.......Morro vi har fra morgen til kveld! Ja så er det dagen derpå og jeg håper at små og store har hatt en fantastisk 17 mai! Når det gjelder 17 mai for vår del så er det en dag som inneholder alle aspekter. Det er en dag som vi gleder oss til men med modifikasjoner. Forberedelsene har vart i dagesvis! Bunadene er det siste som finnes frem hvert år selv om man også hvert år forsikrer seg selv om at neste år skal den finnes frem uken før! Det blir aldri slik, men som ved ett trylleslag får man dem i orden okke som! Jakten på bunadsko til prinsessene er like avansert som jakten på kjærligheten. Med åtteåringen som er plattfot, bredfot og litt snublefot er det rene askepott fortellingen som foregår rundt om i kommunens skobutikker. Fireåringen er det litt enklere med selv om sko størrelsen hennes tilsvarer at hun strengt tatt ikke er mer enn 3 år. Så selv om en litt engstelig Siren ligger på gulvet på OBS med en sko halvveis på, mor står brettet i to med litt for kort skjørt til slike aktiviteter og prøver å skape seg øyner i nakken, samtidig som en urovekkende tanke utvikler seg idet jeg oppdager at lillesøster har forsvunnet bak ett klesstativ barfot, så kommer vi da til slutt hjem med bunadsko som ikke trenger innleggssåler eller gaffateip for å passe!
16 mai er ett eneste langt vorspiel med den lille håpefulle i tog med glitrende øyne som søker, lysende smil som oppdager, flagget som er borte, bilder som skal smiles til, pølser, kake og saft på trebenker....akkurat slik det skal være! Hagen er perfekt, bunadskjortene er rettet ut, bunadskoene står fnisende i hjørnet av gangen og barna kommer hjem med det som nærmest kan virke som reisefeber.
Endelig sovner dem da. En med flagget tett inntil seg og en nynnende på 17 mai er vi så glad i, før tonene ebber ut og lovnadene om is og pølser i uhorvelige mengder gjør det greit å sove litt først. I det øyeblikket starter morroa! Bjørkekvister det må vi ha! Vi har en bjørkekvistkappe date Lene og jeg! Vi kaller det for det! Synes selv vi er rasende festlige. Baileys fristende plantet på bordet, kaffen putrer og freser på trakteren, kniven som har lang fartstid i familien er møysommelig lagt frem og bøtta med vann står klar! Har vi glemt noe da....kommer ikke på noe! Det stakkars bjørketreet skjelver av frykt idet vi nærmer oss med besluttsomme steg. Vi kutter og skjærer, brekker og drar samler og nyser! NYSER! Da slår det meg at den ene tingen, den jeg anså som minimalt viktig å huske på, strengt tatt var det viktigste av alt! Allergi tabletten som er en liten life saver i pilleform! Jeg er født med Bjørkepollen allergi. Men i gledesrus over sko funn og barn som sovner er det helt borte fra en litt overarbeidet hjerne. Så når bjørke kvistene med såre tupper og hjemlengsel er plassert i bøtte, nytes kaffe og baileys med røde rennende øyne, tett nese og ett forunderlig godt mot.
Så er dagen her. Barna sover bemerkelsesverdig lenge, mor får gjort istand det aller meste og drukket nok kaffe for en hel dag. Frokost inntas i pysj og påkledningen ventes med i det lengste. Vi trenger ikke stresse. Vi skal nå folketoget klokken tre. Minste mor skal gå i tog for første gang og det er en nervepirrende tanke. Neida, ikke skummelt at Sunniva skal gå i tog men det faktum at storesøster skal stå på sidelinjen å beskue dette med null toleranse for lyder og skrekkblandet fryd i store mengder! UTEN MAMMA! Det går nok bra. Mormor og verdens mest balanserte og rolige Mattias er jo der. Beskjeder gis i mengder. Ørepropper fyller opp lommene, Ipaden er med, sutt i tilfelle krise, møteplan er nøye beskrevet, tidspunkt for tilbaketrekking er nøye planlagt, jentene har vært på do, pizza rester er vasket bort, flaggene og den ødelagte 17 mai fløyta er med, vann og bleier. Hva har vi glemt nå.....kan ikke være så viktig når jeg ikke kommer på det.
