Vi kjører Sunniva til skolen! Siren er tydelig nervøs og får skikkelig diare på veien! Jeg har ikke noe annet valg enn å ta henne med meg inn på skolen for å få levert Sunniva! De andre barna kikker og Sunniva hvisker stille "Mamma, Siren lukter så bæsj"! Jeg hvisker tilbake at "Jeg vet, og jeg er lei for det"! Barna i garderoben har stoppet opp i avkledningen. De stirrer med øyne fulle av spørsmål uten at de tør stille dem! Hjertet mitt blør litt. Det blør for Sunniva som helt klart er brydd over situasjonen. Det blør for Siren som ikke kan hjelpe for løs mage når nervøsiteten over det kommende sykehusbesøket stiger. Det blør litt for min egen del også fordi jeg ikke har annet valg enn å utsette Sunniva for slike pinlige hendelser foran sine medelever mens man febrilsk prøver å unngå at hun skal bli mobbet når jeg vet at hun allerede blir det!
Døren lukkes bak kunnskapstørste og litt trøtte barn! Jeg haler Siren opp fra gulvet og setter kursen for bilen! Hun stopper halveis for å fylle bleia ytterligere. Jeg kjenner lettelsen over at skoleklokka har ringt inn! Bare ett par tredjeklassinger går glipp av noen minutter av samlingen mens de nysgjerrig iaktar Siren som nærmest har inntatt stående fødestilling 10 meter fra vinduet deres. Etter det som kjennes ut som en evighet kommer vi oss da til bilen og setter kursen hjemover for å renske opp i katastrofen!
20 minutter senere er vi på vei til Ullevål. Praten går i ett og Siren spør om alt hun kommer på fra A-Å. Det er tydelig hun er spent for hun sitter rak i ryggen med store øyne og krever støtt og stadig bekreftelse for at hun faktisk skal få sitte i rullestol på sykehuset!
Munnen min er helt tørr da vi svinger inn på parkeringsplassen utenfor den kraftig slitte gule bygningen til øyeavdelingen. Siren ber om å få sitte i bilen mens jeg henter parkeringsbillett. Jeg lar henne få lov. Jeg ser tross alt bilen fra parkeringsautomaten og jeg låser den når jeg går. Hun har tydeligvis behov for noen minutter alene, enten for å samle seg eller for å ase seg opp ytterligere. Gledeshylet som høres gjennom frontruta på bilen og 9 meter bort til parkeringsautomaten bekrefter siste mistanken og gir meg klar beskjed uten en gang å titte opp at nå står mormor utenfor bilen! Jeg takker for moderne teknologi idet jeg låser opp bildøra i samme sekund som jeg aksepterer å betale 50 kroner for to timer slik at bilen kan stå parkert! Det holder akkurat lenge nok til at jeg får ordnet med gratis parkering etterpå!
10 minutter senere er Siren ute av bilen med mye overtalelse og ytterigere lovnader om å få sitte i rullestol! På vei inn i bygningen med Sirens hånd krampeaktig i min messer jeg ordene i hodet "la det være en ledig rullestol, la det være en ledig rullestol"! Jeg er plutselig redd for at jeg har lovet snuppa for mye for jeg vet at rullestoler er mangelvare på øyeavdelingen. Det er for langt å vandre over til ortopedisk avdeling og "stjele" en rullestol fra sårt trengende pasienter ene og alene fordi Siren har fetish for slike fremkomst midler, samt at en rullestol har like god effekt på henne som dormicum! Hjertet dunker ubarmhjertig hardt i brystet da dørene til heisen åpner seg i sakte film idet heisen stopper i 3 etasje! Siren har overlevd heisturen ene og alene med tanken på rulletolen! Dette er øyeblikket hun har ventet på og jeg nærmest har fryktet! Mormor tar det hele med knusende ro og er lykkelig uvitende om at vi er sekunder fra overstadig lykke eller fullstendig katastrofe! Jeg holder pusten idet dørene knirker og jamrer seg i ett forøk på å åpenbare gangen utenfor på en elegant måte! Heisen gir opp og med lyder som er meget nærliggende jamringen til ei kvinne i fødsel åpenbares det vakreste synet jeg har sett den uken! En sliten gammel rullestol uten stolpute men med sete, hjul og en fotstøtte! Den er forsynt med borrelås i sittedelen men verken jeg eller Siren kunne brydd oss mindre! Siren setter i ett gledeshyl og plasserer baken kjappere enn en tanke oppå borrelåsen! Hun stråler av glede idet vi triller henne inn gjennom den tunge døra! Jeg forsøker å få henne til å sitte stille med bena men snakker til 60% døve ører og smiler unnskyldende til folkene på venterommet vi triller forbi, hvis øyne stiller spørmål ved jenteversjonen av en sprellende pinnochio sitt behov for rullestol! Vel, vi er reddet for nå så den får gruble over sannferdigheten den som vil!
Siren trilles rett inn på do og denne gangen er det mormor som bretter opp armene og finner en løsning på katastrofen! Jeg benker meg ned ved det lille bordet på rommet, vrenger av jakken og trekker pusten dypt før jeg tar fatt på den store bunken med skjemaer som den smilende sykepleieren rakte meg idet hun ønsker oss velkommen og med stolthet bedyrer at hun allerede har fikset rom til oss med eget bad:-) Jeg begraver meg i papirarbeide og takker det som takkes kan inkludert mamma for at hun stiller opp rett fra nattevakt for å være med på sykehuset og det står det så inderlig respekt av! Hun er slik mamma! Hun vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss alle tre:-) Papirene er fortært og jeg tar over rullestol kjøringen i gangen så mormor får slappet av med en kopp kaffe! Sekken er full av all slags mat og remedier for å gjøre dagen så lett som mulig!
Siren hilser på alle som befinner seg i gangen. Mens jeg lager te på kaffetrallen i gangen, triller hun inn på ett rom og kommer i prat med en eldre mann som tilsynelatende har operert begge øynene. Hun prater i vei på sitt vis når jeg kommer inn og selv med store smerter tar mannen seg tid til å svare henne. Jeg ber så meget om unnskyldning for forstyrrelsen og sender ett smil i mannens retning idet jeg innser at han ikke kan se verken rullestolen, Siren eller det unnskyldende smilet. Jeg ønsker han god rekonvalesens og han smiler trist og takker for det! Jeg får lyst å gi mannen en klem men nå er Siren på full fart ut døra så det stopper av seg selv.
Halveis ned i gangen for 20 gang hankes vi inn på ett rom av legen. Det lyttes og trøstes! Siren er så flink! Hun puster så dypt inn og ut at hun nærmest besvimer når legen lytter på henne! Kanin har fått behandlingen først og da er det helt innafor at Siren får den samme undersøkelsen for hun skal neimen ikke være noe dårligere enn kanin for nemlig! Så kommer turen til samtalen med kirurgen! Den veldig høye og slanke damen som alltid stråler som ei sol! Siren reiser seg som ved ett under fra rullestolen og kaster armene rund den grønnkledde damen! Det har tatt mange år men med kirurgens blide vesen, tålmodighet og genuine interesse for Siren kombinert med en egen måte å snakke med barn på så er hun en av Siren sine store idoler:-)
Vi triller noen runder til i gangen og snakker med alle vi møter enten dem vil eller ikke! Så kommer øyeblikket vi har gruet oss litt for både Siren og jeg! Den lille gutten i den alt for store sengen trilles halvsovende forbi oss mens han knuger på en grå bamse med bare ett øre.
"Da er det Siren sin tur". Jeg forsøker å virke uanfektet idet vi triller inn i heisen mens jeg febrilsk forsøker å overbevise Siren om at vi ikke skal noe skummelt! Litt for febrilsk kanskje for effekten uteblir!
Så skjer alt veldig fort! To pleiere samarbeider om å få kledd på meg grønne operasjonsklær og jeg kjenner følelsen jeg hadde som barn da den kløende strikkelua ble trukket litt for langt ned i pannen på vinterstid idet den grønne alt for store operasjonshetta blir tredd på meg av fire hender! Ikke mindre enn fire hender faktisk! Jeg er grønn på sekunder! Rullestolen må vekk! Siren hyler av sorg og strekker hendene etter den idet den trilles inn i heisen igjen! Jeg løfter henne opp, langt fra elegant! Hun veier 40 kilo nå og 40 kilo som overhode ikke vil er en utfordring! En litt for høy kontorstol trilles i min retning. Jeg er ikke utstyrt med ben som aldri slutter fra naturens side og stusser litt på hvordan i all verden jeg skal manøvrere meg opp på den med Siren i armene uten at noen holder den stille! Jeg blir stående en stund og kjenner kinnet mitt bli vått av Sirens tårer! Jeg svelger hardt, tar godt tak rundt jenta mi med den ene armen og stolen med den andre! Jeg kommer meg opp, men nå blir utfordringen den at bena mine når knapt ned til gulvet og Siren truer med å skli av fanget! Det blir ikke bedre når to operasjons assistenter strammer beltet rundt armen til Siren og forsøker å få på plass veneflonen! Siren står i bue, snørra renner, armene mine skjelver og stolen tar seg en tur i retning hjertestarteren! Veneflonen er inne og plasteret hentes frem! I neste øyeblikk spruter blodet! Siren har trukket til seg hånda i ett ubevoktet øyeblikk, veneflonen forsvinner ut og jeg kjenner varmt blod renne fra panna mi! De må stikke på nytt! Jeg kjemper med tårene! Det blir ikke lettere for hver gang dette! Det blir tyngre! Jeg får beskjed om å sette henne på operasjonsbordet istede! Lydig ramler jeg av kontorstolen og plasserer den nå så tunge kroppen på det smale operasjonbordet! Pleierene tar tak i den andre armen til Siren som nå er forberedt på det som skal skje! Hun går i bue i det hun skriker for full hals! Det hele skjer så fort at jeg rekker ikke å reagere! Hun sklir ned fra bordet og deiser hodet i kanten! Nå slipper jeg tårene fritt! Jeg føler meg passelig liten og maktesløs! Ledige hender hjelper henne opp, skjekker at hodet er like helt og ber meg på nytt tvinge min datter til å sitte stille! Jeg tviholder henne mens jeg desperat forsøker å skjule tårene for jenta mi! Veneflonen er inne atter en gang! Bamseplasteret kommer på, trøstende klapp på ett lite og ett stort kinn! Så ruller øynene hennes bakover! Hun rister og gurgler og ser ut som hun er iferd med å dø! Jeg blir aldri vant til det synet selv om jeg vet det er helt normalt! Jeg får skryt fra pleieren som følger meg til heisen og hjelper meg av med den grønne frakken som er kneppet bak! Jeg takker litt fraværene og smiler til henne når dørene lukker seg idet jeg drar frem våtservietten for å tørke av meg Sirens blod fra ansiktet! En liten jordskjelv lignenede tur på 3 etasjer senere trekker jeg pusten dypt og entrer rommet der mamma sitter! Men det er ikke mamma som sitter der! Jeg har gått inn på feil rom! Damen der inne ler når hun ser ansiktet mitt og godtar unnskyldningen min med ett "Det var da bare kos å se ett så hyggelig ansikt her inne"! Det hele har skuldresenkende effekt og jeg rister av meg hendelsen på operasjons salen! Jeg må det, for å få puste! Jeg skjenker meg kaffe, finner riktig rom og forteller kort om hendelsen til mamma! Ny heisrunde, så litt frisk luft, en sigarett, en kopp alt for varm kaffe og litt reflektering!
Undersøkelsen er over. Den samme sykepleieren som møysommelig med en imponerende hurtighet fikk meg grønnkledd sammen med sin kollega kommer for å hente meg ned!
"Siren sover enda". "Vi har gitt henne motgift mot narkosestoff nummer 2, så nå håper vi at hun ikke blir like aggresiv som sist", sier hun mens hun geleider meg til sengen! Jeg gir Siren ett kyss på kinnet og setter meg ned på stolen ved siden av sengen mens jeg venter i spenning på reaksjonen hun vil få når hun våkner! Det er like spennende hver gang! Sist kom jeg hjem med ett blått øye, to bitemerker, ett klor på kinnet og ett gråtende mammahjerte! Motgiften fungerer! Hun er ikke sint! Tvert imot! Hun er utrøstelig! Hun hulker og gråter mens hun bedyrer sin redsel og sorg! Det varer i to timer! Jeg er lettet over at jeg slipper å forsvare meg mot gullet! Trøsting takler vi som ingenting!
Hun er tilbake i rullestolen langt fra edru noe som kjøringen helt klart tilsier! Jeg triller henne en tur mellom hvert forsøk på å få henne til å drikke noe eller spise! Etter en time har vi kjørt rundt førti turer og Siren har fått i seg 4 slurker saft og en halv yoghurt! Det får duge! Hun spiser som regel i bilen hjem! Vi får låne rullestolen ut i bilen og Siren tar høytidelig farvel med den fra bilsetet sitt med lovnad om at hun er snart tilbake:-)
Turen hjem forløper seg rolig midt i rush trafikken gjennom Oslo. Siren spiser 5 brødskiver og en halv pose chips på vei hjem. En flaske vann forsvinner dog halvparten befinner seg inntrukket i genseren hennes:-) Jeg sender en takk til Mariann som har tatt med seg Sunniva på ridning da vi parkerer hjemme klokken 1715! Lang dag! Jeg løsner Siren fra setet og hjelper henne ut med ett håp om at hun er "edru" nok til å gå selv. Det virker slik. Jeg lesser på meg sekk, bamser og bleieposen før jeg låser bilen og følger etter Siren som har satt kursen for huset. Jeg runder hjørnet og synet som møter meg er ubetalelig! Siren sjangler så fælt at hun bruker hele veien! Kanin som befinner seg i hennes høyre hånd fungerer som balanse "stang" noe som har en heller dårlig effekt! Sutta er plassert i munnen og Siren er på vei full fart til venstre mot grøfta! Før jeg rekker å reagere stokker hun føttene og sjangler andre veien mot husveggen! Hun ser ut som en kortvokst tenåring på vei hjem fra førstegangs fyllekalas! Det er bare sutten og kanin som gjør synet noe merkelig! Hun har sjanglet halveis over veien og fortsatt på vei mot husveggen roper hun ut "FY FAEN"! Det hele blir bare for perfekt! Latteren tar meg som ei kule og idet jeg setter meg på huk fordi bena svikter av humor tisser jeg på meg! Leende kommer jeg meg på bena, kjenner lettelsen over manglende publikum og geleider Siren inn før jeg får skiftet på oss begge av ulike årsaker og går ned for å ta imot Sunniva og Mariann som kommer fra ridning!
8 desember er det på`n igjen, denne gangen på Kalnes:) Ett hav av tid til å innhente nok energimengde, påkrevd tålmodighet og legge inn med alarm "husk å gå på do" før turen hjem:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar