Vi har ikke bruk for slike mennesker!

Dagen idag har egentlig ikke vært å fryktelig annerledes enn mange andre dager den siste tiden! Fullt kaos fra morgen til kveld! Klage på vedtak, anke avgjørelser tatt av uvitende konsulenter, Skrive søknader i forbindelse med jobb, studie og andre finurligheter. Kjempe for retten til å skape ett levebrød fordi man har vært så "uheldig å få ett slikt barn". Svelge slike uttalelser gjentatte ganger. Klage på avvik vedrørende sikkerhet, en hyggelig prat med en forståelsesfull sjel, feil på bilens katalysator, og taxi sjåfør som kommer hjem med Siren, istedenfor å kjøre henne til avlastningen hvor hun er fra mandag til onsdag hver eneste uke! You got to love it!

Jeg tror ikke den sjåføren gjør den samme feilen en tredje gang! Ja du leste riktig, en tredje gang! Makan til forløsende utblåsning er det lenge siden jeg har opplevd! Det er helt klart skremmende for nevnte sjåfør, å være vitne til at begeret renner over for ei lettere frustrert alenemor, med ekstra tyngende oppgaver! Kanskje det var nettopp det som skulle til for at hun kjører ungen min til riktig sted heretter!
Med en bestemthet, verdig ett befal i heimevernet, regelrett beordret jeg henne å ta turen til avlastningen, hente bagen til Siren og bringe den hjem. I samme åndedrag fikk hun tydelig beskjed om å ordne transport fra hjemmet til skolen imorgen tidlig! Som sagt så gjort! Jeg hadde roet meg noen grader da bagen ble levert på døra, og med en "dette gjør du ikke igjen" tone, takket jeg for hjelp til henting av bag, samt det faktum at hun ordnet transport til i morgen. Tenker hun gruer seg til å levere Siren her neste gang, forhåpentligvis på torsdag. Imorgen er det ridning, som det er hver onsdag og jeg henter selv ved skolen. Det har selvsagt hendt, at jeg har måtte foreta en biljakt på nevnte taxi en onsdag ettermiddag. Det er sikkert ikke enkelt å huske ukentlige transport rutiner, når det bare har foregått ett år.

Så med barna endelig i seng, en time etter skjema, setter jeg meg i god stolen og klikker meg inn på Facebook. En pust i bakken og en mulighet til å lure frem smilet. Det første jeg ser lagt ut er dette:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vi-har-ikke-bruk-for-slike--Ann-Kristin-Krokan-604175b.html

Overskriften lyser imot meg! Funksjonshemmede tvangsplasseres i institusjoner uten lov og dom.

Jeg leser artikkelen og føler meg hensatt til tider der "slike mennesker", ble satt ut i grisehuset for å dø! Mange tenker nok, hvis de leser denne artikkelen, at "næh....så ille kan det umulig være"! Newsflash....Jo, så ille er det faktisk over store deler av landet! Mangel på personale er den største årsaken! Overarbeidede ansatte med brøkdels stillinger og ett umenneskelig tidsperspektiv! Alt regnes i årsverk, og hvis det fører til at Ola eller Kari fortsatt må bruke bleier, i en alder av 40 år, ja so be it!
De dør jo ikke akkurat av å få frokosten sin sånn i tolv tiden kanskje! Mange er jo til og med overvektige og har nok å ta av i så henseende. De dør heller ikke av kraftig bleieutslett, som følge av fire timer med avføring i nevnte bleie. Det finnes da salver, så sant noen har husket å legge den frem selvsagt! Hvem den noen er vet ingen, for den noen er en med en uant brøkdels stilling, og er mest sannsynlig for tiden sykemeldt fordi arbeidspresset er for stort! Voksne mennesker, med store utfordringer og hodet til ett barn, får intim stellet utført en eller annen gang i løpet av dagen. Det kan være opp til 15 forskjellige individer som tafser rundt underlivet til brukeren i løpet av ei uke, uffer seg over bleieutslettet og gir opp letingen etter salven 5 minutter etterpå! De har ikke tid til mer! Det er flere som skal få vasket bort avføringen, og Kari borti gangen har sikkert liggesår nå etter all ventingen. De gjør så godt de kan ut fra de forutsetningene de er gitt! Men de forutsetningene er ikke rare greiene!
 Foreldre blir kastet blår i øynene på, institusjoner skal jo være ett trygt sted, hvor deres kjære barn blir tatt vare på etter alle kunstens regler! Ja for "slike mennesker" er som oftest barn helt frem til sin døende dag!
 Det er jo derfor det bygges flere og flere institusjoner, mens selveier bygg og borettslag for "slike mennesker" blir nedstemt! For ikke å snakke om BPA (Brukerstyrt Personlig Assistent) som gjør det mulig for "slike mennesker" å leve ett verdig liv, hvor ikke ett titalls mennesker krafser rundt under beltestedet, og etterlater dem med ett sviende utslett og salven trygt plassert bak paraceten i skapet på badet! Innenfor de gitte rammene av tid og oppgaver, er det ikke tid til å lete etter salver! Selv om "ett slikt menneske", har en mental alder tilsvarende 10 år, så er de da strengt tatt som voksne å regne og burde kunne holde styr på salven sin selv! Så sant det ikke står noe annet i den individuelle planen. Står det noe der om salve fremlegging, vil det kanskje legges inn tid til å legge den frem, så sant de ansatte er gitt tid til å lese gjennom den individuelle planen selvsagt. Det de ikke vet har de jo strengt tatt ikke vondt av sies det!
I hvertfall burde foreldrene ha såpass vett at dem legger frem salven. For selv om barnet har flyttet hjemmefra og inn på institusjon, så er "slike mennesker" barn hele livet, og det er jo en gang sånn, at det er vi foreldre som plikter å ta vare på barna, så lenge de trenger oss til mere enn bare penger, og noen erfarings råd i ny og ne!
Ei god venninne av meg, som er av den eldre garden, satte idag ord på en av de tingene jeg går og bærer på i hjertet mitt! Jeg kan ikke dø Siri. Foreldre til barn som våre kan rett og slett ikke dø. Det lar seg ikke gjøre! Hvem skal da sørge for det lille snevet av verdighet, og kjempe kampene til barna våre? Nevnte sterke, fantastiske og engasjerte dame, har også bedyret, at hadde hun kunne valgt om igjen ,så hadde hun aldri valgt institusjon for sin sønn, for maken til nedverdigende behandling skal man lete lenge etter! Det er nye kamper omtrent hver eneste dag! Dette i seg selv er mer skremmende enn hva jeg klarer å uttrykke!
Det er som skrevet i nevnte artikkel, at ber du ikke om det, så får du det ikke. Det er knekkende likegyldig om du vet hva du skal be om eller ikke, det får du greie å finne ut av selv. Ingen armer, ingen kake!
Med dette oppfordrer jeg alle kommuner i vårt vidstrakte land, til å ta imot BPA ordningen med åpne armer, gi hjelp til selvhjelpfor de som har innsett problemet og ønsker egen bolig til sine barn. Ordne opp i de ansattes hverdag ved institusjonene! Motiver dem og gi dem rammer til å gjøre en god jobb. Gi dem tid til å få lov til å bry seg, for det gjør dem alle som en. Motiver og vis forståelse av at "slike mennesker" er akkurat like mye verdt som deg og meg. Innse at de har følelser, behov, tanker, sorger, gleder og drømmer akkurat som alle andre! Gi dem verdighet! Jeg vil ikke sitte når jeg er 70 eller 80 år og google alle muligheter for å bikke 110 år i leve alder, ene og alene fordi utallige brøkdels stillinger gjør at hvis jeg ikke kan mere, så vil Siren leve ett uverdig liv frem til det er hennes tur til å reise. Vi har da vokst fra "grisehus plasseringen", eller hva.....?

Pubertet, Nav og seksuelle hjelpemidler....

Nå er den her! Med fanfarer, berg og dalbaner, lave terskler, skyhøye fjell, hysteriske latteranfall, elver av tårer og konstant forandring! 
Jeg lever midt i Tusenfryd med ett adrenalin nivå som tilsier en runde i en av de mere moderate berg og dalbanene iført en og annen loop samt en skru sving man ikke så komme. Ikke en dag er lik. Det har dem strengt tatt heller aldri vært men i disse dager forandrer situasjonen seg fra sekund til sekund! Dette er tiden jeg har hatt i bakhodet siden eldste arvingen fikk sin endelige diagnose etter fylte 3 år. 
Jeg har googlet pubertet opp og ned i mente. Mye av det kan jeg levende huske fra jeg var i den utbryter fasen men mye er nytt. Noe mer interresant en annet. Puberteten er blant annet tiden for å finne seg selv. Kroppen vokser hurtig en periode og når puberteten ender slutter også normalt kroppen å vokse så sant man ikke er en elefant som ikke slutter å vokse før døden inntrer....

Tilsynelatende er puberteten den fasen i livet hvor man går fra å være barn, raser seg gjennom ungdomstiden og skal etter ifølge naturens retningslinjer ende opp som en selvstendig voksen. Bare her stopper det opp for oss. 
Siren er 10 år og om noen strakser bikker hun 11. Hun har større bryster enn naboen og utviklingen ellers på kroppen eskalerer i en rasende fart! Men hun er 3 år i hodet! Det er en skikkelig herlig kombinasjon! Hun er på vei inn i voksenlivet! Heldigvis er det noen år til hun legalt sett anses som en voksen. På veien dit skal hun etter alle sigende finne ut hvem hun er, finne sin egen identitet og utvikle sin seksuelle identitet.......
Igjen...Hun er 3 år i hodet mens kroppen er på full fart inn i loopen hvor den, om hodet er med eller ikke, skal utvikle en form for seksuell identitet! 
Det er klart jeg har tenkt på den siden av det hele. Særlig etter episoder som på Rema og Dekk sjekk! Jeg har enda til vært på kurs i denne forbindelsen! Hele kurset startet med en lettere fnisete foreldregruppe i en bitteliten gymsal på stoler med tennisballer på enden av hvert stolben! Foredragsholderen starter det hele med å spørre om vi er tente på foredraget. Hun retter det fort til spente og fnisingen som etterfølger varer litt for lenge! Det starter med den typen seksualundervisning vi alle har fnist oss igjennom på skolen etterfulgt av hvordan man kan snakke med barna om nettopp dette temaet på alle nivåer. Vi fikk en sjekkliste på hva som er greit og hva som ikke er greit og tre tips til hvordan gjennomføre retningslinjer til hvor det er greit å onanere og hvor du bør la være! Ny fnising med tilbakeholdte kommentarer. Jeg datt rett tilbake til klasserommet på ungdomsskolen! Det finnes til og med en egen avdeling på Nav for seksuelle hjelpemidler. Etterfulgt av dette utsagnet fra kursholderen med ett oppsyn som tatt ut av strikke sidene i Allers, følger en detaljert historie om ei jente med kraftige spasmer og behov hvor Mor til jenta tar sågar ikke saken i egne hender men skaffer gjennom Nav ett hjelpemiddel som kan løse utfordringen. Rundt meg ser jeg fedre som krymper seg, mødre som smiler skeivt og andre som i likhet med meg enda ikke har kommet over at Nav har en egen avdeling for amorøse hjelpemidler! Det former seg historier i hodet mitt som antageligvis ikke egner seg på trykk her. Det er egne test grupper også for slike hjelpemidler. Idet ytterligere historier danner seg i hodet mitt og jeg irriterer meg over at jeg ikke tok med meg notatblokk dukker det opp en følelse av lettelse over at jenta mi antageligvis aldri vil ha behov for slike hjelpemidler. Jeg er redd jeg kunne finne på å glemme henne av etterlatt alene med splitter nye duracell batterier. Jeg tar en slurk av kaffen for å stoppe latteren som er iferd meg å sprenge seg frem. Vel er jeg noe utenom det vanlige, men selv jeg har moral. 
Den delen av utviklingen skal jeg alltids greie å takle med sunn fornuft, mangel på sjenanse og samtaler på Siren sitt eget nivå. Under google søket dukker også fenomenet forelskelse opp. Dette er tiden for å finne ut hvem du tenner på og hvem som tenner på deg.......
Jeg satser på at treåringen i hodet utligner hormon utbruddene og er blåøyd nok til å tro at det verste i de første tenårene vil bli å takle treårs trass kombinert med tenårings nykker, hormon eksplosjoner samt daglige berg og dalbane turer. 
Gi og ta så går det bra sier Google. Denne tiden vil jeg nok finne ut om jeg innehar nok tålmodighet, om vi har gjensidig respekt, om jeg er klok nok og at evnen til å tilgi er inntakt. Har jeg det vil livet ifølge google bli en dans på roser etter podens fylte 18 år.....

Himmel hvor tiden flyr!

Jeg lover deg at vi alltid skal finne tid til å være gærne sammen:-)

Du er vakker uansett hvor i berg og dal banen du befinner deg!

Mist aldri dette:-)

Alle våre fighter ender alltid i latter...Måtte de alltid gjøre det!

Du er ekte og min trøst er at det vil du alltid være for falskhet eksisterer ikke i din verden!

Du er ubetalelig skjønn!

Du er mitt hjerte!

Vi er ett bra team!

Jeg elsker at du er like sprø som din mor:-)

Jeg vil ikke ha deg!

-Jeg vil ikke ha deg!
Hvordan sier man det til ett menneske som er tildelt oppgaven som hovedansvarlig for barnet ditt det nye skoleåret! -Jeg kjenner deg ikke og jeg ønsker heller ikke å bli kjent med deg men dessverre har jeg ikke noe valg! -Du skjønner jeg har svelget en kamel for mye og i fare for å få deg til å fremstå som ett pukkelrygget, drøvtyggende, plattfot, hårete vesen med en gange som vitner om ett enormt behov for å tisse, så er du den kamelen som det ikke er plass til i denne omgangen!
Jeg biter meg hardt i kinnet! Istedenfor å la disse ærlige meningene renne over leppene blir øynene mine store og rynkene i pannen svært så tellbare. Jeg har vært heldig å få ha dyktige ansvarlige for Siren over lengre tid. De kjenner henne og meg på godt og vondt. Men denne gangen er det annerledes!
Det har vært en vår med utallige møter, kriseplaner, bekymringer og sinne! Det er omrokkeringer på skolen. Politikerene tenker penger og hurtige løsninger istedefor kompetanse og kvalitet. Jeg er grønn i ansiktet etter alle kaffekoppene under møter med nevnte politikere, brukerråd, skoler, ansvarsgrupper og engstelige foreldre. Som politikere flest later det til at disse som har drukket samme sorte skvipet som meg under møtene heller ikke har svar på tiltale. Jeg leker med tanken på å sette en bolle grøt på gulvet og be dem alle gå en 10- 15 runder rundt den, så sparer vi oss alle for sure oppstøt og timer med det som føles som bortkastet tid! Lærere som pynter på sannheten og lover at om rokkeringene ikke vil ha noe å si for barna. Barn som i min datters tilfelle bruker omtrent 6 måneder på å bli godt nok kjent med ett menneske til å gjøre fremskritt overhode! Det er fjerde gang på 6 år hun må bli kjent med en ny hovedansvarlig og ett nytt team lærere. Hver gang går hun milevis tilbake, får store aggresjons utbrudd og hver gang er det trynefaktoren som redder situasjonen sånn etter nyttår engang! Liker hun deg ikke kan du glemme å lære Siren noe som helst! Ved denne utbyttingen av hovedansvarlig er hun attpåtil i pubertets utbrytelsen med ALT det innebærer! Jeg vil benytte anledningen til å ønske meg selv lykke til i prosessen! Så er det trygghet, bekjentskap, de usagte tingene, Sirens språk, behov og følelser! Hun er 10 år men 3 år i hodet. For hvert bytte av lærer team faller hun tilbake i utvikling på uendelig mange områder.

Så kommer den store finalen!
Skoleavslutningen på Mortenstua skole! Litt for sent ute som vanlig får jeg skiftet på Sunniva i en fart på do, som hun gjentatte ganger bedyrer er guttedoen selv om døra er skilt fri. Ikke ett bilde av en gutt som tisser noe overdrevent svai i ryggen noe sted. Mens jeg forklarer at det er helt greit å skifte klær på doen der guttene tisser da jentedoen var opptatt, har jentungen begynt å brekke seg for å demonstrere hvor ekkelt det er å befinne seg på guttedoen! Går det bra der inne hører jeg på utsiden. -Jada her går det helt supert lyver jeg mens Sunniva lager lyder som fra utsiden høres ut som at hun er iferd med å utånde av kvelning! Hårspennene vrir seg i smerte da kjolen draes over hodet og med ett hikst hiver hun seg ut døra og fortsetter brekningene helt bort til hylla si der hun finner bamsen jeg har tatt med! Kvelningsfornemmelsen og alt det hysterisk ekle med guttedoen er som blåst bort! Hun danser avgårde mot bilen med håret i fanfare rundt hodet og hårspenner som skriker etter hjelp! Det får så være!
Vi strener inn etter utallige feil kjøringer. Jeg trekker ett lettelses sukk da jeg ser det totale kaoset inne i aulaen på ungdomskolen i Mysen. Vi er ikke for sene! -Mamma, hyler Siren og kommer springende mot meg i en pastellfarget nydelig sommerkjole, håret fint flettet og sorte joggesko med rosa striper! Jeg visste jeg hadde glemt noe! Nåja, jeg strekker armene ut og slår meg til ro med tanken på at alle de fremmøtte på denne dagen ikke ville henge seg opp i Siren sine sko og gjøre ett stort nummer ut av det! Den omfavnelsen hun møter meg med visker i det øyeblikket vekk alt det såre denne høsten! -Kom du for å se på meg mamma! Jeg skal showe mamma! Jeg skal danse og greier!
Jeg forsikrer henne om at jeg har kommet for å se på henne og bare henne mens jeg forsiktig geleider henne bort til sitteplassen. Der sitter hun som er tidenes beste til å få Siren til å gå ut av sin komfortsone og delta på show! Jeg gir henne en klem og håper at den sier hvor mye det hun gjør betyr for meg! Jeg slår av en prat med Kurt som til Sirens store glede kom idag og snur meg rundt for å se kjente. Det smiles og vinkes og tomler spretter opp tvers over seteradene:-) Nederst i hjørnet sitter hun som har vært grunnstenen dette året. Idet blikket vårt møtes kjenner jeg ett stikk i hjertet. Jeg vet at med henne forsvinner trygghetet og vissheten. Jeg smiler og forsøker å se overdrevent glad ut selv om jeg aller mest har lyst til å gi henne en klem og få gråte ut på skulderen hennes. Hun ser det og jeg ser at hun ser. Før jeg rekker å svelge unne tårene som truer på overflaten blir oppmerksomheten min trukket mot ett kvinnemenneske som tar meg i armen. - Hei, det er jeg som skal ta over Siren. Tankene nevnt i starten farer gjennom hodet etterfulgt av nevnte øye forstørring og tydeliggjøring av pannerynker. Hun presenterer seg ikke med navn. Jeg skulle etter hennes skjønn vite hvem hun er. Det står jo i brevet. Brevet jeg ikke har rukket å lest fordi det ligger i sekken til Siren og har vært på reise fra avlastning, til skolen og nå til festlokalet. Ikke har det vært innom mine hender. Så står hun der uten å ha presentert seg ved navn og bedyrer hvor viktig hun mener det er å følge regler og forskrifter, samt hvor viktig det er å gjøre ting etter boka! Jeg svelger og smiler ett skjevt smil som aldri når øynene. Ett raskt blikk rundt meg og jeg ser ansikter som stirrer mot meg i ren og skjær forferdelse! Hun har gjort noe hun ikke har lov til. Hun har presentert seg for meg før jeg visste at hun hadde grunn til det. Damen jeg mister former ordet unnskyld med leppene og alt jeg klarer å gjøre er å snu meg til denne selvoppnevnte regel rytteren som har tråkket med begge bena i baret og si: - Vi får snakkes til høsten. Kos deg på forestillingen.
Matt setter jeg meg ned lettere apatisk! Men når gutten som går sine siste dager på ungdomskolen setter seg ned og synger en ballade, lettere tonedøv men med en innlevelse som er av de sjeldne ja da kommer tårene! De renner i strie strømmer! Jeg gråter av alt som har vært sårt og vondt opp igjennom! Herlig sted, midt i en enorm forsamling i ungdomskolens aula å få en total melt down! Jeg gråter meg gjennom hele kvelden og flere ser på meg med ett blikk som sier "Ja visst er det rørende forestilling barna våre beærer oss med, men det finnes da grenser"!
Sunniva merker ingenting, hun sitter godt på fanget til pappa og kjeder seg litt. Mormor kom aldri frem til festen og Siren er der ute på scenen og rocker løs til Marcus og Martinius sin "Girls, girls, girls", Spiller luftgitar til "Forelska i Lærer`n (noe som får meg til å smile skjevt av sååååå mange grunner) og eier gulvet som hippie! Det er ett forrykende show på så mange måter og helt til slutt kommer den store overraskelsen! Siren har klart svømmeknappen på 100 meter! Denne gangen renner tårene av stolthet! Jeg tenker på dagen da hun startet svømmingen sammen med Elin og den entusiasmen begge viste etter hver svømmeøkt! Jeg tenker at Elin skulle vært her og sett dette! Denne milepælen vi aldri trodde vi skulle få oppleve! Jeg tenker på Anni som har svømt ved Siren sin side i alle årene på skolen og med sin tålmodighet og dyktighet har gitt Siren det hun trengte for å ta svømmeknappen! Jeg tenker på hvor heldige vi har vært med dem rund Siren mens jeg filmer og knipser i vei og så renner tårene igjen for det ukjente som venter oss!
Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det er ett visst menneske hvis ansettelse ved Mortenstua skole er inntakt, som må bevise at hun er god nok til å bli beæret som Siren`s hovedansvarlig! Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vil til og med driste meg til å stille spørsmålet: "Er hun tøff nok?" Har hun tatt lærdom av skolens krasse reaksjoner på hennes regelrytter fadese?
Med dette ønsker jeg henne av hele mitt hjerte lykke til med skoleåret 2016/2017 og de utfordringer det måtte innebære!

Litt stolt over svømmeknappen:-)

Se mamma jeg fikk svømmefnappen jeg (Ikke skrivefeil)

Girls, Girls, Girls.....

Når fantasien får spillerom

 Stille og observerende sitter hun der. Vinden når henne ikke der innerst i hjørnet under det lille palmetreet. Det er det lille treet som gir henne en forsmak av noe eksotisk eller i hvertfall erindringen av at det eksisterer der ute. Hun ser ut til å være i ferd med å oppleve sin 75 sommer. Ansiktet bærer preg av ett menneske som har opplevd kjærligheten. Ett nesten usynlig smil over glasset med øl får øynene hennes til å glitre. En plutselig trang til å gå bort å gi henne en klem blir borte i distraksjonen over ett høylytt skrik fra ett 70 år yngre lite menneske som opplever det å miste isen i bakken like ille som det å måtte begrave sitt kjære kjæledyr i den kalde mørke skogen..........

Hun snur hodet mot poden og får ett drag av medfølelse over øynene før hun heller i seg siste resten av innholdet i glasset. Idet hun reiser seg og retter på den kortermede strikkejakken sender hun ett smil og ett nikk i min retning før hun går smilende ut av restaurant området. Ingen indikasjoner på hvor hun skal eller hvem hun skal møte. Hun forsvinner som godheten selv og forblir ett hyggelig minne for meg fra ventetiden på Gardermoen. Men hvem er hun?

Lett til bens kommer han trippende ned trappen allerede søkende etter en ledig plass før trappetrinn nummer 10. Han er en fantastisk kombinasjon av Robert Redford og Crocodile Dundee. Hans kvinnelige følge nærmest flyter ned trappen noen meter bak og har allerede uten å kikke sett seg ut bordet dem skal slå seg ned ved. Rundt henne flagrer en fargerik tynn poncho og hun gir mer ett inntrykk av at hun flyter ned en sti i Andesfjellene enn glasstrappen på utsiden av Gardermoen. I mitt indre ser jeg dem for meg i ett sandfarget lite hus med nettinggjerde rundt i utkanten av bushen, en times kjøretur fra Melbourn. For alt jeg vet kan dem være fra Herad og legger sokkene sine i en skuff ved siden av ett hvitmalt vindu hvor utsikten er ett litt skjevt grantre. Men det får jeg aldri greie på…..

Alene og observerende bak ett par Ray Band solbriller sitter han ved bordet nærmest kjøkken luken og er som tatt ut av en CSI episode. Det eneste som mangler er en overdrevent kjekk etterforsker som kommer skliende inn til bordet med ett - Sorry I´m late. I did not mean to keep you waiting....

Den lyseblå skjorten gjør huden mørk og smelter nærmest sammen med den kaki fargede buksen over marineblå sokker og brune spisse sko. Han nipper jevnt og trutt til glasset foran seg og føler seg tilsynelatende trygg bak brillene. Han er søkende og observerende. Ikke lik en mann som er på utkikk etter ett offer av noe slag, men mer en som er på vei til en viktig hendelse, ett møte, intervju eller noe annet som er bærende for fremtiden. Han samler tankene og lar seg distrahere av livet rundt. De tunge sukkene han kommer med etter hver tredje slurk av det duggfriske ølglasset ser ut til å stresse han mer enn det roer han. Han kikker ikke på klokken. Han har tilsynelatende all verdens med tid. Kanskje han er på vei til en stjålet og forbudt romanse. Mulig sitter det ett menneske ett annet sted med det samme kroppsspråket ventende og litt nølende. En sitrende gledelig følelse i magen akkompagnert av den evinnelige samvittigheten på venstre skulder som ikke har latt henne være i fred siden møtet ble planlagt. Eller kanskje han nettopp er ferdig med en forretningsreise og forventningen over å komme hjem til familien og starte ferien er så stor at skuldrene ikke senker seg før små armer lukker seg om halsen hans og han kjenner den velkjente lukten av parfymen som gjør at hjertet hopper over ett slag av glede før myke lepper finner hans. Kanskje setter den lille familien seg ned ved det trygge og velkjente kjøkkenbordet etter hjemkomsten og spiser ett bedre måltid med en mer eller mindre hjemmelaget lasagne han bestilte av sin kjære rett før avgang til flyplassen….Kanskje….

Sticks and stones........

Ikke bry deg om hva andre mener.....det er ditt liv, dine valg og skulle noen ha problemer med det kan dem velge å se bort ifra det eller fjerne seg fra hele greia. Hadde det enda vært så enkelt! Vel det er enkelt å gi ett slikt råd til mennesker du er glad i og andre som måtte betro seg til deg vedrørende problemer og andre uhumskheter. Jeg er en slik som deler masse på godt og vondt. Ikke fordi jeg vil fremme noe som helst rundt mitt eget ego men rett og slett fordi jeg kommer fra en familie der vi deler og snakker om alt! Jeg er muligens både naiv og i overkant godtroende men til syvende og sist er det meg selv de egenskapene går utover. Jeg har tro på å lære av andres erfaringer på godt og vondt. I tillegg til dette er jeg veldig beskyttende overfor mine. Jeg vet ikke om dere har tatt noen notis av at jeg ikke har skrevet nye blogg innlegg i det siste, men jeg har hatt måneder med skrivetørke der jeg flere ganger har klødd i fingrene etter å skrive om hendelser (som dere vet det er flust av).
"Sticks and stones can break my bones but words can break my heart". Jeg ble redd for å skrive i frykt for at mine ord og historier fra virkeligheten på noen som helst måte ville kunne komme til å skade mine aller kjæreste nemlig jentene mine. Jeg startet denne bloggen for å nå ut til andre i min situasjon og for egen terapi sin skyld. Jeg har fått en fantastisk respons på skrivingen min fra dere lesere og ikke ett eneste negativt ord om mine innlegg. Ofte skal det ikke mer til enn at det stilles ett kritisk spørsmål før sperren kommer. Nå har jeg selv lest igjennom hvert eneste blogg innlegg og gått bloggen i sømmene for å forsikre meg om at jeg ikke vil ødelegge fremtiden til jentene mine med dem. Det har tatt lang tid og mye selvransakelse. Jeg har vært inne på tanken om å kutte hele bloggen. Etter langt om lenge og lengre enn langt (Noen har vært på Hunderfossen og sett eventyr skuespill i øsende regnvær) har jeg kommet frem til at jeg vil fortsette å skrive her for det er en stor bit av meg som mangler når jeg ikke gjør det!
Jeg velger historiene med omhu og deler ikke ukritisk alt som foregår her hjemme....Dere hadde i så tilfelle trodd jeg bløffet.
Når det er sagt ønsker jeg å dele en liten ny Rema opplevelse. Vi er atter en gang på Rema for å gjøre unna ukes handlingen. Som vanlig foregår alt relativt smertefritt frem til melke disken som ligger rett etter grønnsaks avdelingen like innafor inngangen. Med andre ord, den smertefrie delen av handlerunden varer sjelden mer enn 5 minutter. Siren har som nevnt tidligere en slags fetisj for rullestoler og rullatorer. Med mer eller mindre bevrende hjerte forlater jeg den trygge sonen ved agurkene og beveger meg inn i den er usikre fløtesonen. Der, rett foran ekstra lett melk skapet har de samlet seg. Fire ærverdige eldre damer med hver sin rullator. Jeg er raskt ut med å sette på "Mama said" på Siren sin Ipad, trekker pusten dypt og håper av hele mitt hjerte at jentungen fordyper seg nok i "Mama said that it was quite alright" til ikke å legge merke til rullator buffeten rett forut. Jeg lærer aldri! - Miiiiiiiin lullator....Miiiiin!!! Fire par blå lokker blir hvite på sekunder i ren og skjær forfippelse.
Jeg har heldigvis ikke rukket å stable litervis med melk i armene enda men likevel er hun for rask! Hun griper tak i armen til det nærmeste offeret. -Miiiin lullator!! Damen smiler usikkert og fikler med høreapparatet som slår kollbøtte av hviningen! -Hva sier du lille venn, kremter hun og kikker usikkert på meg. Jeg forklarer etter beste evne uten å flette inn ordet fetisj vel vitende om at det i dette tilfellet ikke er på sin plass. Hun fikler atter en gang med høreapparatet og i mellomtiden har Siren funnet ett nytt offer som er lenger unna mamma. -Miiiiiiiiin lullator. -Nei Siren det er damen sin rullator. - Jeg sa min lullator, hør etter! Siren innser at her kommer hun ingen vei med ord og gjør seg klar til å legge inn en ordentlig lusing mot den slemme damen som ikke unner henne en rullator når hun faktisk må holde ut en hel runde på Rema! Jeg avverger situasjonen før den blir reell, mumler en unnskyldning, tar Siren i armen og dropper hele melke beholdningen.
Ved majonesen innser Siren at hun er fjernet fra muligheten til å ende opp med sin helt egen rullator. Hun legger seg på gulvet og skriker "Fy Faen dumma dumma"! I øyekroken ser jeg den første damen justere høreapparatet for tredje gang og selv kjenner jeg at tanken på å gi opp frister betraktelig. Vi har jo brød hjemme og istedefor pizza og lørdagsgodt kan jeg jo lage ferske rundstykker og vafler. Så kommer redningen. Den vennlige damen som jobber på Rema og har jobbet der siden vi først trillet Siren inn på butikken 2 måneder gammel i Januar noe som gav henne lungebetennelse kommer som en reddende engel i fare for å bli for klisjeaktig. -Det er en av disse dagene ser jeg! -Dette fikser vi, vi gjør som vi pleier vi Siri. -Gi meg handlelista di og vogna så møtes vi ved godteriet. Jeg kunne kysset dama i ren og skjær takknemlighet. Jeg løfter en litt uforstående Sunniva ut av vogna (Hun får lov å sitte i den frem til osten) og starter bearbeidelsen av Siren for å få henne opp av gulvet. -Mamma jeg leker gjemsel....Finn meg hvis du kan.....Jeg ser ketchupen! Sunniva leker gjemsel og mens jeg så rolig som overhode mulig foklarer at gjemsel kan vi leke hjemme, har jeg fått stablet Siren på bena. Så begynner en G.I Jane aktig runde i butikken for å unngå Rullator gjengen. De er imponerende raske til bens og vi får ett nytt krisetilfelle vis a vis rekene. Som en annen troppleder tar jeg en sjefs avgjørelse i løpet av sekunder og skrur opp lyden på Siren sin Ipad så det ljomer "Mama said that we where good kids" Gjennom butikken atter en gang og taktikken fungerer. Sunniva har nå byttet gjemmested og roper mens hun titter frem fra hyllene med øl. -Finn meg hvis du kan! Det frister å gå i den retningen. Ikke for å "finne" Sunniva men for å legge opp til en skuldresenkende kvelds stund. Istede setter jeg kursen for saften mens jeg så pedagogisk som mulig atter en gang forklarer at gjemsel kan vi leke hjemme. Jeg plukker opp en Fun Light fruktfest, smiler skjevt for meg selv og setter kursen for godteri hyllen med ett lettelses sukk. Jeg takker og bukker for en upåklagelig service, jentene plukker lørdagsgodtet sitt og vi setter kursen for kassen. Der står de....alle fire.....spredt over to køer. Det skal bli uendelig deilig å komme hjem igjen idag........

Keep smiling keep shining...

Verdens mest tålmodige lillesøster!