Man sier at man lærer av feilene man gjør. Jeg er ikke så sikker på det. For etter å ha sneglet oss avgårde i bilen etter janitsjaren, hoppet av 1,5 kilometer for tidlig og går i litt trange bunadsko med armene fulle av ekstra jakke, flagg, ødelagt fløyte, Donald drikkeflaske og en fireåring, så slår det en litt svett bunadskledd mamma at kanskje hun også skulle gått en tur på do! Så er vi igang etter lange minutter med venting, innhenting av ivrige jenter som uten problem kan lede an i toget bare vi starter å gå snart. Gå i takt..hehehe! Gå med riktig avstand på rekke to og to...hehehe! Men vi går i det minste. Med vaiende drikkeflaske, sjalet på snei, ødelagt 17 mai fløyte som fremdeles låter som en gjenstand med strupekreft, knipeøvelser som en hver gynekolog hadde applaudert for grunnet for mye kaffe og uteblivende toalettbesøk, flagget opp ned og ett inderlig håp om at jentungen orker å gå hele veien. Så står de der. Mormor, Mattias og Siren. Smilende, vinkende, hoiende og stolte. Sunniva går ut av rekken vinkende og stolt. Det blir litt kaos idet øyeblikket men det er verdt det. Høydepunktet er over. Vi svetter oss til endestasjonen og klarer på en uforklarlig måte å komme oss tilbake og finne bord på utekafe: Det er helt utrolig. litt for godt til å være sant. Vi venter. venter på resten av gjengen. De kommer ikke. litt irritert sjekker mor meldingene. tre ubesvarte anrop, bilder på viber med steds anvisninger og VI ER HER! Siren har slått seg vrang. Det ble for mye når alle motorsyklene ruset forbi og ett coverband spiller opp med dårlig lyd og overdreven iver. Så er det bare å forlate pølser, brus og kaffen som står klar til de som aldri vil rekke frem, bane seg vei i vinden med jakke, donaldflaske, flagg, ødelagt 17 mai fløyte, nå en supersliten 4 åring og for å gjøre det hele litt mindre bærbart har vi nå supplert med ei brusflaske og to heliumballonger som danser vilt og hemningsløst i vinden.
Men vi kommer oss hjem. Ei stille meget sliten mor disker istand en verdig 17 mai middag og smiler skjevt med tanke på dagens hendelser. Nå kan vi slappe av. Akkurat nå kan vi nyte. Orker bare ikke snakke så mye om det. Vi spiser i stillhet. Sultne, slitne men egentlig ganske fornøyde. Så er middagen fortært, kaken og enda en is har fått sukkernivået opp til nye høyder og Disney Junior har ikke fått delta i dagens begivenheter. Det er sengetid. Mor øyner en sjans til å få skrellet av seg bunaden og mengder med bunadsølv i fred og ro mens jentene rir av seg sukker rushet. Det er alltid lov å håpe. "-Må på do mamma". Mor puster litt tyngre enn nødvendig, klistrer på seg smilet og tar imot eldste jenta fortsatt ikledd bunad skjørt og lin skjorten. Opp med stakken ned med strømpebuksen og bleien. Akkurat i det øyeblikket lærer mor at vinkling av do trengt liten bak er alfa omega. Diare spruten står ut fra en over nervøs litt sliten rumpe vendt i feil retning. Det hele går i sakte film. For ett trykk. Bunad skjørtet, vasken, skapet, gulvet og dolokket får ny farge. Siren har kanalisert all nervøsiteten gjennom dagen og spart det til akkurat dette lite planlagte do besøket. Når den lille slitne baken endelig treffer do er det ingenting igjen. Mor vet ikke om hun skal le eller gråte. Det er vel best å forholde seg helt rolig. Skjørtet skylles i vasken, vasken, gulvet, doen og ungen ren skures, rent vann trekkes ned i do og så er pysjen på. Aldri har filttøflene vært så gode, ølen smakt så godt, ute lykten vært så koselig og facebook vært slik en kjærkommen flukt. Dagen er over, de små katastrofene, svette dråpene og snev av hysteri er glemt om noen uker. Vi KLARTE DET! For det er den tanken som detter ned i hodet mitt. Så nå har vi enda en 17 mai vi kan le godt av og forsøke å huske med humor i stedenfor fortvilelse. For det er det vi i Q4 familien gjør. Vi huske hendelser med humor. Gode som dårlige Vi skal jo leve til vi blir gamle.
17 mai er vi så glad i, morro vi har fra morgen til kveld....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar