vil du da ta abort. Jeg stusset ikke litt på svaret engang. NEI! For hvis du er kvinne nok til å bli med barn, så må du være kvinne nok til å være mor til det barnet som måtte komme. Så sant det ikke dreier seg om incest eller voldtekt. Det er en helt annen sak. Jeg ville ikke vært foruten Siren for alt i verden uansett hvor inderlig tøft det er til tider, men jeg kunne fint klart meg uten bedrevitere som bødler i vei med en stoisk overbevisning over egne evner uten anelse om hva de driver med.
Hvorfor skriver jeg dette idag tro.....det er fordi idag er det å få barn iferd med å bli en utvelgelses prosess på lik linje med å gå i grønnsaksdisken på Rema eller Meny. Det som ikke er perfekt det hiver vi. Vi kan til nøds slenge det til dyrene så det gjør nytte for seg, men vi vil for all del ikke ha det i hus, langt mindre på tallerkenen. Det behovet for perfeksjonisme vi nå går inn i skremmer vannet av meg. Det har skremt meg lenge.
Jeg vil berette en historie som forhåpentligvis vil gi deg ett perspektiv, om en mor som valgte perfeksjonismens vei selv etter at barna var født. Etter første barnet kom til verden friskt og sprellende var alt fryd og gammen. Men så kom barn nummer to med funksjonshemminger og innviklede diagnoser. Hun holdt stand men det var ikke mer heller. Hun følte på skammen der hun vandret med krum nakke mellom husene i ett meget aktet område. Man kan spørre seg hvorfor. Da barn nummer to viste seg å være så uforskammet å komme til verden med store utfordringer dro hun sin kos. Det sykeste barnet havnet på sykehus men mor kom aldri for å være en klippe. Far var der, i tykt og tynt til han en dag befant seg alene som foreldre til barnet som ikke klarte kjempe lenger. Han sto der tynget av sorg, ensom, mens han holdt en rørende minnetale til barnet han fikk kjenne så kort tid. Mor uteble. Hun valgte å gå videre med nye friske, velstelte barn, etiketten på stell og fasaden tilsynelatende uten en eneste ripe. Igjen sitter far med sorgen over barnet han la til hvile og kampen for tilværelsen for ett friskt og oppegående søsken, mens han kjemper for det funksjonshemmede barnet han fikk beholde. Han er sterk. Sterkere enn mange mennesker jeg vet om. En slik far står det så uendelig mye respekt av. Jeg vil ikke dømme barnas mor, hun har sine grunner og jeg vil aldri få kjennskap til hennes innerste tanker. Det som skremmer meg er at det er slik verden er iferd med å bli.
Nå skal det sies at verden er enda full av mennesker som elsker sine spesielle barn så inderlig at det gjør vondt. Det er heldigvis mange av oss.
Det som får meg til å ville kaste opp er alle de som ikke er kvinne nok til å bringe barn til verden uansett hva de måtte ha av bagasje, eller menn som ikke har baller nok til å stå, om enn skakk i ryggen, som klipper i livet til barnet de har vært med å skape og som mot alle odds fikk med seg ekstra bagasje inn i livet. Skal verden ende slik at vi sitter igjen med bare en håndfull sterke kvinner og menn som tar alle deler av livet på alvor, mens store deler av befolkningen jakter på perfeksjonismen med en mer eller mindre rakrygget feighet uten evne eller vilje til å takle virkelige følelser.
Velsigne de som setter friske barn til verden. Det er fantastisk og det er ett under hver eneste gang. Dette er ikke en klage på dere, så langt ifra. Dette er ett hjertesukk som omhandler samfunnet, normer som er iferd med å endres og menneskene som tykkhudet og med alt for lite skrupler går målrettet inn for å endre dem....til det skremmende.
Vil verden virkelig ha det slik at enhver som ikke passer inn i perfeksjonismens kube vil bli sett på som en trussel for samfunnets ultimate eksistens. Hvis verden var foruten disse ekstremt fargerike menneskene, hva skulle da fortelle oss hva vi skal legge i ordet perfeksjonisme. Hva vil bli det neste som må selekteres ut for at verden skal fremstå ytterligere mer perfekt? Vil økonomisk grunnlag stå for tur?
Det er ikke ett alternativ å fjerne eksisterende fargerike mennesker. Det er heldigvis forbudt ved lov. Men å fjerne dem før de ser dagens lys.....det er ubeskrivelig at det engang er en diskusjon. Jeg ønsker ikke at mine barn skal måtte være vitne til en verden der det perfekte er det eneste alternativet. Ønsker du?
Med de beste intensjoner og kjærlighet fra meg til dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar