3 positive ting i 3 dager......

Sitter her med bena i bløt mens smilet og ansiktsutrykket er stivnet bak hjemmelaget ansiktsmaske. Leggens kaktusfamiliære tilstand er snart over og om litt vil jeg se aldri så glad ut uansett humør når øyebrynene er lagt i bakken. Det er lørdag. Jentene sover, en kald Corona light (må passe vekten) vrikker og vrir seg duggfrisk og fristende ved siden av overfyllt askebeger, en skitten kopp, lunket vann fra springen i vossflaske, en beholder med såpebobler og en fotfil. I kjøleskapet venter kveldens Sushi når bare bena kommer opp av bøtta og jeg kan smile igjen uten å se ut som om jeg går i oppløsning. Jeg har for litt siden sendt avgårde de siste tre positive hendelsene fra dagen, dag 3 av 3 i utfordringen om å dele 3 positive fra dagens hendelser i tre dager. Det er faktisk vemodig. I det øyeblikket jeg postet den siste delen av utfordringen bestemte jeg meg for å gjøre dette hver dag. Ikke for å plage dere facebook venner og skryte på meg det perfekte liv, som dere alle og enhver med litt vett i hue ville gjennomskue passelig raskt, men for å kunne løfte en hvilken som helst dag for min egen del. Kanskje vi alle skulle gjort det. For uansett hvor tung en dag måtte være, vil en alltid klare å finne en positiv ting, selv tre med den, hvis vi måtte.
For meg har denne utfordringen vært noe mer enn en facebook trend. Den har vært en øyeåpner. For i løpet av disse tre dagene har tungsinnet gjort seg gjeldende mer en en gang og da her det vært en befrielse å måtte sette seg ned å finne tre positive ting som har hendt iløpet av dagen. Etter at jeg har sittet og trykket ned disse positive hendelsene med tomler opp, smiletegn og nye utfordringer, så har hele dagen endret lys og skarphet fra dust til skarpt og skinnende. Det er så lett å la de mørke tankene, frustrasjonen og irritasjonen ta over.
Jeg har alltis sagt til meg selv at jeg skal få notert ned morsomme hendelser, ting som blir sagt, tanker og ideer som dukker opp i hodet til enhver tid! I guess now is the time!

En hendelse fra dagen jeg også vil dele, er en hendelse som er så enkel, spontan, ærlig og ekte. En hendelse som får hjerteroten ti å bevre og hånden farer automatisk til brystet. (Nei gutter, ikke slik)! Vi hadde vært på Brio butikken i Mysen for å handle inn sommerens badebasseng og såpeboble leker. Siren sjarmerte damen bak disken i senk da hun tok hånden hennes, studerte ringen og de sort lakkerte neglene hennes, tok den ledige hånden halveis inn i munnen og sier så tydelig at damen forstår det: "fin jing, fine neiler, fin du"! Damen ble så sjarmert at jeg ett øyeblikk øynet rabatt på kjøpet, men sjefen sto ved siden av og damen takket bare rørt og ønsket oss velkommen igjen før spørsmålet om vi ønsket kvittering for varene:-)

 Vel ute med pakke nelliker etter en langt fra enkel manøvrering ned steintrappa fra Brio, øynet vi en lekeplass. Selv om tørsten var så påtagende at tungen klistret seg til ganen og valg av litt for kort kjole som ikke egnet seg for lekeplass aktiviteter, så kunne ikke det få meg til å si nei til to par bedende øyne. For en ny lekeplass er nesten like spennende som å komme til ett nytt land det! Så står mor der med hvite stroppesandaler i ett lass med grus, problemer med å si nei når Siren ønsker partner på vippa, med ett unnskyldende smil til en annen mamma som er mer egnet kledd til slike aktiviteter. Jeg oppdager litt for sent at avgjørelsen om å dytte vippa opp og ned med hånda heller ikke er spesielt egnet med litt for kort kjole og rompa mot parken der fedrene har benket seg med kaffen og nyter synet av velegnede mødre og meg! Hvorvidt de nøt synet kan jeg ikke påstå, men smilene talte strengt tatt for seg.

 Så skjer det. Hendelsen som jeg nok vil huske for bestandig. Sunniva skal skli for endte gang og på vei opp trappa til sklien er en liten gutt på 1,5 år. Hun tar han forsiktig i hånden, leier han hele veien opp trappen til sklien, hjelper han ned i sittende stilling og ber han moderlig om å skli forsiktig. Gutten smiler bredt og hiver seg utfor! Da han ankommer enden av sklien mer eller mindre trygt klapper Sunniva og roper flink gutt etter ham før hun selv farer med middels stor fart så den lille rosa shortsen ligner mer en tanga vel nede på grusen. Uten å se seg om setter hun kursen mot vippa. Gutten ser henne og løper så fort de små beina klarer. Han kaster seg mot henne, slår armene om henne og titter opp med øyne som lyser av beundring. Sunniva slår armene om han, titter litt usikkert bort på meg og smiler. Slik står de lenge. Sunnive stryker gutten over håret og han legger hodet inntil magen hennes for han er ikke høyere. Så står de slik en lang stund til før gutten sakte slipper taket, tar hånden til Sunniva og kysser den før han vender seg om og vagger sammen med mamman for å kjøpe nye sko.

De har aldri sett hverandre før, de vil kanskje heller aldri se hverandre igjen men den følelsesladde og ekte hendelsen med barnslig kjærlighetserklæring vil alltid stå for meg som noe stort. En liten gutt som ser, annerkjenner og setter pris på ærlig vennlighet og ei lita prinsesse som yter omsorg og empati i en rørende langvarig omfavnelse med kjærtegn. Det skal mye til for at noe blir mer vakkert og mer rørende enn det.

Så hva sier dere folkens! Er det kanskje en idet at vi alle og enhver skriver ned og tenker over tre positive hendelser iløpet av dagen hver dag for å løfte oss selv før sengetid. Skriv det på en lapp, i dagboke, på din pc, på en serviett, på facebook, på twitter, på do veggen, på asfalten med kritt eller andre steder det måtte egne seg for dere. Jeg lover dere, det vil ha en positiv innvirkning på livene deres. en liten kortversjon av terapi. en aha opplevelse og en bitteliten berikelse hver dag. De tre hendelsene trengs ikke å deles med noen om det ikke er ønskelig! Men bare prøv det! En uke kanskje. Det verste som kan skje er at dere blir hektet eller ikke finner noe positivt gjennom verken den ene eller den andre dagen. Finner dere ikke det, så lov meg å søk hjelp. For ingen skal gå gjennom dagen uten minst tre små positive opplevelser. Ingen.

Hva sier dere! Tar dere utfordringen? Det fine med den er at det er ingen som får vite om dere har tatt utfordringen eller ikke. Det  er kun opp til dere selv å berike dagen med noe positivt.

God klem og ønsker om en god natt til dere alle der ute!

Skal ikke mere til for å få en positiv opplevelse!

Smil til deg selv hver morgen. Du fortjener det!

Ingen ting er som barnslig ekte glede!

Ett smil kan redde dagen!

Du ska ikje trå på graset......

