Klokken er 0600 jeg har ferie men er lys våken omtrent samtidig med alle småfuglene i Gøteborg! Lurer litt på hva folk tenker om bloggen min! Mitt behov for å skrive bloggen er å ha ett sted å kanalisere alle hendelser, følelser og tanker! Men meningen er også å nå ut til så mange som mulig for å vise at sorg og glede går hånd i hånd! Jeg har sett nok og vært i kontakt med så mange mennesker som takler dette med å ha funksjonshemmede barn på forskjellige måter.
Jeg husker særskilt en sterk opplevelse. Av hensyn til personer i denne historien fra virkeligheten velger jeg å unnlate en god del detaljer.
Vi er har samlet oss, ett titalls stykker i ett miljø hvor vi alle har funksjonshemmede barn i en eller annen form.
Det er da hun kommer bort og setter seg ved siden av meg! Hun er ung. 25 år kanskje. Spebygd, lysende blå øyne og langt rett blondt hår. Hun smiler og jeg viser at det er ledig ved siden av meg! Hun bøyer hodet og setter seg. Legger håret over den ene skulderen og hodet på skakke før hun rekker meg hånden og presenterer seg for meg på nytt. Vi har alle hatt presentasjonsrunde men jeg er født med teflonhjerne og må ha navnene risset inn med spiker før jeg husker dem. Jeg skjenker henne en takknemlig tanke for at hun presenterer seg selv igjen. Det er litt fint å kunne tiltale ett menneske med navn.
-"Nå, hva synes du om sammenkomsten så langt"? Jeg stiller spørsmålet med ett smil og tar en god slurk av min Irish Coffee og merker at jeg får fløteskum fra nesen og halveis ned på haken! Godt jeg ikke er på date kjenner jeg og prøver diskret å tørke ansiktet! Hun smiler ikke. Oi tenker jeg, nå har jeg virkelig lagt egget! Jeg stopper midt i tørkebevegelsen og studerer ansiktet hennes. Hun lar seg merke med det og bøyer hodet lett. Håret faller ned mot bordet og jeg redder henne fra katastrofe ved å flytte det nesten nedbrendte stearinlyset til neste bord. To tanker dukker opp i hodet mitt. Har jeg mere fløteskum drapert rundt trynet og hva er det med denne jenta som gjør så usigelig vondt!
-"Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne", hvisker hun! -"kan jeg prate med deg"? Jeg har aldri sagt nei til slikt. Det minste jeg kan gjøre er å høre på henne. Jeg fisker frem ett sugerør fra vesken, en slik ting mammaer kan finne på å ha liggende mellom våtservietter, lipgloss, håndkrem og en litt slunken lommebok! Hun enser det ikke. Kikker ned i bordet. Jeg lar det nyfiskede sugerøret entre min Irish Coffee, rører litt fraværende i den mens jeg funderer på om jeg skal komme med en påminnelse om at det hjelper å si noe hvis man ønsker å snakke!
-"Jeg liker han ikke"! Jeg stopper munnen min fra å slippe ut ordet "hæ"ved å putte det fremfiskede sugerøret i munnen og forflytter litt varmt pågangsmot fra glasset og ned i strupen min!
-"Jeg liker ikke sønnen min og jeg kan ikke si noe til noen og jeg sprekker snart hvis jeg ikke får snakket om det"! Jeg kveler ett host idet Irishen min truer med å svinge til venstre istedefor til høyre! Himmel, hørte jeg riktig! Hva skal jeg respondere med! "Nehei" fungerer ikke her! "Fortell" sier jeg og legger hånden min over hennes for å vise at jeg mener det og for å gi henne styrke til å fortsette! Den berettelsen som fulgte vil jeg aldri noensinne glemme!
Sønnen hennes ble født frisk. Han var en rolig trinn gutt som ble født på fem timer, sov fem timer om natten og spsite fem måtider på dagen! Hun nøt barseltiden og gjorde alt hun hadde tenkt hun skulle gjøre. Babysang, baby svømming, barseltreff, oppussing, sortere album, gå lange turer og bare nyte nærheten til den lille prinsen!
En morgen våkner hun før gutten sin! Det er uvanlig og hun reagerer raskt! Hun kikker oppi krybben til prinsen og der titter to små tomme øyne opp på henne! Hun løfter han opp og ser at lyset er på i øynene hans men det er ingen hjemme! Hun gjør en lang historie kort! Unnlater å fortelle alle detaljene med utredning og vonde beskjeder, kontroller og bekymringer!
Denne historien er hjerteskjærende! I det ene øyeblikket har hun en herlig frisk gutt i det neste har hun en liten gutt fanget i sin egen kropp som ikke vil virke!
Jeg er tom for ord! Siri er tom for ord! Det skjer ikke ofte! Det første som slår meg er hvor heldige vi strengt tatt var som fikk vite at Siren ikke er som alle andre fra starten! Vi visste ikke om noe annet enn at Siren ikke var som alle andre! Hun var født slik og dette året hadde vi fått rom og tid til å prosessere! Jeg forsøker å forestille meg hvordan det vil være å legge en frisk baby og morgenen etter løfte opp en baby som er så sterkt multihandikappet som det går an!
Kommentaren som følger etter denne historien er hjerteskjærende og vond! -"Jeg ønsker han skal dø"! "Det hadde vært så mye bedre om han døde denne natten"! -"Jeg liker han ikke lenger"! -"Skulle ønske han aldri ble født"! -"Går det an å gi vekk babyer"?
Jeg skyver stille vekk glasset med Irish Coffee, vet at nå trenger jeg alle sansene mine intakt! Jeg biter meg litt i leppen for å prøve å vinne tid! Hun ser på meg med hodet på skakke! Ingen tårer å spore! Bare ett tomt blikk!
Tankene farer gjennom hodet mitt! Hvem kan hjelpe henne! Hvem kan jeg ta kontakt med! Kan jeg hjelpe henne? Nei jeg er ikke kompetent til det!
-"Jeg har til og med tenkt på å kaste han ut av vinduet eller glemme han ett sted"!
Hjeeeeeelp! Jeg skriker i tankene mine! Jeg må få dette frem til noen som kan hjelpe! Dette gjelder guttens og mammaen sin sikkerhet! Men akkurat nå må jeg bare være der for denne sårt fortvilede mammaen! Jeg bøyer hodet og tar sats! -" Vet du, jeg forstår så inderlig godt at det er slike tanker som kommer når gutten røves ifra deg og tankene, forestillingene og drømmene du har hatt blir knust på sekunder"! Jeg kan levende forestille meg tankene og følelsene du går igjennom daglig! Men kjære du, å drepe han eller etterlate han i skogen løser ikke dette! Da vil du leve resten av livet med ett sår som ikke kan leges! Det er nå du må finne frem styrken ideg selv! Det er nå du må bevise at i deg bor en løvinne som ikke lar problemer være uløst! Men først og fremst kjæreste du så er det nå du må be om hjelp! For vet du hva, det er helt naturlig å ta avstand fra barnet sitt når sorgen blir så enorm, men det finnes hjelp! Jeg skal hjelpe deg å finne de rette personene du trenger inn i livet ditt akkurat nå! Men du må snakke med mannen din! Det er så viktig at dere snakker om dette!
På dette tidspunktet føler jeg at jeg bare babler! Mens jeg febrilsk forsøker å finne de rette ordene går hjernen min på høygir for å tenke ut hvem jeg skal dra inn i dette for å hjelpe denne stakkars jenta!
Ja for hvor grusom hennes inrømmelser og berettelser er så er det synd på henne! Hun er i en uendelig dyp sorg! Vi prater lenge denne kvelden. Etter det som kan virke som en evighet kommer mannen hennes bort til oss! Han hilser høflig og blir noe perpleks når jeg lener meg frem og hvisker i øret hans, "ta henne med herfra og prat med henne! Prat om sønnen deres, spør hva hun føler men for himmelens skyld ikke svikt henne! Nå må du være sterk!
Han ser på meg, klemmer hånden min og hvisker tilbake! "Takk gode du som er ventilen hun så sårt trengte"! Med dette tar han henne i hånden og de forsvinner til sitt! Jeg står tom tilbake! Jeg kontakter de rette menneskene, gir dem de nødvendige opplysningene og ber om at det må holde til å redde denne unge mammaen! Jeg vet hun fikk hjelp på alle områder! Jeg håper bare det er nok!
Jeg har aldri glemt henne og vil heller aldri gjøre det! Den lille sønnen hennes som jeg så inderlig håper er stor gutt idag er i tankene mine hver eneste dag! Noen setter spor som aldri blir borte selv om de er innom livet ditt i en brøkdel av ett sekund!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar