Aldri si aldri

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lirt av meg den frasen. Like farlig er det å lire av seg ordet alltid uten å egentlig ha troen på det. Uansett hvor mye det stormet rundt meg, hvor mange hinder, store som små jeg måtte møte og hvor mye motgang jeg måtte stå i så skulle jeg aldri slutte med skrivingen, malingen og det å lese bøker. Ja altså, tilbake til tittelen aldri si aldri.
Åh så deilig for deg å være arbeidsledig en stund...Da får du tid til alt du har lyst til. De velmenende ordene kommer fra en munn som aldri har vært i den problemstillingen men som sårt trenger en litt lenger ferie. Man blir aldri så lat og uvirksom som når man vet at dette kan jeg jo gjøre imorgen. Så mens bekymrings tanker raser i rekordfart, regningene skriker ukvemsord bak konvolutt vinduene sine og håpet om fremtiden kjemper om plassen med motløsheten, ja da har det med ett gått år siden roen til å skrive gjorde seg gjeldende.
Kjenner jeg er rusten, nærmest kondemneringsklar. Det har skjedd så uendelig mye disse knappe 2 årene siden siste innlegg. Intensjonene har florert. Som en barnehage ansatt som plutselig befinner seg alene med 20 barn har prioriteringen vært brannslukking, konfliktløsing, nødvendige behov og aktivisering av barna.
Det har vært mange stunder jeg har tenkt at dette må jeg få skrevet om. Selv om daglige kamper er tøffe har det vært stunder med humor og masse latter.

- Hei og velkommen.
- Vi sitter på kontoret idag da vi blir så få.
- Mange har meldt avbud.
Hun snur seg mot meg i påvente av en reaksjon. Den kommer ikke så hun smiler litt forsiktig og går foran inn på kontoret. En lærer følger hakk i hæl. Like etter kommer det en til. Mannen som har vært legen vår i 13 år og aldri svikter. Jeg kjenner en liten klump i halsen av takknemlighet og smiler til hilsen.
Etter en runde med løs prat og kaffe skjenking kommer spørsmålet som jeg gruer meg til hvert halvår. Hvordan går det hos dere da Siri. Jeg svelger. Har bestemt meg for ikke å gråte denne gangen. være sterk og bruke humor som forsvar. Sikkert ikke den mest optimale taktikken men jeg har lært at det er viktig å ha en plan. Jeg lirer av meg positive og mindre positive aspekter i livet vårt. Det klapres på tastatur og tårene forblir innafor. Vi finner mulige løsninger på problemstillinger og så kommer spørsmålet om jobb. Jeg ler litt for høyt og får med 4 par uforstående øyne rettet mot meg. Fliret mitt tørkes av og jeg bedyrer alvorlig at jeg har vært så heldig å få jobbe som vikar i barnehage ett par måneder men at det vikariatet nærmer seg slutten. Så flott sier de nærmest i kor. Jeg plirer med øynene og antar stille at de mener det er flott at jeg har fått muligheten til å jobbe litt. Ja kremter jeg og legger til at alle foreldre skulle hatt ei praksis uke i barnehage for å se hva det virkelig går ut på.

Jeg har hatt en egen jobb konsulent siden Jul. Samme dag, ett par timer tidligere i ett bøttekott av ett kontor på nav bedyrer han at jeg er ett håpløst tilfelle inn i jobbmarkedet. Ingen sjef med vettet i behold vil ta på seg ei alenemor i 40 årene med diagnostiserte barn (Han sa det på en noe vennligere måte). Men jeg gir ikke opp sier han og ler litt. Jeg flirer med. Jeg vet jo det er sant og digger han litt fordi han er tøff nok til å si det som det er. Hvis jeg nå får ett ja fra en arbeidsgiver som forbarmer seg over deg så må du være tilgjengelig på sekundet. Jeg holder pusten mens jeg tenker på manglende SFO, en eks som tar seg uker med ferie og en mor som jobber nattevakter. Altså hele barnepass nettverket mitt. Jeg puster ut men klarer bare å smile. Kjenner at sjansen for å få en jobb innenfor 4 uker er like god som å få Siren til å si Aleksander istedenfor Allesandaler på den tiden. Jeg skal gjøre mitt beste nærmest hvisker jeg. Er det meningen får vi det til.

Rundt bordet i dette møtet noen timer senere blekner smilene når jeg setter punktum for denne beretningen. Legen stemmer i og prøver etter beste evne å få de andre rundt bordet med trygge jobber og god lønn til å innse problemet. Det er ingenting noen kan gjøre med dette. Jeg kan søke på stønader jeg har krav på som kommunen ikke har budsjett til og Nav bruker paragrafer de ikke en gang selv har forstått betydningen av for å unngå å punge ut.

Møtet er over og det er en liten stund til neste. Klok av erfaring har møteleder lagt inn en pause. Jeg tusler ut i røyke skuret. Skulle vel heller gått meg en liten tur men nervene tilsier en heller helseskadelig quick fix. Jeg er ikke alene. En eldre herre smiler tannløst til meg fra rullestolen sin. På fanget har han en pose full av sjokolade og godteri. Jeg slenger en kommentar i hans retning om at nå skal han kose seg men slukker smilet jeg har akkompagnert setningen med idet jeg ser inn i to bekymrede øyne. Han har glemt å kjøpe noe og mens han forteller om det ser jeg at han kjemper med tårene. Det er krise for han men ville vært en bagatell for meg. Han er lenket til rullestolen, bosatt på omsorgssenteret og han har ikke egen bil. Neste butikk transport er om ett par dager. Jeg trøster han så godt jeg kan mens jeg diskret titter på klokken. Det er tid for neste møte. Før jeg går spør jeg om han har noen som kan gå på butikken for han. Han rister bare på hodet og ruller forbi meg i imponerende fart. Jeg ville foreslå at jeg kunne handle for han isteden men kommer på det på vei inn i møte. Jeg tar med meg følelsen av å være privilegert som har den friheten at jeg kjører bil og kan stikke ut igjen, om enn etter en møysom påklednings prosess av to jenter i protest, skulle jeg ha glemt noe.
I dette neste møtet kommer alle som skal. Det er ett større team rundt denne jenta. Som det forrige møtet starter det hele med small talk og kaffe skjenking. På spørsmålet om hvordan det går hos oss peiler jeg meg nå inn på pubertet og 3 års trass. Ingen tør å flire bortsett fra legen. Jeg forteller om butikk trening, kapring av rullator, sinte gamle damer og kropps utforskning ved melke disker og andre disker. Legen ler så han rister. Han kjenner meg. De andre ser alvorlige ut og uffer seg.Vi kommer inn på alvorlige temaer og der går hele planen om ingen tårer i vasken. Jeg blir fortvilet over at det later til å være en selvfølge at når du er alene mor til funksjonshemmede barn og barn med diagnoser, ja da er det selvsagt at du er på høyde med Supermann i krefter og naturlig har fått tildelt 6 timer mer enn alle andre i døgnet. Etter endt møte sitter jeg igjen med omsorgsfølelse for mannen uten mulighet til å nå butikken, matthet over ett system som ikke fungerer og forhåpentligvis en ny sakkyndig vurdering til starten av neste skoleår.

En liten stund senere trekker jeg andektig inn den friske luften på gården som inneholder mennesker som ser og forstår samt dyr som driter i kommuner og nav men viser hemningsløs kjærlighet når du gir dem en godbit og klør dem bak øret. Vi trener føll, tar imot ullgris, slår av en prat, flytter marsvin og foretar min form for rekreasjon og meditasjon, nemlig måking av hestemøkk. Ah, Hendelsene fra dagens møter forsvinner i takt med gleden over gårdslivet. Med ett innser jeg at med møkk under neglene og glade utrop fra barn i ett med naturen kommer det viktigste i livet sigende som morgen tåken i fjellet, nemlig kjærlighet, kontakt med naturen og forståelse uten filter. Livet har alle aspekter og det viktige er å ikke la det ene slå ihjel det andre. God kveld godtfolk.