En fantastisk dag igår. Trening på morgenen, på jobb en time tidligere enn normalt for så å kunne trekke seg tilbake en time tidligere. Hente prinsessene som er beruset av glede for sommerfesten som skal finne sted! Få selskap, hjelp og støtte under arrangementet av minstemor sin avlaster Mariann. Festen forløper nesten uten kriser og så drar minstemor på sitt første overnattingsbesøk. Det er godt, vemodig, rart, stolthetsfrembringende og naturlig alt på en gang. Storesøster synes dette er verre enn mamma og gråter litt på vei hjem da hun er usikker på om vi noensinne får se Sunniva igjen. Så fikk hun ikke hadet klem heller! Krise! Hun løser det på egenhånd ved å "ringe" Sunniva og Mary Agathe fre Sunniva sin leketelefon når vi ankommer hjemmets lune rede! Da er det helt greit. Vi tar oss god tid med kveldsmaten og har en rolig kveldsstund mot normalt for Siren sovner glad og fornøyd med en gang mamma forlater soverommet.
Teen er ferdig, solen varmer fortsatt og en stille stund på terassen i håp om at to små bestevenninner vil sovne denne kvelden er ett faktum. Facebook, tidstyven, avkobling, stedsflukt!

Der står den. Artikkelen som sier at hvis du skulle være så inderlig uforskammet å klippe plenen på en søndag, så kan det hende at politiet slipper alt de har og iler til for å gi deg bot for nettopp dette, hvis en som måtte være ei premenstruell nabofrue, en bakfull ungdom eller en mannlig grinebitter skulle irritere seg nok over lyden av produktivitet til å ta seg bryet med å ringe politiet og klage på naboens iherdige plenklipping. En søndag, hviledagen som Gud så inderlig ønsker at vi skal holde hellig. Nå må jeg presisere at jeg er ikke uenig med søndager som hellige hviledager, tvert imot. Det er deilig å ha en dag hvor du med rette kan slenge bena på bordet å ikke gjøre det slag.
Men så er det nå en gang slik at tidene har forandret eg littebittegrann siden skapelsen av jorden. Det florerte strengt tatt ikke med prydplener, de var forbeholdt faraoer og kongelige med ett land fullt av tjenere. Noen plenklippere var det heller ikke snakk om. Der beitet dyra ned markene mandag som søndag. Alenemammaer med barn med spesielle behov ble kjørt til skogs for å dø, senket i elven eller pisket til døde. Problemstillingene den gang da var noe annerledes enn dem er idag. En kvinne i jobb kaltes gledespike eller torgkone. Tidene forandrer seg men lover og regler henger ikke med på lasset.
Jeg måtte kommentere denne artikkelen igår og føler jeg må forsvare ett utsagn i kommentaren. Her er hva jeg skrev:

"Disse reglene er uten tvil laget av godt etablerte menn med en hjemmeværende bedre halvdel, en gladkristen med funksjonsfriske barn og ett hav av tid til å holde hviledagen hellig. Det finnes mye fint i lukkede dører, empati og forståelse men å bruke det er ikke fullt så enkelt. For enkelte er det terapi å kunne få klippe plenen. For en alenemamma til to barn med spesielle behov, med to barnefrie søndager i måneden, når plenen nærmest har ligget på kne i ti dager og tryglet om hjelp til selvkontroll.
For plenen kan ikke klippes i barnas påhør da ømfintligheten for lyder er så påtagende at det er en døden nær opplevelse når en gressklipper nærmer seg. Men for Guds skyld klipp plenen på lørdagen da vel tenker kanskje noen nå.  Joda, det hender det lar seg gjøre det også, men hva om det regner en lørdag, eller kreftene etter intense 14 dager ikke lar seg hente inn før søndagen! Skal plenen da ha behov for bråtebrann for å temmes? Skal jeg holde hviledagen så hellig når det gjelder gresset, at jeg går til anskaffelse av ljå og hesjer, for å slå gresset den lørdagen det passer seg slik hver andre måned og selge resultatet til kanin eiere?
Jeg slapper aldri så godt av jeg som når gresset er klippet og da kjenner jeg helligheten over hviledagen. Så hvis noen ønsker å ta seg bryet med å anmelde det faktum at jeg gjør mitt beste for ikke å skjemme ut nabolaget, og politiet lar voldsalarm være voldsalarm for å bruke tid på å bøtelegge en hardt arbeidende alenemamma til barn med spesielle behov for å trimme gresset, så kan jeg med stor ærlighet si at det vil uansett være verdt det!

Det eneste jeg ønsker å kommentere fra dette innlegget er begrepet gladkristen. Dette kan være ett provoserende kallenavn for mange, og det er ikke min mening å støte noen. Vokst opp i bibelbelte som jeg er har jeg også i min tid vært en arvelig gladkristen. Farsund Kirkes jentekor, frelsesarmeen, bordbønner som fremdeles praktiseres, aftenbønner som også er aktuelle idag, møter hver søndag frem til ungdomsskolen sammen med Mor og Far, samt juleevangeliet som fremdeles høytidelig leses opp Julekvelden. Jeg vet at ett slikt utsagn kan trekkes ut av sammenhengen og føre til at jeg plutselig ansees som motstander av kristendommen, noe jeg overhode ikke er selv om den ikke praktiseres i den grad besteforeldrene skulle ønsket. Jeg var vel mere en sjenert frøken bibelstripp, men meningen var og er idag god.
Det eneste jeg strengt tatt ville ha frem er at tidene forandrer seg! Kanskje en idet at mennesker og selv regler banket inn i steintavler burde henge med på lasset og modifiseres i takt med utviklingen.

Imorgen skal gresset klippes for denne uken, så da går jeg bot fri på flere måter denne helgen!

Idag er de fleste hjemme fra jobb da det er helligdagen Kristi Himmelfartsdag. Skulle jeg montro ta meg bryet med å ringe politiet og varsle om naboen i gata ovenfor som antageligvis har kjøpt seg traktor av en eller annen grunn jeg ikke kan forstille meg. Skulle jeg bruke tellerskritt og kanalisere enhver irritasjon i å be politiet bøtelegge mannen som mens jeg har skrevet dette innlegget har startet og stoppet denne traktoren 24 ganger i noe jeg antar er i reperasjonsmened. Nei! Nå skal jeg inn og sette på en vaske med klær og henge den ut bak gjerdet slik at ingen naboer blir støtt, rydde inn ny brettede klær, rydde huset, hente minstemor og så skal resten av himmelfartsdagen nytes med mine kjære!

God helg for dere som allerede har tatt den!

Dette er en så sjelden opplevelse at følelsen av hellighet er påtagende hver gang det forekommer!

Hvem er jeg?

Det spør jeg meg selv om ofte! Hvem er Siri! Jeg klarer ikke helt å få tak i hvem jeg er. Merker det ekstra godt i barnefrie stunder. Er det en ting som er sikkert så er det at jeg har forferdelig mange sider. Det er jeg ikke alene om. Jeg er kollega Siri, mamma Siri, venninne Siri, omsorgsfulle Siri, sinte Siri, triste Siri, sensuelle Siri, huslige Siri, bekymrede Siri, tyren Siri, familie Siri, selvopptatte Siri, forfengelige Siri, ikke redd for å bli skitten Siri, rytteren Siri, dyrevennen Siri, arbeidsomme Siri, late Siri, nytende Siri og sikkert utallige flere versjoner. Det aller vanskeligste er å bare være Siri. Hvem er jeg når det ikke er noe som skal tenkes på, planlegges, diskuteres, gjøres og bekymre seg for. Så fort jeg har en ledig stund for meg selv, skal det leses, males, skrives og telefonen går varm. Det er langt mellom de gangene jeg bare er. lar tankene seile sin egen sjø og bare nyter. prøver å få tak i mitt innerste. Det er snodig det der. Etter 38 år kjenner jeg egentlig ikke meg selv så godt som man skulle tro. Selvransakelse i bøtter og lass, innovervendte tanker, meditasjon og Yoga.

