Hun både gledet seg og gruet seg! Dagen nærmet seg med stormskritt og spenningen var elektrisk! Hun og moren hadde flyttet! Langt vekk fra kjære trygge pappa og den lille havnebyen hun hadde vokst opp i og elsket så hjertelig. Hun hadde hatt det trygt! Joda, smågutter var smågutter og noe knuffing hadde det da vært, men ikke overhengende! Mamma og pappa, farmor og farfar, tanter og onkler alle var de den trygge og sterke fugemassen som bandt alt sammen. Hun hadde to hjem. Ikke fra skilte foreldre, men vandringen og hjertet gikk mellom hjemme og hjemme hos farmor og farfar, eller mor og far som dem var for henne og alle som var rundt.
Så kom skilsmissen som ett bombenedslag og i det øyeblikket ble hun revet opp med roten! Hun skulle flytte! Langt vekk fra tryggheten og det kjente! En ny start sa de og smilte bak bekymrede vikende øyne! Tenk alt det fine og spennende du vil oppleve!
Så kom dagen! Forberedelsen til den hadde vært preget av sorg, savn, spenning, tilpassning og omsorg for mamma!
Det ble handletur! Nye klær til skolestart! Hun fikk velge selv. Visste vel best hva som var trenden for ferske 7ende klassinger! Åh hun visste så godt hva hun ville ha! Hun hadde tenkt på det lenge! Alle hadde de klærne i den lille havnebyen og de var såååå stilige!
Hun skulle møte opp alene. Med svette hender og hamrende hjerte tuslet hun avgårde til første skoledag! Vel innenfor begynner en stigende aversjon mot å fjerne ytterjakken. Hun innser i brøkdelen av ett sekund at hun har valgt så inderlig feil klær! Den nye vide jeansen og den røde hettegenseren formelig brenner på kroppen under den falske Henry Lloyd jakken.
Der står de, alle hennes nye klasse venninner! Linet opp, den ene i kortere miniskjørt enn den andre. Noen med bluser, andre med topper og dressjakker! Hun vil synke i jorden. Blikket farer intenst over gruppen og noe lettere til sinns ser hun andre som har troppet opp på første skoledag uten å være stylet til tennene og kledd for jobbintervju! Hun tusler noe mismodig i retning av disse, smiler usikkert og lirker forsiktig av sekk og jakke!
Rektor kommer inn og ønsker oss alle velkommen! I flokk og følge vandrer vi gjennom gangene. Noen vaklende på grunn av litt for høye hæler andre fordi usikkerheten er iferd med å ta overhånd i nye hvite joggesko!
-"Sett dere nøyaktig hvor dere vil". Rektor smiler over mørkebrune briller og enser ikke at de er skjevere enn det berømte tårnet i Pisa! Hun sikter seg inn på pulten på nest siste rad ut mot høyre. Såpass har hun forstått av disse uskrevne ungdomskodene, at setter du deg bakerst er du dømt som taper umiddelbart av de som vet bedre.
Da skjer det! Hun er så opptatt av korrekt kodeks og væremåte at hun enser ingenting fra der sidesynet skulle fungert og bakover! Så elegant det overhode lar seg gjøre forsøker hun å gli ubemerket ned på stolen! Men den er ikke der! Deiset i bakken er så kraftig og uventet at hun slipper en fjert under anstrengelsen og slår hodet i stolen! Det hele er over på ett øyeblikk, men øyeblikket skal vare resten av livet hennes! Liggende på rygg ser hun årsaken til fadesen! Han står der, striglet og skinnende i jeans og dressjakke, flirene med hånden fremdelses på stolryggen! Ups, gliser han og går for å inta plassen lengst frem som patriotisk blir holdt av for han av ungdommer som har skjønt "what to do and what not to do"!
Hun vet hun er fortapt! Etter endt første dag tusler hun hjem med bøyd nakke. Hodet jobber febrilsk med å finne noe positivt å dele med mamman når hun kommer hjem. Hun kan ikke gråte, for ved siden av henne tripper nabojenta overdrevent lykkelig etter bra rang plassering!
Hjemme klistrer hun på seg det mest entusiastiske smilet hun kan hente frem, entrer stuen og forsvinner ned i den kanarigule sofaen! En slik sofa som man faktisk forsvinner ned i! En sofa med så løst trekk at man må bre seg ut av sofaen etter endt opphold! Verdens deiligste sofa av den typen man kan krølle seg opp i, sovne og flykte fra alt vondt! Hun skulle lære seg å bli takknemlig for den gule sofaens egenskaper. Alle burde ha en slik sofa!
Løgnene renner ut av henne! Hun maler en fantastisk første skoledag og mamma smiler og lager det beste datteren hennes vet til middag! Nå skal det feires! Hun tenker på denne dagen mange ganger! Denne dagen hadde noe godt/vondt over seg! Den var god for det var en av de få dagene de kommende årene hun kunne være barnet! Hun ble fort voksen! Det tok ikke mange ukene! Men den beretningen er det bare utvalgte som skal kjenne.
Dagene ble til uker og uker til måneder. For hver dag ble det verre. litt etter litt. De prøvde styrken hennes. Styrken sin la hun igjen hjemme! Det var mest behov for den der! Hun var ett lett mål! Fra å være en ble de mange. nesten alle. bare noen få var der med ekte smil men også de slet og hadde nok med seg for å holde hodet over vannet.
Hun var aldri redd for å gå skoleveien på morgenen. Det var fredelig. Hun plukket epler fra trærne i gamle Henie Onstad sin hage. Det ble ikke regnet som epleslang lenger. Å jo da. hun hadde vært der på slang og blitt tatt. Men da hun brøt ut i gråt og alt kom for en dag under en ruvende eldre portier med tårer i øynene, så fikk hun eplepass! Hun kunne plukke glassepler hver dag til skolemat og hun var den eneste som fikk. Av og til var det nettopp det faktum at det bare var hun, som uten å bli jaget, fikk plukke Henie Onstad sine glassepler, som fikk henne gjennom dagene.
Hun fikk gjennomgå hver dag! Først baksnakking fra jentene, dytting fra leende gutter. Så begynte pekingen, dyttingen, de giftige ordene det ene mere sårende enn det andre. Flodhesten, lettere å hoppe over enn å gå rundt, fattiglus, miss piggy, mora di er psyko, mora di er ei hore, du stinker, får du mye pikk med de puppa, unna vei...bred last følger, jeg så mor di lete i søpla etter mat, Hvorfor er du som er så fattig så feit, stjæler du og den psykopatiske mora di mat, ingen ville savne deg hvis du døde, kan ikke du bare stikke å dø ett plass, Gud gråt av skam da han innså hvordan han hadde driti seg ut med deg, Du er så stygg at mora di vurderte å kvele deg da du ble født, ikke rart far din kasta dere ut...Han kjøpte vel briller og innså at han ikke kunne vedkjenne seg sånn ei stygg datter, Jeg blir kvalm av å se på deg, kan ikke du gå en annen vei... du er så feit at kaffen skvulper over når du passerer, du vet aldri når jeg finner ut at jeg skal drepe deg! Det var hundrevis av slike kommentarer som haglet hver dag på skolen og hjem fra skolen.
Den letteste delen var den fysiske mobbingen. Slagene, sparkene, spyttingen, ødelagte klær, ødelagte bøker, tvangsdrikking av piss, ekskrementer smørt utover ansikt og klær (menneskelige sådan), Ligge på bunnen av skolens basseng med tre gutter stående oppå, kjenne bevisstheten forsvinne, alle blåmerkene etter alle sparkene, alle snøballene med steiner i som traff der de var ment, glass skår i matboksen, håret som blir satt fyr på, utallige møter med grøfter fulle av gjørme, bundet til gjerder, slag med brøytestikker, skoldet med varme drikker....men det som stakk verst var den verbale mobbingen.
Hun kjøpte hest for sine egne penger. En eldre verdig blandingsvallak. En rød og hvit redningsvest! Den vakreste av dem alle. Den som så henne for henne. Blandingsponnien som reddet livet hennes. Godgutten som ikke døde før hun var i trygge hender. Han døde 29 år gammel, helt uten tenner men med ett hjerte som var større enn det noen veterinær hadde sett. Fordi han bar henne i det! Han bar alle hennes lengsler, sorger, vondter og små gleder i hjertet som barmhjertig stoppet og løste han fra den tyngende omsorgsoppgaven han fikk 16 år tidligere! Han vokste med oppgaven og det var det som holdt han i live så lenge og det var han som gjorde at hun valgte livet! Morgan Kane! Verdens vakreste redningsvest!
De årene glemmer hun aldri! De årene har formet henne til den hun er idag. De årene gjør at hun alltid vil verne om andres velvære, men de årene gjør også at blir hun sperret opp i ett hjørne så kommer tyrehornene frem, fråden står rundt munnen og forsvars angrepet er eksplosivt!
Disse årene vil ta ett helt liv å komme over. Veien derfra har vært lang og er enda ikke ferdig gått på lang nær. Det er dager hvor hun er der igjen mentalt og det er dager hvor hun viser bøllene fra den tiden fingeren mentalt! For om mobbing ikke tar livet av deg, noe den gjør med så mange, så former den deg som menneske og man vet ikke helt hvem man er! Fordi den man er ment å være kommer til kort når det gjelder å kjempe om plassen med mobbeofferet. Fordi det å være ett mobbe offer blir så stor del av indentiteten at man vet ikke om noe annet til slutt. Hver dag må man kjempe for å utslette den identiteten. Den rommer så mye og det er nesten håpløst å fylle plassen etter den. Derfor er den tilbakevendende hver dag! Men kampen for tilværelsen fortsetter og en dag vinner det gode!
Gjør hva du kan for å bekjempe mobbingen for mobbing dreper og mobbing ødelegger liv. Ikke alle får utdelt sin egen redningsvest og livlinje på kanten av stupet!
Kjære mamma og pappa!
Tilgi meg at jeg deler denne historien med så mange. Den er sår, ikke minst for dere som ikke visste noe før lenge etter da jeg var sverget til taushet av mine mobbere. Men hvis jeg kan nå ut til en mamma eller pappa, som vil følger litt ekstra med på barnet sitt etter endt skoledag, studere lyset i øynene til poden om det er av, dimmet eller på, plukke opp de små forandringer hos tenåringen og snakker en ekstra gang med sine små før leggetid så er det verdt det. For selv om gjenopplevelsen er vond og tåre frembringende så er det ingenting imot hva barn som blir mobbet idag gjennomgår!
Redd de håpefulle!
STOPP MOBBINGEN!
Uff av meg for en sterk historie, dette var tøft å lese, tårene triller her....
SvarSlettSkulle virkelig ønske at vi ikke hadde mistet kontakten.
Dette er noe verken du eller andre skulle opplevd. Nå går du frem som et fantastisk eksempel, og vil virkelig være en hjelp for andre i samme situasjon, og du gir alle en skikkelig tankevekker her.
Du er helt fantastisk som deler dette:)
Jeg har bare lyst til å gi deg en STOR klem.