Når fantasien får spillerom

 Stille og observerende sitter hun der. Vinden når henne ikke der innerst i hjørnet under det lille palmetreet. Det er det lille treet som gir henne en forsmak av noe eksotisk eller i hvertfall erindringen av at det eksisterer der ute. Hun ser ut til å være i ferd med å oppleve sin 75 sommer. Ansiktet bærer preg av ett menneske som har opplevd kjærligheten. Ett nesten usynlig smil over glasset med øl får øynene hennes til å glitre. En plutselig trang til å gå bort å gi henne en klem blir borte i distraksjonen over ett høylytt skrik fra ett 70 år yngre lite menneske som opplever det å miste isen i bakken like ille som det å måtte begrave sitt kjære kjæledyr i den kalde mørke skogen..........

Hun snur hodet mot poden og får ett drag av medfølelse over øynene før hun heller i seg siste resten av innholdet i glasset. Idet hun reiser seg og retter på den kortermede strikkejakken sender hun ett smil og ett nikk i min retning før hun går smilende ut av restaurant området. Ingen indikasjoner på hvor hun skal eller hvem hun skal møte. Hun forsvinner som godheten selv og forblir ett hyggelig minne for meg fra ventetiden på Gardermoen. Men hvem er hun?

Lett til bens kommer han trippende ned trappen allerede søkende etter en ledig plass før trappetrinn nummer 10. Han er en fantastisk kombinasjon av Robert Redford og Crocodile Dundee. Hans kvinnelige følge nærmest flyter ned trappen noen meter bak og har allerede uten å kikke sett seg ut bordet dem skal slå seg ned ved. Rundt henne flagrer en fargerik tynn poncho og hun gir mer ett inntrykk av at hun flyter ned en sti i Andesfjellene enn glasstrappen på utsiden av Gardermoen. I mitt indre ser jeg dem for meg i ett sandfarget lite hus med nettinggjerde rundt i utkanten av bushen, en times kjøretur fra Melbourn. For alt jeg vet kan dem være fra Herad og legger sokkene sine i en skuff ved siden av ett hvitmalt vindu hvor utsikten er ett litt skjevt grantre. Men det får jeg aldri greie på…..

Alene og observerende bak ett par Ray Band solbriller sitter han ved bordet nærmest kjøkken luken og er som tatt ut av en CSI episode. Det eneste som mangler er en overdrevent kjekk etterforsker som kommer skliende inn til bordet med ett - Sorry I´m late. I did not mean to keep you waiting....

Den lyseblå skjorten gjør huden mørk og smelter nærmest sammen med den kaki fargede buksen over marineblå sokker og brune spisse sko. Han nipper jevnt og trutt til glasset foran seg og føler seg tilsynelatende trygg bak brillene. Han er søkende og observerende. Ikke lik en mann som er på utkikk etter ett offer av noe slag, men mer en som er på vei til en viktig hendelse, ett møte, intervju eller noe annet som er bærende for fremtiden. Han samler tankene og lar seg distrahere av livet rundt. De tunge sukkene han kommer med etter hver tredje slurk av det duggfriske ølglasset ser ut til å stresse han mer enn det roer han. Han kikker ikke på klokken. Han har tilsynelatende all verdens med tid. Kanskje han er på vei til en stjålet og forbudt romanse. Mulig sitter det ett menneske ett annet sted med det samme kroppsspråket ventende og litt nølende. En sitrende gledelig følelse i magen akkompagnert av den evinnelige samvittigheten på venstre skulder som ikke har latt henne være i fred siden møtet ble planlagt. Eller kanskje han nettopp er ferdig med en forretningsreise og forventningen over å komme hjem til familien og starte ferien er så stor at skuldrene ikke senker seg før små armer lukker seg om halsen hans og han kjenner den velkjente lukten av parfymen som gjør at hjertet hopper over ett slag av glede før myke lepper finner hans. Kanskje setter den lille familien seg ned ved det trygge og velkjente kjøkkenbordet etter hjemkomsten og spiser ett bedre måltid med en mer eller mindre hjemmelaget lasagne han bestilte av sin kjære rett før avgang til flyplassen….Kanskje….