Vær deg selv sies det! Ja, så enkelt høres det ut. Vær deg selv!

 Jeg finner vel frem til meg selv en dag. Imellomtiden nyter jeg uvissheten og lar de utallige sidene av meg kjempe om plassen i en skjønn forening.

Nyt livet hvem du nå enn måtte være akkurat nå og til enhver tid.

Ett menneske har mange sider og ansikter. Kanskje er det summen av disse som gjør deg til nettopp den du er!

Mamma Siri!

Familie Siri!

Familie Siri!

Tradisjonelle Siri!

Wannebe Siri!

Søster Siri!

Barnslige hairdo Siri!

Mamma Siri!

Dødssyke Siri!

Rytteren Siri!

Nybakte mamma Siri!

Mamma Siri!

Fancy Siri!

Bare Siri!

Utkledde Siri!

Bekymrede Siri!

Hva gjør man ikke for barna Siri!

Mamma Siri!

Mamma Siri!

Klar for byen Siri!

Mamma Siri!

Stormforelskede Siri!

Dette skal jeg fikse Siri!

Barnebarnet Siri!

Gæærn mamma Siri!

Enda litt mere gærn mamma Siri!

Redigerte Siri!

17 mai Siri!

Ønsker alle en riktig god dag Siri!

Jobb Siri!

God Helg!

Stille sitter hun der. Hun kjenner varmen fra lammeskinnet omfavne baken og retter litt på bena som er iferd med å sovne. Hun gjør sitt beste for å legge merke til fuglene som kvitrer, solstrålene som kjemper seg vei gjennom koksgrå skyer og vitner om at det er mer mellom himmel og jord enn hva man kan forestille seg. Følelsen av tomhet er påtagende. Den er ubegrunnet men så inderlig tilstede likevel. Hun har fått noen ekstra timer kun i selskap med seg selv. Det er uvant. Såpas uvant at hun ikke helt vet hvordan hun skal oppføre seg.
Hun tar ett nytt drag av sigaretten, slurper i seg den varme energien fra en litt sliten Ikea kopp, søler litt og tørker seg på haka med håndbaken. Det er rene tivoliet i hodet hennes. Utenfra virker alt tilsynelatende rolig. Hun vinker litt fraværende til naboer som går forbi mens hun planlegger alle gjøremålene som skal gjennomføres. Listen er lang og prioriteringsevnen fryktelig lite utviklet. Husvask, klesvask, rydding, papirsortering, legge vekk klær, klippe plenen, luke bed, vaske ut av skap og kjøleskap, trene, shoppe, vaske bilen, nyte god mat og vin med fantastisk nabo, masker og hårkurer kombinert med fotbad og avslapping. AVSLAPPING. Det blir under mat og vin seansen det. hun kan ikke se noen annen mulighet. Hvor mange timer var det i døgnet igjen. Tivoli lyder og lys blinker og skraper i takt oppi hodet. Hadde det ikke vært for at det er noe alle vet så hadde hun ikke klart å regne seg frem til at døgnet har 24 timer.
Fortsatt sitter hun der. paralysert, dårlig i magen, drikkende på for sterk kaffe og tenner den ene røyken med den andre. Kunne hun bare kommet igang. Pssst...kommer det fra gressklipperen idet fuglesangen når nye høyder fordi Doris, den røytende vakre grå katten hennes som matcher interiøret kommer tassende gjennom gresset på jakt etter sofaen og sin kjæreste pelspute. Hun klapper det hengivne lille pelsdyret fraværende, stumper røyken, logger av facebook og reiser seg med ett sukk. Det er nå eller aldri, ihvertfall noe senere med en stor sannsynlighet for ikke å rekke over alt.
Hun griper tak i den viskende klipperen, sleper den litt forarget rundt hjørnet og setter igang med dødsforakt. Plenen krever det. Den har vokst seg høy og fin. Har fått selskap av skinnende gule løvetann og de brune flekkene etter overivrig gjødsling er iferd med å forsvinne. Hun angrer dypt og inderlig på det velmenende innfallet om å gjødsle plenen. Den har aldri vært lykkeligere og bedre i stand til å strekke seg i været med rekordfart.
 Svetten renner der hun står krokbøyd med baken høflig plassert i retning terassen, ikledd en sliten rosa bikinitopp som desperat og med alle midler i bruk forsøker å holde to egenrådige bryst på innsiden og ett miniskjørt! Miniskjørt! Hun fniser. Hun glemmer litt at hun ikke bor bortgjemt på solbakken gård lenger, men er omgitt av naboer med godt fungerende øyne. Det får være det samme. Nå har hun uten noen form for eleganse kjempet med den lille gressklipperen som sårt trenger å bli slipt og ikke vet hva motor er. Svetten renner, remaposen som er dedikert til gresset i mangel på trillebår klistrer seg til låret da en etterlengtet bris finner veien rundt hjørnet. "Du har virkelig fått plenen fin nå". Hun løfter blikket litt og bikinitoppen skriker til da den kjenner grepet den har kjempet for glipper. Hun retter seg opp, smiler til naboen som har kommet med komplimentet og ikke lar seg merke med famlingen bak Remaposen. "Nåja, plenen fin.....Hun kikker skjevt ned og ser at alle tustene har reist seg igjen etter rakingen og den svette klippe seansen synes å være fånyttes. Brystet slår seg til ro igjen og remaposen senkes med et smil. "Joda den kommer seg". Praten går om løst og fast og det tar en stund før hun kommer igang med å flytte plenrestene over i Remaposen. Da har hun allerede rukket å glemme bekledningen. Hun setter baken i været mot parkeringen og krafser ivei i gresshaugen. Omsider er alt gresset trygt plassert i posen, bikinitoppen har overtaket og ryggen knirker lett idet hun retter opp tempelet. "Bra jobba"! Hun snur seg halveis for å se en herre fra nabohuset gi henne tommelen opp og forsvinne rundt hjørnet med et litt overdrevent bredt glis.
Hun har barnefri og har sluppet hemningene og sørget for at praten går bare kort tid etter at hennes vakre små har forlatt hjemmet. Hun tenker tilbake på sin egen frustrasjon i tenårene over mamman som speilet seg med lånt skinnjakke i vinduene til Mcdonalds, pappan som drar buksa under armene, gjør seg kalvbeint og traver ved siden av henne opp over Karl Johan mens han synger "Det er høl i gjerdet på Gaustad, det er høl i gjerdet på Gaustad det er derfor jeg er heeeeer"! Hun er så inderlig glad for at barna er så små enda. Det er da enda håp. Det er enda tid til å ta seg sammen. Men det får vente til søndag. Hun trasker oppover i knehøyt gress med stikkende strå for å tømme hageavfallet og angrer atter en gang på klesvalget. Det er travelt å ha barnefri. Nå får hun gjøre unna resten av dagens gjøremål og skyndte seg å nyte litt!

God helg!

Torden og lyn ble ett vakkert skue

Etter regn kommer sol

Selv med tivoli i hodet klarer hun å nyte vakkert skue

Nabo kos med fullstendig avslapping!

Utrolig nok mere solbrent i ansiktet enn baken etter plenklippe seansen

Litt inspirasjon fra Tuckfors

17 mai er vi så glad i.....

.......Morro vi har fra morgen til kveld! Ja så er det dagen derpå og jeg håper at små og store har hatt en fantastisk 17 mai! Når det gjelder 17 mai for vår del så er det en dag som inneholder alle aspekter. Det er en dag som vi gleder oss til men med modifikasjoner. Forberedelsene har vart i dagesvis! Bunadene er det siste som finnes frem hvert år selv om man også hvert år forsikrer seg selv om at neste år skal den finnes frem uken før! Det blir aldri slik, men som ved ett trylleslag får man dem i orden okke som! Jakten på bunadsko til prinsessene er like avansert som jakten på kjærligheten. Med åtteåringen som er plattfot, bredfot og litt snublefot er det rene askepott fortellingen som foregår rundt om i kommunens skobutikker. Fireåringen er det litt enklere med selv om sko størrelsen hennes tilsvarer at hun strengt tatt ikke er mer enn 3 år. Så selv om en litt engstelig Siren ligger på gulvet på OBS med en sko halvveis på, mor står brettet i to med litt for kort skjørt til slike aktiviteter og prøver å skape seg øyner i nakken, samtidig som en urovekkende tanke utvikler seg idet jeg oppdager at lillesøster har forsvunnet bak ett klesstativ barfot, så kommer vi da til slutt hjem med bunadsko som ikke trenger innleggssåler eller gaffateip for å passe!
16 mai er ett eneste langt vorspiel med den lille håpefulle i tog med glitrende øyne som søker, lysende smil som oppdager, flagget som er borte, bilder som skal smiles til, pølser, kake og saft på trebenker....akkurat slik det skal være! Hagen er perfekt, bunadskjortene er rettet ut, bunadskoene står fnisende i hjørnet av gangen og barna kommer hjem med det som nærmest kan virke som reisefeber.

Endelig sovner dem da. En med flagget tett inntil seg og en nynnende på 17 mai er vi så glad i, før tonene ebber ut og lovnadene om is og pølser i uhorvelige mengder gjør det greit å sove litt først. I det øyeblikket starter morroa! Bjørkekvister det må vi ha! Vi har en bjørkekvistkappe date Lene og jeg! Vi kaller det for det! Synes selv vi er rasende festlige. Baileys fristende plantet på bordet, kaffen putrer og freser på trakteren, kniven som har lang fartstid i familien er møysommelig lagt frem og bøtta med vann står klar! Har vi glemt noe da....kommer ikke på noe! Det stakkars bjørketreet skjelver av frykt idet vi nærmer oss med besluttsomme steg. Vi kutter og skjærer, brekker og drar samler og nyser! NYSER! Da slår det meg at den ene tingen, den jeg anså som minimalt viktig å huske på, strengt tatt var det viktigste av alt! Allergi tabletten som er en liten life saver i pilleform! Jeg er født med Bjørkepollen allergi. Men i gledesrus over sko funn og barn som sovner er det helt borte fra en litt overarbeidet hjerne.  Så når bjørke kvistene med såre tupper og hjemlengsel er plassert i bøtte, nytes kaffe og baileys med røde rennende øyne, tett nese og ett forunderlig godt mot.

Så er dagen her. Barna sover bemerkelsesverdig lenge, mor får gjort istand det aller meste og drukket nok kaffe for en hel dag. Frokost inntas i pysj og påkledningen ventes med i det lengste. Vi trenger ikke stresse. Vi skal nå folketoget klokken tre. Minste mor skal gå i tog for første gang og det er en nervepirrende tanke. Neida, ikke skummelt at Sunniva skal gå i tog men det faktum at storesøster skal stå på sidelinjen å beskue dette med null toleranse for lyder og skrekkblandet fryd i store mengder! UTEN MAMMA! Det går nok bra. Mormor og verdens mest balanserte og rolige Mattias er jo der. Beskjeder gis i mengder. Ørepropper fyller opp lommene, Ipaden er med, sutt i tilfelle krise, møteplan er nøye beskrevet, tidspunkt for tilbaketrekking er nøye planlagt, jentene har vært på do, pizza rester er vasket bort, flaggene og den ødelagte 17 mai fløyta er med, vann og bleier. Hva har vi glemt nå.....kan ikke være så viktig når jeg ikke kommer på det.
 Man sier at man lærer av feilene man gjør. Jeg er ikke så sikker på det. For etter å ha sneglet oss avgårde i bilen etter janitsjaren, hoppet av 1,5 kilometer for tidlig og går i litt trange bunadsko med armene fulle av ekstra jakke, flagg, ødelagt fløyte, Donald drikkeflaske og en fireåring, så slår det en litt svett bunadskledd mamma at kanskje hun også skulle gått en tur på do! Så er vi igang etter lange minutter med venting, innhenting av ivrige jenter som uten problem kan lede an i toget bare vi starter å gå snart. Gå i takt..hehehe! Gå med riktig avstand på rekke to og to...hehehe! Men vi går i det minste. Med vaiende drikkeflaske, sjalet på snei, ødelagt 17 mai fløyte som fremdeles låter som en gjenstand med strupekreft, knipeøvelser som en hver gynekolog hadde applaudert for grunnet for mye kaffe og uteblivende toalettbesøk, flagget opp ned og ett inderlig håp om at jentungen orker å gå hele veien. Så står de der. Mormor, Mattias og Siren. Smilende, vinkende, hoiende og stolte. Sunniva går ut av rekken vinkende og stolt. Det blir litt kaos idet øyeblikket men det er verdt det. Høydepunktet er over. Vi svetter oss til endestasjonen og klarer på en uforklarlig måte å komme oss tilbake og finne bord på utekafe: Det er helt utrolig. litt for godt til å være sant. Vi venter. venter på resten av gjengen. De kommer ikke. litt irritert sjekker mor meldingene. tre ubesvarte anrop, bilder på viber med steds anvisninger og VI ER HER! Siren har slått seg vrang. Det ble for mye når alle motorsyklene ruset forbi og ett coverband spiller opp med dårlig lyd og overdreven iver. Så er det bare å forlate pølser, brus og kaffen som står klar til de som aldri vil rekke frem, bane seg vei i vinden med jakke, donaldflaske, flagg, ødelagt 17 mai fløyte, nå en supersliten 4 åring og for å gjøre det hele litt mindre bærbart har vi nå supplert med ei brusflaske og to heliumballonger som danser vilt og hemningsløst i vinden.

Men vi kommer oss hjem. Ei stille meget sliten mor disker istand en verdig 17 mai middag og smiler skjevt med tanke på dagens hendelser. Nå kan vi slappe av. Akkurat nå kan vi nyte. Orker bare ikke snakke så mye om det. Vi spiser i stillhet. Sultne, slitne men egentlig ganske fornøyde. Så er middagen fortært, kaken og enda en is har fått sukkernivået opp til nye høyder og Disney Junior har ikke fått delta i dagens begivenheter. Det er sengetid. Mor øyner en sjans til å få skrellet av seg bunaden og mengder med bunadsølv i fred og ro mens jentene rir av seg sukker rushet. Det er alltid lov å håpe. "-Må på do mamma". Mor puster litt tyngre enn nødvendig, klistrer på seg smilet og tar imot eldste jenta fortsatt ikledd bunad skjørt og lin skjorten. Opp med stakken ned med strømpebuksen og bleien. Akkurat i det øyeblikket lærer mor at vinkling av do trengt liten bak er alfa omega. Diare spruten står ut fra en over nervøs litt sliten rumpe vendt i feil retning. Det hele går i sakte film. For ett trykk. Bunad skjørtet, vasken, skapet, gulvet og dolokket får ny farge. Siren har kanalisert all nervøsiteten gjennom dagen og spart det til akkurat dette lite planlagte do besøket.  Når den lille slitne baken endelig treffer do er det ingenting igjen. Mor vet ikke om hun skal le eller gråte. Det er vel best å forholde seg helt rolig. Skjørtet skylles i vasken, vasken, gulvet, doen og ungen ren skures, rent vann trekkes ned i do og så er pysjen på. Aldri har filttøflene vært så gode, ølen smakt så godt, ute lykten vært så koselig og facebook vært slik en kjærkommen flukt. Dagen er over, de små katastrofene, svette dråpene og snev av hysteri er glemt om noen uker. Vi KLARTE DET! For det er den tanken som detter ned i hodet mitt. Så nå har vi enda en 17 mai vi kan le godt av og forsøke å huske med humor i stedenfor fortvilelse. For det er det vi i Q4 familien gjør. Vi huske hendelser med humor. Gode som dårlige Vi skal jo leve til vi blir gamle.

