Prøver du en gang til så får du det nok til.........

Som dere nå vet så er min eldste prinsesse multihandikappet med alt som det medfører! Men hun utvikler seg etter hennes forutsetninger i rasende fart! Siren blir ni år i november og på bursdagen hennes for ett år siden skiftet jeg tre tissebleier og to bæsjebleier på åtteåringen min! Før hun ble født var det utenkelig at jeg skulle skifte bleier på min 8 år gamle datter, på 8 års dagen hennes var det utenkelig at hun noensinne kom til å slutte med bleier!

Mat har vært en særdeles stor utfordring! Alt må være moset til 6 mnd status når det kommer til middager, foruten om pizza og brødskiver og før tannfellingen ett og annet knekkebrød!
Blir vi bedt på kjøtt middag må jeg pent be om en skjærefjøl og slakterkniv og med vertens blandede følelser over å se det lekkert tilberedte kjøttet bli finmost til det ugjenkjennelige, gyver jeg løs på kjøttet med dødsforakt for å få det så most som mulig slik at det er ett bittelite håp om at Siren spiser det selv om jeg så inderlig vet at hun ikke spiser særlig mange andre steder enn hjemme, på skolen, Brennemoen, hos pappa, hos mormor og Bessepa! Med unntak av den gangen hun var tre år og hev innpå spinatpai hos tante Dadda og resten av det året levde hun på middagsglass grøt og yoghurt for alt annet "satt fast" i halsen hennes!

Det blir ett stort mangfold av milepæler i Siren sitt liv, de kommer bare litt senere enn hos andre! Hun krabbet for første gang da hun var nesten 3 år gammel, Hun tok sin første ridetur 3 år gammel (ok der var hun tidlig ute og hun har ridd hver uke siden den gang), hun tok sine første steg 3.5 år gammel, hun spiste selv første gangen 4 år gammel, Jeg kunne slutte å kutte brødskivene i biter da hun var 6 år gammel, Maten må fortsatt moses, hun har mer eller mindre lært seg å gå på do selv om bleien må være på for hun glemmer seg av titt og ofte snart 9 år gammel! Det går fremover!

 Idag var jeg vitne til atter en milepæl! To faktisk! Siren forsynde seg av alle bollene med innhold verdig til å utgjøre en god gammeldags NORSK Taco middag! Ikke bare forsynte hun seg selv med alt men hun tok riktig mengde og spiste opp alt sammen og takket for maten etterpå! Men det stoppet ikke der! El-Paso har kommet med en ny utgave av tortilla lefsen! Tortilla båt! "Ha sånn" sa Siren og pekte på tortilla båten! "nææææh er du sikker på det skatt?" "HA SÅNN", var svar nok for mamma og da fikk hun en "sånn"!" Hjeple meg mamma" (ikke skrivefeil)! Mamma hjepler så godt hun kan og unngår å fylle båten for full med betryggende ord om at det faktisk går an å fylle en båt til hvis Siren vil ha mere! Jeg forberedte meg på å trøste ei lita ei som brekker seg av lefse båten og heller ender opp med å ville ha middagsglass beregnet for ett barn på åtte måneder!
Øynene ble store, hjertet svulmet av stolthet, hendene er såre etter all klappingen og smilet sitter fortsatt klistret etter at jenta hiver innpå ikke mindre enn 4 Tortilla båt lefser og putter en tomatbåt i munnen og tygger den ned som for å runde av hele overraskelsen! Taaadaaaa! Endelig kan vi nyte en taco middag i helgen som en hvilken som helst annen familie med en taco elskende åtteåring going on 9! For meg er det mer enn fantastisk! Det er banebrytende! Det viser at trening du fortsetter med selv om du avskriver resultatet faktisk VIRKER! Det har tatt oss fire år med moste taco middager, gradvis økning til større biter, en dæsj med rømme og taco saus som årlig økes og til slutt snek vi inn noen tomater! Nå fire år senere lørdag den 11 oktober er altså dette målet nådd! Hei hvor det går og bedre skal det bli:-) De to neste målene innenfor de to nevnte feltene er bleieslutt og matinntak i offentlige sammenhenger! Fortsettelse følger! Gjerne om ett år eller to so don`t give up on us:-))

And then it hit me.......

Jeg sitter her denne lørdags morgenen og er egentlig ganske nervøs for fremtiden! Jeg er uten jobb og har to barn med spesielle behov som strekker seg ganske langt og ser at bare i neste uke går det vekk tre dager med møter og kontroller! Jeg er i den fasen at jeg nå skal ut og søke jobb igjen og må faktisk gå igjennom hverdagen min bit for bit og se det fra en arbeidsgiver sin side! Det slår meg atter en gang at jeg er vel ikke den mest ideelle arbeidstaker her i verden! Følelsen av håpløshet slår meg litt i bakken! Men så begynner jeg å tenke på alt det jeg har oppnådd frem til idag!
Med konsentrasjons problemer har jeg kommet meg gjennom barne og ungdoms skolen, treårig jordbruks skole Web og mac design studie, Journalist studie, ett år med generell studiekompetanse og jeg har jobbet siden jeg var 17 år! Jeg har reist meg etter år med intensiv mobbing, Jeg skaffet meg hest som 13 åring, jeg har fått mine to ønskede barn som er helsøsken, jeg har hatt gård med hester, jeg har hatt samme jobb i 7,5 år på tross av det lille helvete det er å sjonglere jobb og to barn med diagnoser, Jeg har est ut til michelin mann størrelse og jeg har kjempet det bort igjen, Jeg har mistet kjære, Jeg har mistet og fått gode venner, jeg har fulgt hjertet mitt og gått fra trygghet til uvisshet og seiret på riktig valg, jeg har elsket og tapt, jeg har skaffet meg eget hus og egen bil, jeg har fått enorme mengder læring og jeg har vokst forbi det jeg trodde var mulig og funnet krefter og evner i meg selv jeg ikke ante eksisterte!
Mange har stilt meg spørsmålet: "Hvordan klarer du det", "Jeg hadde aldri fikset det"! Jeg har aldri noe svar på hvordan jeg klarer det, men jeg tror på det svaret jeg gir de som stiller disse spørsmålene og det er at du hadde definitivt klart det for man vokser inn i oppgavene, veien blir til mens man går og noen stikkveier er gått opp av andre i lignende situasjoner og disse blir små men viktige veivisere!
Man undervurderer seg selv i bøtter og lass, men ta ett tilbakeblikk på livet som har vært og list opp alt du faktisk har oppnådd så blir du gjerne positivt overrasket over dine egne evner og prestasjoner!
For meg løsner frykten for fremtiden litt ved slike tilbakeblikk! For både i forkant og underveis av mine prestasjoner i livet så har jeg gang på gang sittet med de samme bekymringene! Jeg tror at løsningene og styrken kommer når man minst venter det og aller mest trenger det, og står man på litt selv så løser ting seg sagte men sikkert!
Det er både skremmende og spennende å sitte her i en slags null posisjon hvor jeg nå i en alder av 38 år skal stake ut livskursen min helt på nytt! Jeg tror ikke frasen "Special need mothers gets the job done no matter what" vil skaffe meg en fasjonabel stilling i ett firma, men det er nok pådriv til å gjøre ett forsøk og nok motivasjon til å gå ut av den trygge vante boksen! All livserfaring kan brukes, man må bare vite hvordan og huske at det er alltid tre løsninger på en og samme sak!
Denne tankegangen har idag tatt meg fra å være helt på felgen med tanken "dette fikser jeg ikke" over til " Himmel Siri, dette fikser du som bare det! Brainstorm ideer og løsninger og målet med veien dit vil vise seg før du aner!
Det er faktisk en spennende tid og går i møte og med det i tankene skal jeg unne meg en sunn form for skepsis og møte hver dag med barnslig spenning i brystet!
Enten går det bra eller så går det over:-)
Det var mine lørdags refleksjoner:-)
Ønsker alle en super lørdag!

Ikkje dytt!

IKKJE DYTT! - av Gudrun Lid Sæther Ikkje dytt, eg må få gå trappa sjølv. Vil du gå fortare med andre pauser, så er det greit det. Eg går ikkje fortare enn eg går, eg. Ikkje dytt! Eg må få stå her ei stund, - kvila, kava, gråta, le. - Ryggja og setje eine foten ned att på forrige trinn - kjenna ekstra etter om eg er ferdig til å gå vidare. Ikke dytt! Det er så vondt å snubla. Eg gjer det likevel, men då er det på min måte - den er tryggast for meg. Ikkje tru at trappa er lettare å gå fordi du veit kva neste trinn heiter. Men det er fint at du vinkar. Det er trygt å ha deg saman med meg, for eg leitar etter nokon å halda i. Fint å ha nokon stødig bak ryggen, nokon som kjenner trappa. Det er tungt å gå åleine, fint å ha deg der, men ikkje dytt! - Eg kjem i mitt eige ganglag eg. Det er fint å sjå at andre har kome seg opp. Eg er i seget, men ha tolmod med meg!

Butterfly kisses at night.......

Når man blir født inn i denne verden er det som å trekke ett lodd! Man velger ikke sine foreldre man får dem utdelt! Som spebarn og barn er man helt og holdent avhengige av dem! Baksiden av denne lotterirekken er at noen desverre trekker taperloddet og havner hos foreldre som aldri skulle hatt barn og strengt tatt vært kastrert eller sterilisert fra fødselen av!
Men en ett lotteri har alltid en vinner i andre enden! Det er med hånden på hjertet jeg kan si at jeg trakk vinnerloddet den dagen jeg begyndte å spire! Jovisst har jeg til tider ønsket både mamma og pappa dit pepperen gror til tider! Det kalles puberteten det! Men de to har til sammen på tross av utfordringer fått meg til å føle meg elsket hver eneste dag av livet mitt! Det har aldri manglet på støtte, forståelse, kjærlighet, gode og mindre gode råd, erfaringsutveksling til glede og fortvilelse, hjelp i alle bauer og kanter og en omsorg som er så inderlig at når jeg faller vet jeg at fire hender strekkes mot meg for å løfte meg opp!
Jeg blir minnet på dette hver eneste dag og ikke ett sekund tar jeg det som en selvfølge! Den siste tiden har vært ubeskrivelig tøff! Over en 14 dagers periode har jeg blitt singel, mistet min elskede Morfar, hatt min siste arbeidsdag på jobben gjennom 7,5 år og er strengt tatt forundret selv over at jeg står på to ben idag! Men det er her denne kjærligheten mine foreldre har øst over meg med ulik respons fra min side siden den dagen jeg ble født!
Min kjære Pappa sendte meg en mail for to dager siden med tittelen Butterfly Kisses! Vedlagt var sangen Butterfly Kisses med noen få ord! De ordene gjorde at jeg ikke klarte åpne mailen med en gang for jeg visste at hvis jeg gjorde det før jeg var sterk nok til å ta imot budskapet så var jeg redd jeg ville knekke og ikke klare å reise meg på lenge! For ordene og budskapet var så overrøst av kjærlighet fra pappa til meg! Han er stolt av meg! Så her satt jeg da i formiddagstimene og samlet meg nok styrke til å åpne mailen! Jeg leser ordene fra pappa og kjenner at hånden skjelver litt når jeg trykker play på filen med sangen Butterfly Kisses! Etter 2 sekunder ut i sangen sitter jeg med hodet i hendene på gulvet og lar tårene renne i strie strømmer mens ordene i sangen som er ett budskap fra pappa treffer rett i hjertet! Han elsker meg betingelsesløst og for alltid! Akkurat da skulle jeg ønske jeg var liten og kunne krype opp i fanget hans og fysisk kjenne tryggheten han utstråler!
Tårene kom ikke av sorg, fortvilelse eller redsel! De rant av visshet, trygghet, kjærlighet, lettelse og den gode følelsen av å være elsket betingelsesløst av
sin far selv i en alder av 38 år! Det er ikke alle forunt å ha ett slikt åpent, allsidig, kjærlig og gjensidig forhold med foreldre! Jeg tar det ikke for gitt ett sekund og jeg vet at hver gang pappa er i mine tanker vil Butterfly Kisses gå i bakgrunnen som en slags kjenningsmelodi!

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte pappa! Takk for at du elsker meg like masse tilbake!