Dropp tidsklemma, jobb smartere!

Er det mulig tenker jeg! Jeg har ferie! Har hatt det i overkant av en uke. Men avslappingen og rekreasjonen uteblir! Glad jeg har bestilt tur til Mattias og meg! En tur til ett sted der det er langt fra luksuriøs shopping og festglade ungdom! Jeg har valgt stedet med møysommelighet! Basseng, strand, trening, spa, rolige middager på hotellet og forhåpentligvis små koselige lokalbutikker og tavernaer for å gi oss følelsen av å være i landet og ikke bare på charter!  Ett hotell for voksne uten barn! Ah hurra ingen barn, utdyper Mattias. Mamman imeg steiler en smule under den uttalelsen, men når jeg får tenkt meg om er det egentlig ganske fantastisk! For det betyr at hengivenheten, tålmodigheten og gleden vil styrkes for det kommende året!
Men ikveld blir det altså seminar for å lære å jobbe smartere! Jeg har innsett det at kapasiteten min er ikke det den en gang var! Etter jeg kollapset (se tidligere blogg innlegg) har ting gått trått! Før visste jeg nesten ikke hva en huskelapp var! Jg hadde alt i hodet og det var ikke en ting jeg gikk glipp av! Nå kommer selv bursdagene tilbarna som en kjempe overraskelse hvert år! Det skjedde noe med meg den dagen! Ansiktet ble skjevt, hukommelsen dårligere, forvirringen større, tålmodigheten mindre, utholdenheten forble den samme, kreativiteten ble større og huset ble fullt av huskelapper mens telefonen piper i ett for å minne meg på utallige gjøremål, avtaler og viktige huske ting! Men jeg glemmer likevel! Jeg kan glemme å ringe en venninne selv om jeg har lovt det, jeg kan glemme å se gjennom IP planer og skrive nye søknader. Jeg kan glemme påskefrokoster i Bhg og jeg kan glemme å vanne plantene! Det verste er at jeg til tider later til å glemme å leve! Jeg streber fremdeles etter strøkent hjem, variert garderobe, skinnende gulv, riktige leker, riktig bruk av tiden med barna, riktig plassering av energi, riktig behandling av venner og bekjente, ett hav av tid med de jeg er glad i, oppofrelse på jobben, trening, spise sundt og ellers alt som hører livet til! Men det er ikke enkelt å etterfølge alle mine egne krav! Derfor liker jeg artikkelen jeg postet på facebook for litt siden om å lære å gi litt blaffen! Tror jeg må lese den igjen selv enda en gang!

Så ikveld blir det altså seminar på mor! Det skal bli spennende å se om jeg klarer å implementere de gode rådene fra seminaret inn i livet! Gjøre det som er riktig og viktig for meg! Jeg har ikke skrevet her på lenge! Har ikke tatt meg tid! Nå når jeg klaprer i vei på tastaturet kjenner jeg at dette er en av de tingene som gir meg glede og energi! Kanskje jeg til deres irritasjon skal legge inn en liten stund hver dag til bloggen! Det skjer faktisk litt i livet mitt som er verdt å dele!

En god dag ønsker jeg dere alle fra hele Q4 familien! imorgen kommer referat fra seminaret! Hvem vet kanskje det er andre der ute som kunne ha nytte av noe slikt!

Gode klemmer og ønsker om en riktig bruk av dagen for dere alle!

Smil og verden smiler til deg!

Alt er nytt og spennende når man er barn!

Se, ta inn over deg og nyt livet!

Når noen blir borte......

Det har vært en fantastisk og tung dag på en gang denne dagen! Jeg har to! To vakre prinsesser som nå har diagnoser med alt det medfører. Jeg føler jeg har truffet dem alle. Nei, ikke barn med diagnoser, men menneskene rundt dem. Men det er ikke slik. Det vil aldri bli slik og det kan jeg si jeg er glad for uten frykt for å bli misforstått! Når man sitter der med to unike jenter så er man så avhengig av menneskene rundt. Jeg har møtt min del av leger, sykesøstre, kirurger, spesialister, representanter for instanser, assistenter og andre som er inne i bildet. Ikke alle er like greie. På grunn av dyrekjøpte erfaringer sitter jeg med mer enn fornuftig skepsis til leger og instanser. Men det er ett knippe mennesker som har vært klippene i disse åtte årene jeg har hatt to spesielle engler. Noen er der ikke lenger. De er savnet. De har vært der som profesjonelle deltakere i prosessen men det som gjør dem så unike og fantastiske er det at de har sett helheten. De har sett tårene, frustrasjonen, gleden, sorgen og angsten som følger oss. De har vært der og trøstet, ordnet, pratet, lyttet, delt klemmer og vist at bak alle reformer og papirer bor det ekte medfølende mennesker som ser, føler og følger opp. Selv om de er borte idag (men lever i beste velgående i might ad) Så er grunnstenene de med egne hender hjalp meg å støpe fortsatt så solide at de vil aldri forsvinne.
Jeg har den ekte gleden av å ha kontakt med flere av dem enda, og bare der fortsetter de å hjelpe til med grunnstøpingen selv om vi ikke lenger er jobben deres.
Idag er atter en slik dag da jeg innser at ett slikt vakkert menneske vil forsvinne ut av livene våre slik vi idag kjenner det. Jeg har sørget alle gangene og denne gangen er ikke annerledes, bare sterkere. Denne flotte personen er en av de mest givende jeg vet om. Dette vakre mennesket ser oss på en slik ærlig og ekte måte. Denne personen jobber så inderlig på lag med oss på tross av restriksjoner og hinder andre enn seg selv. Dette er ett menneske som lytter, trøster, oppmuntrer, fikser, råder, ler med, føler med og for samtidig som jobben blir grundig utført. Dette er en person som jeg har sett på som umistelig. Dette er ett av de fantastiske eksemplarene av arten vår som jeg kan sendre frustrerte og opprørte mail til klokken halv elleve på kvelden, og som svarer minutter etterpå med beroligende ord og ett "dette fikser vi Siri". Gå og legg deg nå og ikke tenk mere på dette. jeg ordner det imorgen.
Det er langt mellom slike mennesker. Så uendelig langt. Denne personen går nå videre i livet sitt og det er så inderlig vel unt. Fordi behovet til dette flotte mennesket er så inderlig stort for å gå videre og jeg ønsker ikke dette mennesket noe annet enn godt.
Men sorgen og angsten jeg nå sitter med er en følelse som tilsier at jeg mister en meget viktig nøkkelperson i livet som har betydd så uendelig mye mere for meg enn bare det at det blir gjort en fabelaktig jobb Jeg ønsker vedkommende alt godt men mest av alt ønsker jeg vedkommende videre i livet vårt.
Alt jeg nå kan gjøre er å takke så inderlig fra bunnen av mitt hjerte for alt denne vakre sjelen har vært for oss, gjort for oss og at det aldri har vært en fasade man ikke kunne nå inn til! Så takk kjære du for tiden, tryggheten, trøsten, hjelpen, omsorgen, veiledningen, latteren, tårene og den ekte følelsen av trygghet. Jeg gjemmer det i hjertet og de store grunnstenene du har vært med å støpe vil aldri løsne fra grunnen. De gir meg mot til å gå videre selv om tanken skremmer meg til tårer!

Glad i deg!

Klem fra Siri!

When life takes over.........

