Jeg lå gjerne en meter over sengen i lang tid før søvnen barmhjertig tok overhånd! Oppi alt dette lurte den dårlige samvittigheten overfor jobben da jeg var mye vekke på grunn av Siren, Huset var aldri ryddig nok, jeg forberedte møter i horisontalen, planla fremtidig behov for hjelpemidler, skuldrene var så høye og ryggen så krom at ringeren fra Notre Dame hadde falt for meg umiddelbart!
Så var den der! Den store sorgen! Den svarte tåken som jeg ikke kunne la slippe til! Den som truet med å gjøre meg sinnsyk! Den som jeg hver dag kjempet febrilskt for å holde bak lås og slå! Den som bare en håndfull utvalgte fikk ett bittelite glimt av! Siren skulle dø som barn! Jeg skulle begrave jenta mi før hun ville rekke å bli ti! Jeg fikk beskjeden pr telefon! Beklager så meget sa det i andre enden! Mere husker jeg ikke av den samtalen!
Hun fikk dødsdommen over telefonen og jeg husker ikke hva som ble sagt etter det! Hver dag kjempet jeg med den sorgen. Smerten var av og til uutholdelig! Jeg presset meg selv til det ytterste for å slippe å tenke! Sloss for å ikke slippe til tankene om vitsen med det hele! Ikke gi opp! Ikke gi faen i trening, kos og oppfølging fordi jeg likevel snart skulle begrave barnet mitt! Jeg fortsatte fremover som en kraftfull maskin som skulle hatt service for lenge siden!
Tanken på å få ett barn til tok form! Det var en ren egoistisk tanke! Jeg har alltid ønsket barn, men ikke for enhver pris! Nå kjente jeg at jeg måtte ha ett barn til og det var ingen vei utenom! For hvis Siren skulle rives fra meg om bare kort tid, måtte jeg ha ett lite menneske å elske slik at jeg kunne velge å leve! Jeg måtte ha ett lite menneske å leve for! Ett barn som ville fylle hjertet mitt med kjærlighet som varmt og barmhjertig ville gjøre sorgen lettere å takle! Jeg ville ha en liten buffer! En egosentrisk tanke formet av angst og sorg!
Så kom dagen da vi ble fortalt at all den forhånds sørgingen, alle de mentale kampene, alle tårene, all frykten og all smerten var uberettiget! Legene hadde tatt feil! Siren ville bli gammel dame hvis det var meningen! Jeg var fra meg av sjokk og glede! Ingen kunne se det men inni meg var det rene festivalen! Men jeg holdt tilbake i flere år for det kunne jo komme atter en kontra beskjed! Best å kjøre safe! Jeg fortsatte i samme tempo som tidligere! Det var dette jeg kunne! Men den store svarte tåken ble liksom ikke helt borte! Jeg la planene om å få ett barn til forsiktig på hylla mellom ny hest, forfatterkurs og utstilligsplanene!
Dagene gikk og autopiloten fungerte som den skulle! Kroppen forsøkte med alle midler å få meg til å bremse ned og sørge meg ferdig! Jeg fnyste i forakt! Skulle jeg rett i overkant av 30 år roe meg ned ytterligere! Hadde aldri hørt på maken! Makan til kropp jeg skulle få utdelt som ikke tålte litt fysisk og psykisk stress! Nei takke seg til! Her fikk kroppen bare henge med enten den ville eller ikke!
Jeg tror kroppen min ble mektig forbannet! Ett slags" I`ll freaking MAKE YOU LISTEN"!!! Så da jeg vendte det døve øret til tok den saken i egne hender og kollapset! "Gidder ikke du høre, så gidder ikke jeg fungere"! Jeg husker jeg lå der på intensiven! Jeg husker smertene av alle nålene, kateterene, drenene og alt det merkelige de puttet inn i kroppen min! Jeg husker utsagn som "fem timer igjen å leve", Vi må ha dette snudd innen tre timer ellers er håpet ute", "Jeg har aldri sett lignende", "85% som opplever dette dør"! Jeg hadde betennelse i hele kroppen og indre organer! Organene sviktet i vilden sky, jeg hadde større behov for lysbehandling enn ett prematur barn med gulsot og blodøverføring var ett faktum! Men jeg brydde meg ikke! Jeg var helt rolig! Ferdig! Jeg prøvde å tenke på Siren! Jenta jeg ikke ville forlate! Men jeg ble bare enda roligere! Jeg tenkte ikke på å kjempe, tenkte ikke på livet og hva jeg ville miste! Jeg tenkte svært lite denne tiden! Det gjorde ingenting å dø! Den dag i dag skremmer det meg! Hvor likegyldig jeg var!
Noen dager etter fikk jeg Siren på besøk! Jeg var redd! Bekymret for at min kjærlighet til henne var borte! Tenkte ikke på at kanskje hun ble redd over å møte en passelig perforert mamma med tørrshampo hår, gul hud, panda look og tomme øyne! Men hun rakte armene til meg, la seg inntil meg og hvinte av fryd som bare Siren kan! Det var da jeg bestemte meg for å kjempe! For den kjærligheten som vellet opp i meg slo pusten ut av meg! Hvor hadde den vært disse dagene! Hvorfor likegyldigheten! Var den kroppen og hjernen som sammen planla attentatet mens jeg var så opptatt av perfeksjonismen at jeg ikke så varsellampene blinke like heftigt som på byens nattklubber!
Jeg startet kampen om å komme tilbake til livet! Takket høyere makter for at jeg ikke var gravid på dette tidspunktet og klarte å få ned en hel ritz kjeks på 40 minutter! Jeg var fornøyd med den dagen!
Morgenen etter forsøkte jeg å karre meg ut av sengen på egenhånd! Skulle jeg bli bra måtte jeg opp! Såpass hadde jeg fått med meg av min sykepleier mamma! Det hendte ingenting! Kroppen satt bom fast! Herre min dag jeg er lam var min første tanke! Jeg ringte på sykepleierene og skalv i frykt!
Åh kjære deg sa hun da hun entret rommet! Hva skyldes dette redde ansiktet? Håret hennes hadde delvis falt ut av hestehalen, hun luktet kaffe og en anelse bakteriedrepende!
-"Jeg tror jeg har blitt lam iløpet av natten"! Jeg kjempet med tårene og tapte mot urasjonelle tanker i forsøket! Hun klakker bort til sengen på treskoene sine, løfter dynen og unnslipper ett lite hikst mens hun forsøker å skjule latteren som baner seg vei forbi kritthvite tenner uten spor av kaffen som for ett øyeblikk siden skyllte forbi dem i eget tempo.
Fint å kunne være årsak til spontan glede men alt til sin tid! -"Du har fått feil madrass kjære Siri! Denne skulle vært kastet for lenge siden! Forstår ikke at dette ikke ble gjort! Får snakke med de ansvarlige og så skal jeg tilkalle litt hjelp for å få deg opp! Plutselig tilbake", hun blunker til meg idet hun klakker ut døren!
Det går ikke fort hos meg! Jeg sitter fortsatt med spørsmålet klistret til ganen hvordan jeg kunne bli lam iløpet av natten!
De er fire stykker! Bare en av dem svetter og de andre gjør sitt beste for ikke å le! Omsider slipper den eldgamle tempurmadrassen taket! Jeg snur meg lettere perpleks idet de får meg på bena! Jeg utstøter ett hikst og er svært glad for at urinen blir fraktet ut av meg ved hjelp av en slange ellers hadde jeg tisset på meg sporendeks! Der, i sengen ligger en naturtro avstøpning av meg! Alle former, særegenheter og valker er støpt i det som ligner ett moderne tempur likklede! Ikke ett slikt som folk ville valfarte for å beskue, mett ett besynderlig nok syn til å få over 140 likes på facebook!
Jeg ler åpent og hjertelig for første gang på flere uker! Det er deilig befriende!
Kort tid etter hjemkomsten blir det klart at Kurt sin entusiastiske glede over å få meg hjem har fått følger! Jeg er gravid! Akkurat da det siste jeg trengte men åh så velkomment! Ikke planlagt men meningen! Man husker ikke å ta P-Piller nemlig når man driver sånn og ligger for døden!
Så kommer den lille bufferen til verden! Hun som fra unnfangelses øyeblikket ikke lenger er en buffer men en velkommen ny start og ei høyt elsket lita jente for at det er nettopp henne som valgte meg til mamma! For ingen kan erstattes men bare elskes for seg selv!
Det blir keisersnitt denne gangen! Hun som har fulgt oss fra dag en er i rommet! Hun som så Siren som Siren og som var tryggheten vår i Sirens første levemåned! Hun er der fordi hun er den eneste jeg stoler på i en slik situasjon! Hun er der fordi hun er verdens mest forståelsesfulle og rolige menneske! Hun er der fordi hun vet uten at jeg snakker! Hun er der fordi hun kan følge den nyfødte hvis intensiven kaller! Hun er der ofrdi det er hun som er selskrevet til å være primærsylepleier hvis alt går galt! Hun er der fordi hun kjenner min frykt! Hun er der fordi hun betyr mer enn ord kan beskrive! Hun er der fordi jeg er så inderlig glad i henne! Hun er er for tryggheten, helheten og opplevelsen! Hun gjorde meg trygg! Jeg vil takke Camilla til hun blir flau! Kurt var der også, like redd som jeg! Vi ble foreldre igjen og håpet begge på hver vår måte at lille vidunderet var friskt! Hun som ikke lenger var en buffer men ett kjærkomment selvstendig barn vi skulle få lov å elske!
Jeg takker hver dag for at jeg nå har to små jenter, hver vidunderlige og utfordrende på sin egen unike måte!
Man vet aldri hva man møter, når man møter det og hvor forberedt man er! Min lærdom av dette er å ta dag for dag, elske ærlig og inderlig, ikke ta noenting for gitt, glede seg over små ting, alltid si hva man føler, ta ting på sparket, nyt for fulle når anledningen byr seg, ta pauser, pust og lær å leve med manglende tellekanter, prinsesseskoen på bordet, full søppel og vasken som fremdeles henger på tørkestativet! Perfeksjonisme er ikke ett godt utgangspunkt for ett avbalansert og nyteverdig liv! Neida, jeg har ikke sluttet å rydde, gjøre rent og vaske! Men jeg har sluttet å leve og ånde for det! Det har gitt meg lavere puls og høyere livskvalitet!
Kroppen min og jeg bør nok ta en ny runde på meklingskontoret, men vi snakker i det minste sammen nå selv om vi krangler mer enn før! Det er mye bedre det enn stilletiende fornektelse!
Ta vare på deg selv og kroppen din! Det er den eneste du har og den kan lage ordentlig trøbbel hvis den bare blir sur nok! Lytter du og er villig til å inngå kompromiss så kan det føre til fantastiske ting!
Det var helt greit å dø!
Rett før dette bildet er tatt bare dager etter forrige bilde bestemmer jeg meg for å leve!
Bare noen måneder senere kommer min vakre Sunniva til verden mer ønsket enn hva som kan beskrives for sin egen del!
Åh som jeg elsker denne tøffe egenrådige vakre jenta mi!
Heldig jeg som får lov å dele livet med disse to hjerteknuserene:-))
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar