Når fantasien får spillerom

 Stille og observerende sitter hun der. Vinden når henne ikke der innerst i hjørnet under det lille palmetreet. Det er det lille treet som gir henne en forsmak av noe eksotisk eller i hvertfall erindringen av at det eksisterer der ute. Hun ser ut til å være i ferd med å oppleve sin 75 sommer. Ansiktet bærer preg av ett menneske som har opplevd kjærligheten. Ett nesten usynlig smil over glasset med øl får øynene hennes til å glitre. En plutselig trang til å gå bort å gi henne en klem blir borte i distraksjonen over ett høylytt skrik fra ett 70 år yngre lite menneske som opplever det å miste isen i bakken like ille som det å måtte begrave sitt kjære kjæledyr i den kalde mørke skogen..........

Hun snur hodet mot poden og får ett drag av medfølelse over øynene før hun heller i seg siste resten av innholdet i glasset. Idet hun reiser seg og retter på den kortermede strikkejakken sender hun ett smil og ett nikk i min retning før hun går smilende ut av restaurant området. Ingen indikasjoner på hvor hun skal eller hvem hun skal møte. Hun forsvinner som godheten selv og forblir ett hyggelig minne for meg fra ventetiden på Gardermoen. Men hvem er hun?

Lett til bens kommer han trippende ned trappen allerede søkende etter en ledig plass før trappetrinn nummer 10. Han er en fantastisk kombinasjon av Robert Redford og Crocodile Dundee. Hans kvinnelige følge nærmest flyter ned trappen noen meter bak og har allerede uten å kikke sett seg ut bordet dem skal slå seg ned ved. Rundt henne flagrer en fargerik tynn poncho og hun gir mer ett inntrykk av at hun flyter ned en sti i Andesfjellene enn glasstrappen på utsiden av Gardermoen. I mitt indre ser jeg dem for meg i ett sandfarget lite hus med nettinggjerde rundt i utkanten av bushen, en times kjøretur fra Melbourn. For alt jeg vet kan dem være fra Herad og legger sokkene sine i en skuff ved siden av ett hvitmalt vindu hvor utsikten er ett litt skjevt grantre. Men det får jeg aldri greie på…..

Alene og observerende bak ett par Ray Band solbriller sitter han ved bordet nærmest kjøkken luken og er som tatt ut av en CSI episode. Det eneste som mangler er en overdrevent kjekk etterforsker som kommer skliende inn til bordet med ett - Sorry I´m late. I did not mean to keep you waiting....

Den lyseblå skjorten gjør huden mørk og smelter nærmest sammen med den kaki fargede buksen over marineblå sokker og brune spisse sko. Han nipper jevnt og trutt til glasset foran seg og føler seg tilsynelatende trygg bak brillene. Han er søkende og observerende. Ikke lik en mann som er på utkikk etter ett offer av noe slag, men mer en som er på vei til en viktig hendelse, ett møte, intervju eller noe annet som er bærende for fremtiden. Han samler tankene og lar seg distrahere av livet rundt. De tunge sukkene han kommer med etter hver tredje slurk av det duggfriske ølglasset ser ut til å stresse han mer enn det roer han. Han kikker ikke på klokken. Han har tilsynelatende all verdens med tid. Kanskje han er på vei til en stjålet og forbudt romanse. Mulig sitter det ett menneske ett annet sted med det samme kroppsspråket ventende og litt nølende. En sitrende gledelig følelse i magen akkompagnert av den evinnelige samvittigheten på venstre skulder som ikke har latt henne være i fred siden møtet ble planlagt. Eller kanskje han nettopp er ferdig med en forretningsreise og forventningen over å komme hjem til familien og starte ferien er så stor at skuldrene ikke senker seg før små armer lukker seg om halsen hans og han kjenner den velkjente lukten av parfymen som gjør at hjertet hopper over ett slag av glede før myke lepper finner hans. Kanskje setter den lille familien seg ned ved det trygge og velkjente kjøkkenbordet etter hjemkomsten og spiser ett bedre måltid med en mer eller mindre hjemmelaget lasagne han bestilte av sin kjære rett før avgang til flyplassen….Kanskje….

Sticks and stones........

Ikke bry deg om hva andre mener.....det er ditt liv, dine valg og skulle noen ha problemer med det kan dem velge å se bort ifra det eller fjerne seg fra hele greia. Hadde det enda vært så enkelt! Vel det er enkelt å gi ett slikt råd til mennesker du er glad i og andre som måtte betro seg til deg vedrørende problemer og andre uhumskheter. Jeg er en slik som deler masse på godt og vondt. Ikke fordi jeg vil fremme noe som helst rundt mitt eget ego men rett og slett fordi jeg kommer fra en familie der vi deler og snakker om alt! Jeg er muligens både naiv og i overkant godtroende men til syvende og sist er det meg selv de egenskapene går utover. Jeg har tro på å lære av andres erfaringer på godt og vondt. I tillegg til dette er jeg veldig beskyttende overfor mine. Jeg vet ikke om dere har tatt noen notis av at jeg ikke har skrevet nye blogg innlegg i det siste, men jeg har hatt måneder med skrivetørke der jeg flere ganger har klødd i fingrene etter å skrive om hendelser (som dere vet det er flust av).
"Sticks and stones can break my bones but words can break my heart". Jeg ble redd for å skrive i frykt for at mine ord og historier fra virkeligheten på noen som helst måte ville kunne komme til å skade mine aller kjæreste nemlig jentene mine. Jeg startet denne bloggen for å nå ut til andre i min situasjon og for egen terapi sin skyld. Jeg har fått en fantastisk respons på skrivingen min fra dere lesere og ikke ett eneste negativt ord om mine innlegg. Ofte skal det ikke mer til enn at det stilles ett kritisk spørsmål før sperren kommer. Nå har jeg selv lest igjennom hvert eneste blogg innlegg og gått bloggen i sømmene for å forsikre meg om at jeg ikke vil ødelegge fremtiden til jentene mine med dem. Det har tatt lang tid og mye selvransakelse. Jeg har vært inne på tanken om å kutte hele bloggen. Etter langt om lenge og lengre enn langt (Noen har vært på Hunderfossen og sett eventyr skuespill i øsende regnvær) har jeg kommet frem til at jeg vil fortsette å skrive her for det er en stor bit av meg som mangler når jeg ikke gjør det!
Jeg velger historiene med omhu og deler ikke ukritisk alt som foregår her hjemme....Dere hadde i så tilfelle trodd jeg bløffet.
Når det er sagt ønsker jeg å dele en liten ny Rema opplevelse. Vi er atter en gang på Rema for å gjøre unna ukes handlingen. Som vanlig foregår alt relativt smertefritt frem til melke disken som ligger rett etter grønnsaks avdelingen like innafor inngangen. Med andre ord, den smertefrie delen av handlerunden varer sjelden mer enn 5 minutter. Siren har som nevnt tidligere en slags fetisj for rullestoler og rullatorer. Med mer eller mindre bevrende hjerte forlater jeg den trygge sonen ved agurkene og beveger meg inn i den er usikre fløtesonen. Der, rett foran ekstra lett melk skapet har de samlet seg. Fire ærverdige eldre damer med hver sin rullator. Jeg er raskt ut med å sette på "Mama said" på Siren sin Ipad, trekker pusten dypt og håper av hele mitt hjerte at jentungen fordyper seg nok i "Mama said that it was quite alright" til ikke å legge merke til rullator buffeten rett forut. Jeg lærer aldri! - Miiiiiiiin lullator....Miiiiin!!! Fire par blå lokker blir hvite på sekunder i ren og skjær forfippelse.
Jeg har heldigvis ikke rukket å stable litervis med melk i armene enda men likevel er hun for rask! Hun griper tak i armen til det nærmeste offeret. -Miiiin lullator!! Damen smiler usikkert og fikler med høreapparatet som slår kollbøtte av hviningen! -Hva sier du lille venn, kremter hun og kikker usikkert på meg. Jeg forklarer etter beste evne uten å flette inn ordet fetisj vel vitende om at det i dette tilfellet ikke er på sin plass. Hun fikler atter en gang med høreapparatet og i mellomtiden har Siren funnet ett nytt offer som er lenger unna mamma. -Miiiiiiiiin lullator. -Nei Siren det er damen sin rullator. - Jeg sa min lullator, hør etter! Siren innser at her kommer hun ingen vei med ord og gjør seg klar til å legge inn en ordentlig lusing mot den slemme damen som ikke unner henne en rullator når hun faktisk må holde ut en hel runde på Rema! Jeg avverger situasjonen før den blir reell, mumler en unnskyldning, tar Siren i armen og dropper hele melke beholdningen.
Ved majonesen innser Siren at hun er fjernet fra muligheten til å ende opp med sin helt egen rullator. Hun legger seg på gulvet og skriker "Fy Faen dumma dumma"! I øyekroken ser jeg den første damen justere høreapparatet for tredje gang og selv kjenner jeg at tanken på å gi opp frister betraktelig. Vi har jo brød hjemme og istedefor pizza og lørdagsgodt kan jeg jo lage ferske rundstykker og vafler. Så kommer redningen. Den vennlige damen som jobber på Rema og har jobbet der siden vi først trillet Siren inn på butikken 2 måneder gammel i Januar noe som gav henne lungebetennelse kommer som en reddende engel i fare for å bli for klisjeaktig. -Det er en av disse dagene ser jeg! -Dette fikser vi, vi gjør som vi pleier vi Siri. -Gi meg handlelista di og vogna så møtes vi ved godteriet. Jeg kunne kysset dama i ren og skjær takknemlighet. Jeg løfter en litt uforstående Sunniva ut av vogna (Hun får lov å sitte i den frem til osten) og starter bearbeidelsen av Siren for å få henne opp av gulvet. -Mamma jeg leker gjemsel....Finn meg hvis du kan.....Jeg ser ketchupen! Sunniva leker gjemsel og mens jeg så rolig som overhode mulig foklarer at gjemsel kan vi leke hjemme, har jeg fått stablet Siren på bena. Så begynner en G.I Jane aktig runde i butikken for å unngå Rullator gjengen. De er imponerende raske til bens og vi får ett nytt krisetilfelle vis a vis rekene. Som en annen troppleder tar jeg en sjefs avgjørelse i løpet av sekunder og skrur opp lyden på Siren sin Ipad så det ljomer "Mama said that we where good kids" Gjennom butikken atter en gang og taktikken fungerer. Sunniva har nå byttet gjemmested og roper mens hun titter frem fra hyllene med øl. -Finn meg hvis du kan! Det frister å gå i den retningen. Ikke for å "finne" Sunniva men for å legge opp til en skuldresenkende kvelds stund. Istede setter jeg kursen for saften mens jeg så pedagogisk som mulig atter en gang forklarer at gjemsel kan vi leke hjemme. Jeg plukker opp en Fun Light fruktfest, smiler skjevt for meg selv og setter kursen for godteri hyllen med ett lettelses sukk. Jeg takker og bukker for en upåklagelig service, jentene plukker lørdagsgodtet sitt og vi setter kursen for kassen. Der står de....alle fire.....spredt over to køer. Det skal bli uendelig deilig å komme hjem igjen idag........

Keep smiling keep shining...

Verdens mest tålmodige lillesøster!