Dagen har vært helt super idag egentlig! Jeg har ikke fått gjort halvparten av det jeg hadde planer om, men til gjengjeld er det kvalitet over det som har blitt gjort. Første etasje er støvsugd og ryddet, sovnet en halv time i solen og nådde målet om ett såvidt synlig skille på baken. Papirer som skal finnes frem for ett formål ligger sirlig sortert på stuebordet, Levegger og gjerde er malt første strøket, røykepauser med naboen, kroppen skinner etter ett velfortjent hjemmespa og nå er det avslapping med ett glass vin...to glass vin og blogg skriving!
Who says i can`t be free from all of the tings i used to be.....Who says i can`t take time......Doesn`t matter if i even go.....
En fengende låt for dem som har fått den med seg. Men budskapet, historien og ideen bak låta slik jeg ser det er så uendelig viktig! Det er bare så inderlig vanskelig å etterleve! Her får enhver unnskylde skriftspråket mitt, men det er så forbannet vanskelig å gi litt faen innimellom! Vet ikke hvilken annen måte jeg skal uttrykke meg på for å få frem problemstillingen! Igjen ha meg unnskyldt! Som ung var det lettere! Gi fullstendig blaffen (det kunne jeg brukt i setningen over, men det er ikke det utrykket jeg bruker for meg selv), who say`s i can`t take time......Det er meg det!
 Det er meg selv som presser meg til det ytterste og sier til meg selv at sove kan du gjøre når du dør! Jeg har nok ikke lært så meget av min nær døden opplevelse noen år tilbake som jeg skulle håpe! Det er bare det at som alene mamma til to med diagnoser strekker ikke tiden til! Hadde lønnen for jobben min vært fabelaktig og betalingen for å være mor til disse to unike reflektert omsorgs mengden, så kunne jeg betalt flotte hardt arbeidende mennesker til å hjelpe meg med alt som må gjøres og som ikke tar hensyn til at krefter ebber ut sånn ca klokken 2000, at lydnivået må holdes til det minimale, at selv lyden av sentrifugering og støvsuging er smertefullt i små tinnitus befengte ører, at når ryggen snues vekk i få minutter så er tilværelsen slik jeg kjente den endevendt og at i det øyeblikket man bretter armene opp for å gå på ett prosjekt med dødsforakt, så er det to som skal på do samtidig og kampen er tapt for minstemor om å få mamma hjelp på do selv om hun er bare fire, men vil ikke som storesøster på åtte smake på bæsjen hvis mamma ikke overvåker toalett seansen! Så da tusler hun slukøret opp på badet i andre etasje, for det har ikke storesøster noen som helst mulighet for å rekke og så sitter hun der og synger litt for seg selv til storesøster er ferdig på do og mamma kan komme (sammen med storesøster) for å tørke den lille tålmodige baken, vaske hendene og så tørke tårene som viser hvor hardt det er å måtte være den store når man er den minste!
Så kommer de barnefrie helgene. En sjelden gang er jentene hos sin far tre netter men i de fleste tilfeller har jeg 31 timer å gjøre alt unna på! Alle prosjekter som handling, oppussing, rydding, vasking, maling, egenpleie, sosialisering, forefallende, klesvask, husvask og prøve å huske at uten søvn duger helten ikke! "Who says i can`t be free from all the things i used to be"......Vel, jeg vil vel streng tatt si at jeg er ikke engang i nærheten av å være den jeg var før samboerskap, barn, nytt barn, samlivsbrudd, ny kjæreste, nytt brudd, kjærlighetssorg, frihetsfølelse og så ny forelskelse! So yes......no matter what anyone says or think...i`m so incredible free from all of the tings that i used to be!

Men selv om hverdag, Q4 aspekter, mangel på selvdisiplin, ekstra kilo, stress skuldre, hanglende økonomi, jobb, plikter, papirarbeid i uhorvelige mengder, påtagelse av oppdrag for de som måtte behøve det, egne alt for høye mål og mangel på sosial omgang fordi arbeidsmengden er skyhøy og prioriterings evnen trenger en overhaling så ville jeg ikke byttet med meg som 20 åring for alt i verden (selv om jeg mer enn gjerne skulle hatt min vakre hest Morgan Kane tilbake)! For det er dette som er mitt liv som Q4 mamma! Nå er det bare opp til meg å skreddersy tilværelsen slik at Siren, Sunniva, og jeg får det best mulig rundt alle aspekter av livet.

Life has taken over, but i will ride it until the end and at some point i will have control of my life not the other way around.....getting there!

Men for å være helt åpen og ærlig.....litt hjelp til selvhjelp er ikke å forakte selv for den mest iherdige klare det hele selv personen!

Put down your devices and live a little.....

Det er slik! Virkelighetsflukten Facebook, instagram, snap chat, Viber og utallige andre faktorer som gjør at man glemmer å se opp og kjenne på livet slik det virkelig er! Nå er det sjelden slik at jeg går gatelangs med ansiktet i telefonen og ikke ser menneskene rundt meg for nettopp det er jeg altfor nyskjerrig til! Men jeg setter meg med telefonen så fort jeg skal sette meg ned å slappe av litt. Jeg er desverre for rask til å sette på tv til minstemor og gi storesøster Ipaden sin!
 Jeg tror jeg har fått en vekker med videoen min kjære venninne Renate Victoria delte på Facebook og som jeg også tok meg den frihet og dele. For det er nå en gang slik at vi glemmer å se livet. Jeg husker den gang da at med en gang vi kom hjem fra skolen og hadde gått på egne ben hele veien hjem, så var det å leke frem til middagen var ferdig ute, spise og så ut igjen! Det var ikke alltid like festlig å leke boksen går i øsende regnvær, men åh så deilig det var å komme inn med roser i kinnene, vått hår og bløte sokker. Få av seg våte klær, en kopp varm kakao i hånden og knasebrød (ostesmørbrød) på en tallerken foran datidens barnetv hvor høydepunktet var fraglene, labbetuss, Tøydokke Anna, Bjørnen Teodor, Portveien 2, Postmann Pat (som enda er svært aktuell særlig for minstemor), tittentei og så husker jeg ikke mer i farten!
Jeg ble mektig imponert da min kjære mannlige kollega som er minst 10 år yngre enn meg husket sangen til tøydokke Anna:-)
Tøydokke Anna er laget av vatt.......
Nei målet for dette året selv om det ikke rakk å bli ett nyttårsforsett er å bli mere aktiv med barna! Ut og lek, gå baaaaare ut og lek......
Mor må selvsagt være med og det er jo bare ett pluss! Ut på tur aldri sur og regntøy har vi nok av hvis bare den ene regnbuksen til Siren som er søkk borte kommer til rette!

Jeg hadde egentlig tenkt at denne bloggen skulle være forbeholdt livet med funksjonshemmet barn og barn med diagnose. Den er jo streng tatt det, for selv med alle de ekstra påkjenningene vi har så har vi ved siden av ett helt normalt liv også og det er fantastisk å kjenne på! For aldri hadde jeg trodd at hverdagens kjas og mas som vi alle går igjennom skulle være så kjærkomment. En dag med jobb, hjem til middag, lek og dusj før leggetid uten kaos og raseriutbrudd fra eldste prisnessen, betyr at akkurat denne dagen er vi som alle andre familier.
 Det hjelper det når fokuset har behov for å bli holdt på plass etter at man har tviholdt jenta si når hun blir gitt utallige narkoser, etter at man tvinger prinsessen ned i liggende stilling for å undersøkes selv om hun er så redd at hun kaster opp, etter at man om og om igjen forklarer de vanskelige sidene ved livet med Q4 til leger og andre instanser, etter at man har kjempet med nav, får avslag på avslag, nye utfordringer på nye utfordringer, er gul og blå fordi eldstemor ikke har temperamentsstyring og minstemor gråter fordi hun ønsker en skikkelig søster som ikke er så uforutsigbar! Da er det deilig å ha disse helt normale dagene som det er ett stykke imellom men som finnes og ligger der som grunnstener.

Så jeg følger mer enn gjerne den oppfordringen om å legge vekk utallige tidsberøvende apparater for å se litt nærmere på livet og dets aspekter! Bloggen får bli ett unntak for maken til fantastisk ventil skal man lete leeeenge etter:-)

Se opp og nyt livet folkens og husk......tre positive ting nedskrevet hver dag.....Gjør underverker:-)

Nedefor kommer ett spekter av bilder som viser hendelser som er unike fordi de er sjeldne og fantastiske fordi de er så herlig hverdagslige! Men hver og en av dem er fanget på film fordi man aldri skal glemme dem og ta dem frem hver gang man glemmer å leve litt! Dette er en bitte liten del av vårt rike liv!