17 mai er vi så glad i, morro vi har fra morgen til kveld....

Nå er det snart god natt.....

Det er fantastisk godt med en barnefri helg en gang i blant, det er jeg den første til å inrømme!
Jeg er ikke den som senker meg ned i ett badekar med ett glass vin og en bok, går på etterlengtet shopping tur eller er raskt ute med å gå på byen eller feste! Egenpleie er jeg god på, det er ikke det! Takket være fantastisk herlige naboer blir det sosiale godt ivaretatt. Men når jentene er hos Kurt da skal jeg si dere at jenta svinger seg! For alt skal gjøres på ca ett døgn som man ikke får tid til ellers! Noe fordi det må gjøres når Siren som er overfølsom for lyder og slikt er borte. Noe må gjøres for ivrige barnefingre vil delegere prosjektene! Disse helgene har jeg stram timeplan ja og når jentene kommer hjem har jeg tatt meg tid til akkurat nok egenpleie og sosialisering at jeg har litt å gå på påfølgende uke! Men minuttene før jentene kommer er jeg så sliten likevel at jeg skjelver! For jeg vet hva som venter meg! Det er jenter som gir utrykk for hva de mener om samværsordningen på hver sin måte og det er noe som er psykisk og fysisk tappende! For det er ikke alltid positivt!

Da er det så inderlig frigjørende og forløsende når noe artig og hjertesmeltende skjer disse søndagskveldene!

Vi synger natta sang Siren og jeg "Nå er det snart go`natt, tid til fortelling og så drømme litt. Nå er det tid for søvn (og her kommer Siren inn) Ååååååh....Nå er det sovetid". -"Mamma?" Er mamma gla?" -"Ja jenta mi...Mamma er glad":-) -"Slutt med det, jeg skal sove nå...Åååååååh sovetid!!" Sitat Siren noe trøtt og glad for å være i gode senga:-)

Slike opplevelser kan man ikke kjøpe for penger og ikke unngå å bære i hjertet resten av livet:-)


Ååååååh nå er det sooooove tiiiiid;-)

STOPP MOBBINGEN!

Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger og delt mange nok STOPP MOBBINGEN poster! Jeg vil benytte denne sjansen og bloggen til å dele min historie! Noen kjenner deler av den, noen vet bare at det forekom, noen har aldri visst og det er bare en som vet alt! Av hensyn til mine nærmeste er det bare denne ene som alltid kommer til å kjenne hele historien, men jeg skal dele resten så godt jeg kan i håp om at det kan hjelpe om enn mikroskopisk i kampen mot mobbing!

Hun både gledet seg og gruet seg! Dagen nærmet seg med stormskritt og spenningen var elektrisk! Hun og moren hadde flyttet! Langt vekk fra kjære trygge pappa og den lille havnebyen hun hadde vokst opp i og elsket så hjertelig. Hun hadde hatt det trygt! Joda, smågutter var smågutter og noe knuffing hadde det da vært, men ikke overhengende! Mamma og pappa, farmor og farfar, tanter og onkler alle var de den trygge og sterke fugemassen som bandt alt sammen. Hun hadde to hjem. Ikke fra skilte foreldre, men vandringen og hjertet gikk mellom hjemme og hjemme hos farmor og farfar, eller mor og far som dem var for henne og alle som var rundt.

Så kom skilsmissen som ett bombenedslag og i det øyeblikket ble hun revet opp med roten! Hun skulle flytte! Langt vekk fra tryggheten og det kjente! En ny start sa de og smilte bak bekymrede vikende øyne! Tenk alt det fine og spennende du vil oppleve!

Så kom dagen! Forberedelsen til den hadde vært preget av sorg, savn, spenning, tilpassning og omsorg for mamma!

Det ble handletur! Nye klær til skolestart! Hun fikk velge selv. Visste vel best hva som var trenden for ferske 7ende klassinger! Åh hun visste så godt hva hun ville ha! Hun hadde tenkt på det lenge! Alle hadde de klærne i den lille havnebyen og de var såååå stilige!

Hun skulle møte opp alene. Med svette hender og hamrende hjerte tuslet hun avgårde til første skoledag! Vel innenfor begynner en stigende aversjon mot å fjerne ytterjakken. Hun innser i brøkdelen av ett sekund at hun har valgt så inderlig feil klær! Den nye vide jeansen og den røde hettegenseren formelig brenner på kroppen under den falske Henry Lloyd jakken.

Der står de, alle hennes nye klasse venninner! Linet opp, den ene i kortere miniskjørt enn den andre. Noen med bluser, andre med topper og dressjakker! Hun vil synke i jorden. Blikket farer intenst over gruppen og noe lettere til sinns ser hun andre som har troppet opp på første skoledag uten å være stylet til tennene og kledd for jobbintervju! Hun tusler noe mismodig i retning av disse, smiler usikkert og lirker forsiktig av sekk og jakke!

Rektor kommer inn og ønsker oss alle velkommen! I flokk og følge vandrer vi gjennom gangene. Noen vaklende på grunn av litt for høye hæler andre fordi usikkerheten er iferd med å ta overhånd i nye hvite joggesko!

-"Sett dere nøyaktig hvor dere vil". Rektor smiler over mørkebrune briller og enser ikke at de er skjevere enn det berømte tårnet i Pisa! Hun sikter seg inn på pulten på nest siste rad ut mot høyre. Såpass har hun forstått av disse uskrevne ungdomskodene, at setter du deg bakerst er du dømt som taper umiddelbart av de som vet bedre.

Da skjer det! Hun er så opptatt av korrekt kodeks og væremåte at hun enser ingenting fra der sidesynet skulle fungert og bakover! Så elegant det overhode lar seg gjøre forsøker hun å gli ubemerket ned på stolen! Men den er ikke der! Deiset i bakken er så kraftig og uventet at hun slipper en fjert under anstrengelsen og slår hodet i stolen! Det hele er over på ett øyeblikk, men øyeblikket skal vare resten av livet hennes! Liggende på rygg ser hun årsaken til fadesen! Han står der, striglet og skinnende i jeans og dressjakke, flirene med hånden fremdelses på stolryggen! Ups, gliser han og går for å inta plassen lengst frem som patriotisk blir holdt av for han av ungdommer som har skjønt "what to do and what not to do"!

Hun vet hun er fortapt! Etter endt første dag tusler hun hjem med bøyd nakke. Hodet jobber febrilsk med å finne noe positivt å dele med mamman når hun kommer hjem. Hun kan ikke gråte, for ved siden av henne tripper nabojenta overdrevent lykkelig etter bra rang plassering!

Hjemme klistrer hun på seg det mest entusiastiske smilet hun kan hente frem, entrer stuen og forsvinner ned i den kanarigule sofaen! En slik sofa som man faktisk forsvinner ned i! En sofa med så løst trekk at man må bre seg ut av sofaen etter endt opphold! Verdens deiligste sofa av den typen man kan krølle seg opp i, sovne og flykte fra alt vondt!  Hun skulle lære seg å bli takknemlig for den gule sofaens egenskaper. Alle burde ha en slik sofa!

Løgnene renner ut av henne! Hun maler en fantastisk første skoledag og mamma smiler og lager det beste datteren hennes vet til middag! Nå skal det feires! Hun tenker på denne dagen mange ganger! Denne dagen hadde noe godt/vondt over seg! Den var god for det var en av de få dagene de kommende årene hun kunne være barnet! Hun ble fort voksen! Det tok ikke mange ukene! Men den beretningen er det bare utvalgte som skal kjenne.

Dagene ble til uker og uker til måneder. For hver dag ble det verre. litt etter litt. De prøvde styrken hennes. Styrken sin la hun igjen hjemme! Det var mest behov for den der! Hun var ett lett mål! Fra å være en ble de mange. nesten alle. bare noen få var der med ekte smil men også de slet og hadde nok med seg for å holde hodet over vannet.

Hun var aldri redd for å gå skoleveien på morgenen. Det var fredelig. Hun plukket epler fra trærne i gamle Henie Onstad sin hage. Det ble ikke regnet som epleslang lenger. Å jo da. hun hadde vært der på slang og blitt tatt. Men da hun brøt ut i gråt og alt kom for en dag under en ruvende eldre portier med tårer i øynene, så fikk hun eplepass! Hun kunne plukke glassepler hver dag til skolemat og hun var den eneste som fikk. Av og til var det nettopp det faktum at det bare var hun, som uten å bli jaget, fikk plukke Henie Onstad sine glassepler, som fikk henne gjennom dagene.

Hun fikk gjennomgå hver dag! Først baksnakking fra jentene, dytting fra leende gutter. Så begynte pekingen, dyttingen, de giftige ordene det ene mere sårende enn det andre. Flodhesten, lettere å hoppe over enn å gå rundt, fattiglus, miss piggy, mora di er psyko, mora di er ei hore, du stinker, får du mye pikk med de puppa, unna vei...bred last følger, jeg så mor di lete i søpla etter mat, Hvorfor er du som er så fattig så feit, stjæler du og den psykopatiske mora di mat, ingen ville savne deg hvis du døde, kan ikke du bare stikke å dø ett plass, Gud gråt av skam da han innså hvordan han hadde driti seg ut med deg, Du er så stygg at mora di vurderte å kvele deg da du ble født, ikke rart far din kasta dere ut...Han kjøpte vel briller og innså at han ikke kunne vedkjenne seg sånn ei stygg datter, Jeg blir kvalm av å se på deg, kan ikke du gå en annen vei... du er så feit at kaffen skvulper over når du passerer, du vet aldri når jeg finner ut at jeg skal drepe deg! Det var hundrevis av slike kommentarer som haglet hver dag på skolen og hjem fra skolen.

Den letteste delen var den fysiske mobbingen. Slagene, sparkene, spyttingen, ødelagte klær, ødelagte bøker, tvangsdrikking av piss, ekskrementer smørt utover ansikt og klær (menneskelige sådan), Ligge på bunnen av skolens basseng med tre gutter stående oppå, kjenne bevisstheten forsvinne, alle blåmerkene etter alle sparkene, alle snøballene med steiner i som traff der de var ment, glass skår i matboksen, håret som blir satt fyr på, utallige møter med grøfter fulle av gjørme, bundet til gjerder, slag med brøytestikker, skoldet med varme drikker....men det som stakk verst var den verbale mobbingen.

Hun kjøpte hest for sine egne penger. En eldre verdig blandingsvallak. En rød og hvit redningsvest! Den vakreste av dem alle. Den som så henne for henne. Blandingsponnien som reddet livet hennes. Godgutten som ikke døde før hun var i trygge hender. Han døde 29 år gammel, helt uten tenner men med ett hjerte som var større enn det noen veterinær hadde sett. Fordi han bar henne i det! Han bar alle hennes lengsler, sorger, vondter og små gleder i hjertet som barmhjertig stoppet og løste han fra den tyngende omsorgsoppgaven han fikk 16 år tidligere! Han vokste med oppgaven og det var det som holdt han i live så lenge og det var han som gjorde at hun valgte livet! Morgan Kane! Verdens vakreste redningsvest!

De årene glemmer hun aldri! De årene har formet henne til den hun er idag. De årene gjør at hun alltid vil verne om andres velvære, men de årene gjør også at blir hun sperret opp i ett hjørne så kommer tyrehornene frem, fråden står rundt munnen og forsvars angrepet er eksplosivt!

Disse årene vil ta ett helt liv å komme over. Veien derfra har vært lang og er enda ikke ferdig gått på lang nær. Det er dager hvor hun er der igjen mentalt og det er dager hvor hun viser bøllene fra den tiden fingeren mentalt! For om mobbing ikke tar livet av deg, noe den gjør med så mange, så former den deg som menneske og man vet ikke helt hvem man er! Fordi den man er ment å være kommer til kort når det gjelder å kjempe om plassen med mobbeofferet. Fordi det å være ett mobbe offer blir så stor del av indentiteten at man vet ikke om noe annet til slutt. Hver dag må man kjempe for å utslette den identiteten. Den rommer så mye og det er nesten håpløst å fylle plassen etter den. Derfor er den tilbakevendende hver dag! Men kampen for tilværelsen fortsetter og en dag vinner det gode! 

Gjør hva du kan for å bekjempe mobbingen for mobbing dreper og mobbing ødelegger liv. Ikke alle får utdelt sin egen redningsvest og livlinje på kanten av stupet!

Kjære mamma og pappa!

Tilgi meg at jeg deler denne historien med så mange. Den er sår, ikke minst for dere som ikke visste noe før lenge etter da jeg var sverget til taushet av mine mobbere. Men hvis jeg kan nå ut til en mamma eller pappa, som vil følger litt ekstra med på barnet sitt etter endt skoledag, studere lyset i øynene til poden om det er av, dimmet eller på, plukke opp de små forandringer hos tenåringen og snakker en ekstra gang med sine små før leggetid så er det verdt det. For selv om gjenopplevelsen er vond og tåre frembringende så er det ingenting imot hva barn som blir mobbet idag gjennomgår!

Redd de håpefulle!

STOPP MOBBINGEN! 

Glad i deg!

Enkelte kvelder er det bare sånn at jeg har ikke noe planlagt for bloggen, jeg må bare inn å skrive litt! Denne kvelden har jeg hatt en facebook meldingssamtale med ei av mine beste venninner! Vi sees ikke så ofte, men tilhørigheten er der hele tiden, tanken og omsorgen! Det er det som er så vakkert med ekte vennskap! Mine nærmeste! De er ikke så mange, men de vet så inderlig godt hvem de er! De som har stått ved min side de gangene jeg har hatt det som tøffest og de som har stått ved min side og frydet seg sammen med meg når livet har smilt!
Deres omsorg, ærlighet, trøst og glede er så nært og kjært for meg at det av og til kan gjøre vondt i hjertet fordi jeg kanskje ikke får formidlet det bra nok! For disse menneskene kan jeg gjøre hva som helst! Hvis de trenger meg vil jeg være der, hvis de bare vil jeg skal lytte vil jeg være der, hvis de har noe å glede seg over vil jeg være der, hvis de trenger en skulder å gråte på vil jeg være der, hvis de bare vil være stille vil jeg være der og hvis de har nok med seg selv så vil jeg være der. For en av de største faktorene som gjør at jeg står plantet på begge benene idag er disse flotte menneskene! De har måtte tåle mye fra meg men klager aldri. De er der med råd og veiledning, en taktfast forståelse, ei hånd å holde i, fantastiske innlemmelse i sine liv og de viser meg en rørende tillit! En tillit jeg aldri vil bryte! De er så forskjellige som natt og dag men hver og en har egenskaper som er misunnelsesverdige!

Man kan grave seg ned i sin egen verden og det skal sterke flotte mennesker til for å få en opp av vollgraven! Der var de. Dette verdifulle knippet av mennesker! Disse som kom inn i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt hver til sin tid og ble der!

Jeg har sagt det til dem så mange ganger før! Jeg er glad i deg! Det er ikke tomme ord! Det er ord jeg så gjerne skulle ønske ble formidlet i den kraften de er ment! For disse menneskene er så inderlig verdifulle for meg! Mer enn de noen gang kan forstå!

Det er en ting jeg også setter så uendelig pris på! Disse flotte menneskene er som kaktuser! Nei, ikke på grunn av pigger! Men på grunn av de vakre blomstene en kaktus kan skape og fordi når de vannes, holder de på vannet lengre enn de fleste! De vet at det kommer mere vann selv om det tar en stund! De kan være trygge på det og det er en av grunnene til at jeg er så inderlig glad i hver og en av dem!

Glad i deg!

God klem fra Siri!

Lytt til kroppen din!

Travelt for tiden! Meget travelt! Når barna har lagt seg "dør" jeg i sofan omringet av leker, prinsessesko, pus og ett titalls ubrukte bleier etter at Siren så fint har ryddet! Jeg er sliten men egentlig ganske fornøyd! Fornøyd over at jeg ikke er så pertentlig lenger! Tidligere skulle alt ha tellekant! Strykejernet dampet rett som det var, selv kjøkkenhåndklene fikk presskant! Jeg kunne ikke leve uten Swiffer, jif og moppen som en en gang ble sjenket av ISS (det er en annen historie) Jeg fikk lettere angstanfall hvis det lå klær rundt! Med min fotfobi var særlig skitne sokker tilfeldig plassert ett mareritt! Jeg skulle ha kontroll på alt! Absolutt alt! Jeg sto opp klokken 0500 for å trene, smøre matpakke, medisinere Siren, trene Siren, dusje, brette klær som har tørket gjennom natten og så tut og kjør til jobb! Hjemme igjen 1630 var det middagslaging, trening og medisinering av Siren, innlagt kosestund, mere klesvask, ut en tur, kveldsmat, Siren i seng så en røyk på terassen! Etterpå ny runde med egen trening, oppvask, rydding, papirarbeide grunnet ymse søknader, skrive dagbok, henge opp klær, innom studiene, ny røyk på terassen før alt ble gjort klart til neste dag med medisiner, klær og matpakke til gullet som ikke kunne spise hva som helst! Sengen ble inntatt ett sted mellom 2300 og 2330! Oftest med slitne tårer som fant veien inn i ørene da jeg alltid ligger på ryggen før jeg sovner!

Jeg lå gjerne en meter over sengen i lang tid før søvnen barmhjertig tok overhånd! Oppi alt dette lurte den dårlige samvittigheten overfor jobben da jeg var mye vekke på grunn av Siren, Huset var aldri ryddig nok, jeg forberedte møter i horisontalen, planla fremtidig behov for hjelpemidler, skuldrene var så høye og ryggen så krom at ringeren fra Notre Dame hadde falt for meg umiddelbart!

 Så var den der! Den store sorgen! Den svarte tåken som jeg ikke kunne la slippe til! Den som truet med å gjøre meg sinnsyk! Den som jeg hver dag kjempet febrilskt for å holde bak lås og slå! Den som bare en håndfull utvalgte fikk ett bittelite glimt av! Siren skulle dø som barn! Jeg skulle begrave jenta mi før hun ville rekke å bli ti! Jeg fikk beskjeden pr telefon! Beklager så meget sa det i andre enden! Mere husker jeg ikke av den samtalen!

Hun fikk dødsdommen over telefonen og jeg husker ikke hva som ble sagt etter det! Hver dag kjempet jeg med den sorgen. Smerten var av og til uutholdelig! Jeg presset meg selv til det ytterste for å slippe å tenke! Sloss for å ikke slippe til tankene om vitsen med det hele! Ikke gi opp! Ikke gi faen i trening, kos og oppfølging fordi jeg likevel snart skulle begrave barnet mitt! Jeg fortsatte fremover som en kraftfull maskin som skulle hatt service for lenge siden!

Tanken på å få ett barn til tok form! Det var en ren egoistisk tanke! Jeg har alltid ønsket barn, men ikke for enhver pris! Nå kjente jeg at jeg måtte ha ett barn til og det var ingen vei utenom! For hvis Siren skulle rives fra meg om bare kort tid, måtte jeg ha ett lite menneske å elske slik at jeg kunne velge å leve! Jeg måtte ha ett lite menneske å leve for! Ett barn som ville fylle hjertet mitt med kjærlighet som varmt og barmhjertig ville gjøre sorgen lettere å takle! Jeg ville ha en liten buffer! En egosentrisk tanke formet av angst og sorg!

Så kom dagen da vi ble fortalt at all den forhånds sørgingen, alle de mentale kampene, alle tårene, all frykten og all smerten var uberettiget! Legene hadde tatt feil! Siren ville bli gammel dame hvis det var meningen! Jeg var fra meg av sjokk og glede! Ingen kunne se det men inni meg var det rene festivalen! Men jeg holdt tilbake i flere år for det kunne jo komme atter en kontra beskjed! Best å kjøre safe! Jeg fortsatte i samme tempo som tidligere! Det var dette jeg kunne! Men den store svarte tåken ble liksom ikke helt borte! Jeg la planene om å få ett barn til forsiktig på hylla mellom ny hest, forfatterkurs og utstilligsplanene!

Dagene gikk og autopiloten fungerte som den skulle! Kroppen forsøkte med alle midler å få meg til å bremse ned og sørge meg ferdig! Jeg fnyste i forakt! Skulle jeg rett i overkant av 30 år roe meg ned ytterligere! Hadde aldri hørt på maken! Makan til kropp jeg skulle få utdelt som ikke tålte litt fysisk og psykisk stress! Nei takke seg til! Her fikk kroppen bare henge med enten den ville eller ikke!
 Jeg tror kroppen min ble mektig forbannet! Ett slags" I`ll freaking MAKE YOU LISTEN"!!!  Så da jeg vendte det døve øret til tok den saken i egne hender og kollapset! "Gidder ikke du høre, så gidder ikke jeg fungere"! Jeg husker jeg lå der på intensiven! Jeg husker smertene av alle nålene, kateterene, drenene og alt det merkelige de puttet inn i kroppen min! Jeg husker utsagn som "fem timer igjen å leve", Vi må ha dette snudd innen tre timer ellers er håpet ute", "Jeg har aldri sett lignende", "85% som opplever dette dør"! Jeg hadde betennelse i hele kroppen og indre organer! Organene sviktet i vilden sky, jeg hadde større behov for lysbehandling enn ett prematur barn med gulsot og blodøverføring var ett faktum! Men jeg brydde meg ikke! Jeg var helt rolig! Ferdig! Jeg prøvde å tenke på Siren! Jenta jeg ikke ville forlate! Men jeg ble bare enda roligere! Jeg tenkte ikke på å kjempe, tenkte ikke på livet og hva jeg ville miste! Jeg tenkte svært lite denne tiden! Det gjorde ingenting å dø! Den dag i dag skremmer det meg! Hvor likegyldig jeg var!

Noen dager etter fikk jeg Siren på besøk! Jeg var redd! Bekymret for at min kjærlighet til henne var borte! Tenkte ikke på at kanskje hun ble redd over å møte en passelig perforert mamma med tørrshampo hår, gul hud, panda look og tomme øyne! Men hun rakte armene til meg, la seg inntil meg og hvinte av fryd som bare Siren kan! Det var da jeg bestemte meg for å kjempe! For den kjærligheten som vellet opp i meg slo pusten ut av meg! Hvor hadde den vært disse dagene! Hvorfor likegyldigheten! Var den kroppen og hjernen som sammen planla attentatet mens jeg var så opptatt av perfeksjonismen at jeg ikke så varsellampene blinke like heftigt som på byens nattklubber!

Jeg startet kampen om å komme tilbake til livet! Takket høyere makter for at jeg ikke var gravid på dette tidspunktet og klarte å få ned en hel ritz kjeks på 40 minutter! Jeg var fornøyd med den dagen!

Morgenen etter forsøkte jeg å karre meg ut av sengen på egenhånd! Skulle jeg bli bra måtte jeg opp! Såpass hadde jeg fått med meg av min sykepleier mamma! Det hendte ingenting! Kroppen satt bom fast! Herre min dag jeg er lam var min første tanke! Jeg ringte på sykepleierene og skalv i frykt!

Åh kjære deg sa hun da hun entret rommet! Hva skyldes dette redde ansiktet? Håret hennes hadde delvis falt ut av hestehalen, hun luktet kaffe og en anelse bakteriedrepende!
-"Jeg tror jeg har blitt lam iløpet av natten"! Jeg kjempet med tårene og tapte mot urasjonelle tanker i forsøket! Hun klakker bort til sengen på treskoene sine, løfter dynen og unnslipper ett lite hikst mens hun forsøker å skjule latteren som baner seg vei forbi kritthvite tenner uten spor av kaffen som for ett øyeblikk siden skyllte forbi dem i eget tempo.

Fint å kunne være årsak til spontan glede men alt til sin tid! -"Du har fått feil madrass kjære Siri! Denne skulle vært kastet for lenge siden! Forstår ikke at dette ikke ble gjort! Får snakke med de ansvarlige og så skal jeg tilkalle litt hjelp for å få deg opp! Plutselig tilbake", hun blunker til meg idet hun klakker ut døren!

Det går ikke fort hos meg! Jeg sitter fortsatt med spørsmålet klistret til ganen hvordan jeg kunne bli lam iløpet av natten!

De er fire stykker! Bare en av dem svetter og de andre gjør sitt beste for ikke å le! Omsider slipper den eldgamle tempurmadrassen taket! Jeg snur meg lettere perpleks idet de får meg på bena! Jeg utstøter ett hikst og er svært glad for at urinen blir fraktet ut av meg ved hjelp av en slange ellers hadde jeg tisset på meg sporendeks! Der, i sengen ligger en naturtro avstøpning av meg! Alle former, særegenheter og valker er støpt i det som ligner ett moderne tempur likklede! Ikke ett slikt som folk ville valfarte for å beskue, mett ett besynderlig nok syn til å få over 140 likes på facebook!

Jeg ler åpent og hjertelig for første gang på flere uker! Det er deilig befriende!

Kort tid etter hjemkomsten blir det klart at Kurt sin entusiastiske glede over å få meg hjem har fått følger! Jeg er gravid! Akkurat da det siste jeg trengte men åh så velkomment! Ikke planlagt men meningen! Man husker ikke å ta P-Piller nemlig når man driver sånn og ligger for døden!

Så kommer den lille bufferen til verden! Hun som fra unnfangelses øyeblikket ikke lenger er en buffer men en velkommen ny start og ei høyt elsket lita jente for at det er nettopp henne som valgte meg til mamma! For ingen kan erstattes men bare elskes for seg selv!

Det blir keisersnitt denne gangen! Hun som har fulgt oss fra dag en er i rommet! Hun som så Siren som Siren og som var tryggheten vår i Sirens første levemåned! Hun er der fordi hun er den eneste jeg stoler på i en slik situasjon! Hun er der fordi hun er verdens mest forståelsesfulle og rolige menneske! Hun er der fordi hun vet uten at jeg snakker! Hun er der fordi hun kan følge den nyfødte hvis intensiven kaller! Hun er der ofrdi det er hun som er selskrevet til å være primærsylepleier hvis alt går galt! Hun er der fordi hun kjenner min frykt! Hun er der fordi hun betyr mer enn ord kan beskrive! Hun er der fordi jeg er så inderlig glad i henne! Hun er er for tryggheten, helheten og opplevelsen! Hun gjorde meg trygg! Jeg vil takke Camilla til hun blir flau! Kurt var der også, like redd som jeg! Vi ble foreldre igjen og håpet begge på hver vår måte at lille vidunderet var friskt! Hun som ikke lenger var en buffer men ett kjærkomment selvstendig barn vi skulle få lov å elske!

Jeg takker hver dag for at jeg nå har to små jenter, hver vidunderlige og utfordrende på sin egen unike måte!

Man vet aldri hva man møter, når man møter det og hvor forberedt man er! Min lærdom av dette er å ta dag for dag, elske ærlig og inderlig, ikke ta noenting for gitt, glede seg over små ting, alltid si hva man føler, ta ting på sparket, nyt for fulle når anledningen byr seg, ta pauser, pust og lær å leve med manglende tellekanter, prinsesseskoen på bordet, full søppel og vasken som fremdeles henger på tørkestativet! Perfeksjonisme er ikke ett godt utgangspunkt for ett avbalansert og nyteverdig liv! Neida, jeg har ikke sluttet å rydde, gjøre rent og vaske! Men jeg har sluttet å leve og ånde for det! Det har gitt meg lavere puls og høyere livskvalitet!

Kroppen min og jeg bør nok ta en ny runde på meklingskontoret, men vi snakker i det minste sammen nå selv om vi krangler mer enn før! Det er mye bedre det enn stilletiende fornektelse!

Ta vare på deg selv og kroppen din! Det er den eneste du har og den kan lage ordentlig trøbbel hvis den bare blir sur nok! Lytter du og er villig til å inngå kompromiss så kan det føre til fantastiske ting!

Det var helt greit å dø!

Rett før dette bildet er tatt bare dager etter forrige bilde bestemmer jeg meg for å leve!

Bare noen måneder senere kommer min vakre Sunniva til verden mer ønsket enn hva som kan beskrives for sin egen del!

Åh som jeg elsker denne tøffe egenrådige vakre jenta mi!

Heldig jeg som får lov å dele livet med disse to hjerteknuserene:-))