I disse dager er den berømmelige kniven på strupen så inderlig tilstede. Jeg skulle så mer enn gjerne beskrevet i detalj alle de kampene vi nå kjemper, men jeg kan ikke. Kampene kjempes mot ett enerådende velferds organ blottet for innsikt, erfaring, evaluerings evne, vidsyn, evne til logisk tankegang og helhets syn. Jeg har gitt meg selv munnkurv, noe som er meget ulikt meg, i frykt for følgene som eventuelt kan komme ved å hisse på seg dette selvutnevnte eneveldet som tilsynelatende ikke har det i seg å foreta feil vurderinger.
De neste dagene går i ett bankende kjør. Jeg klarer ikke ta inn over meg at jeg har dager alene. Det går en uke før skuldrene senkes. Det er disse to ukene jeg har å hente meg inn på i løpet av ett år. Det males og det skrives. Oppgaver gjøres ferdig, besøk foretas, møter som perler på en snor og på kveldene renner slitne tårer. Nå kan jeg senke skuldrene tenker jeg og trekker dem enda litt lenger opp over ørene. Jeg er ambisiøs. Kanskje i overkant mye vil mange si. Dag nummer 7 av 14 innser jeg selv at jeg må svelge ei bøtte kameler for å klare resten av ferien. Ikke denne "alene, det er ingen som roper mamma, tisser på gulvet, stikker av, kaster melken over katten og de rene klærne i bassenget ferien". Neida, jeg tenker på den 5 uker uten avlastning lange ferien med ei som nekter å sove bort sommernatten og ei som overhode ikke foretrekker dager uten rutiner.
Det er morgen den 8 dagen av årets husmorferie. Klokken blinker 0530 og jeg glipper vantro med øynene. Med ett grynt snur jeg meg over på andre siden og lukker øynene krampaktig igjen. Dette er for galt. Mjaaaaaau......Jeg gir opp. Jeg har visst nok en katt med utrolige antenner og en utenomjordisk hørsel. Hun har tilbragt natten ute og er rett og slett ferdig med det, om jeg vil eller ei. Hei hurra for ferie er tanken som blafrer gjennom hodet mens jeg noe fraværende drar på meg nok klær til å karakteriseres for anstendig. De neste dagene bor jeg mer eller mindre på terrassen. Været er betraktelig og tiden strekker til. Jeg pløyer meg gjennom lettleste underholdnings bøker og skumleser litt i den som etter alle givende skal gi meg det jeg ønsker her i livet. Jeg er en ihuga skapbonde og kjenner ettertrykkelig at jeg tror svært lite før jeg får se det. Du kan dyrke frem tidenes beste avling, men regnet som kan ødelegge den har du ingen kontroll på. Jeg er ikke pessimist. Har i grunn aldri vært det, men realisten i meg, ja den har jeg fra fødselen av.
Ett forsøk på å få en smak av sommer nær vannet har lusket rundt i tankene mine de siste dagene. Med en følelse av å være spontan og livlig, pakker jeg sakene i bilen og flirer litt til meg selv over synet av den sammenleggbare madrassen som såvidt får plass over strand bagen. Jeg er en av de som ikke kan fordra følelsen av å tilbringe dagen i solsteken på det som gir en følelse av å være en dårlig dandert spikermatte for nybegynnere. Nei skal stranden inntas så skal jeg ligge godt blant blide sommerglade østlendinger og den ene turisten som har funnet frem til den litt bortgjemte stranden.
Med en "bred last følger" stil peser jeg meg ned til den nå så fulle stranda. Jeg registrerer blikkene som trekkes mot den brettbare jysk madrassen min, men klarer ikke helt lese dem. Det er vel en lett blanding av forundring og misunnelse som lyser fra utallige mengder øyne, der jeg slenger fra meg alt jeg bærer på før tærne dyppes i det kalde vannet.
Harmonien varer i nøyaktig 30 minutter. 15 sider i boka og noen svettedråper senere er kaoset ett faktum. 3 familier ankommer den nå så overfylte stranden akkurat samtidig. Det er armer og ben i alle retninger, glade hyl kommer ut av skokken med unger og foreldrene tørker svetten som i dette øyeblikket siler. Jeg smiler gjenkjennende og dukker ned i boka igjen. Jeg rekker og lese hele 3 linjer før jeg gir fra meg ett stønn av forskrekkelse idet en 4 år gammel fort treffer ryggen min på vei bort til far som etter det jeg kan forstå har lokalisert en krabbe. Jeg har altså plassert meg så strategisk som overhode mulig, midt i passasjen mellom to bukter. Godt jobbet. Det er ikke rom for flytting heller. Sild i tønne aspektet er ett faktum. Jeg er ett levende hinder. En halv time, suverent økt forståelse for fargerike hinder og flere sporadiske massasjer senere velger jeg terrassens ro fremfor soling midt i horden. Det ble med denne turen. Men jeg tar med meg følelsen av å se ett bolighus seile forbi til stor forundring, det svalende vannet og sand mellom tærne. Jeg glemmer for ofte at jeg er langt borte fra den etterlengtede luksusen Farsund har å tilby med strender så enorme at du føler deg helt alene i verden en varm sommerdag. Så sant nordvesten uteblir selvsagt. Når jeg tenker meg om forekommer ikke fravær av nordvesten i Farsund så ofte. Men vi har strender til slike dager også.
Litt for fort, men allikevel så etterlengtet kommer altså dagen da bobilen svinger inn på parkeringsplassen igjen. To små kommer løpende mot meg hver fra sin kant og hver på sitt vis. Gledestårene renner nedover ansiktene deres og før jeg får svelget klumpen i halsen, kaster begge to seg i armene mine og holder meg så hardt at jeg knapt får puste. Det er i akkurat dette øyeblikket jeg fylles av alt det jeg trenger for å gjøre fem litt fryktede uker om til noe opplevelsesrikt og minneverdig.
De neste to dagene går med til pakking og forberedelse av Sørlands tur, med rullestol selvsagt. Sunniva rensker rommet sitt for leker hun bare måååååå ha med og tusler slukøret tilbake med over halvparten idet hun innser av vi nemlig ikke skal låne bobilen til pappa på tur. Likevel er hun bevæpnet til tennene med leker og remedier. Det er så fullt under bena hennes når hun setter seg inn i bilen at hele turen blir tilbragt i lotusstilling. Siren nøyer seg med to kaniner og en bamsehund på størrelse med en Golden retriver.
Turen går mer eller mindre smertefritt. Vi stopper innom Harebakken for å strekke litt på bena og passerer selvsagt en Brio butikk, halsende bortover gulvet, nærmest desperate mens vi forsøker å tyde toalett skilt og piler som frem til nå later til å drive gjøn med oss. Midt i denne labyrinten dukker altså Brio butikken opp. Sunniva hyler idet hun drar frem lommeboken med pengene hun og Siren fikk for å bruke på seg selv denne sommeren. Jeg får litt lyst til å grine, men vel vitende om at vi kanskje ikke støter på denne Brio butikken igjen på denne labyrint ferden, går jeg med på å ta en titt inn. En titt.......40 minutter, en skravle papegøye i bur og en rosa puddel med punk sveis og prozac befengt blikk senere, nærmest ramler vi omkull mot døra til handikapp doen. Den er låst. Bein krysses og sammen maner vi frem synet av sanddynene utenfor Sharm el Sheikh, for de har vi jo sett. Frem maningen begynner å bli noe frynsete da døren endelig går opp. Ut kommer ett leende, ganske så tydelig forelsket ung par med roser i kinnene og feil kneppet skjorte. Idet de får øye på oss erstattes rødmen av en mer likblek farge og ufrivillige fnis finner vei over litt for stramme lepper før de tar beina fatt og løper.
"ÆÆÆÆÆÆSJ", hyler Sunniva og Siren holder seg for ørene. "DE HAR SETT HVERANDRE TISSE PÅ DO", hyler Sunniva igjen. "Ja", mumler jeg humrende, helt uten evne til å komme med nærmere forklaring. Blomster og bier samtalen får vente til vi passerer Kristiansand. Så sant hendelsen ikke glemmes da. Har vel utviklet en slags ubeskrivelig evne til å avlede:-)
Dagene som følger er preget av ekte Sørlands sommer. Strandturer, havari til sjøs, saltvann i ansiktet, barn hylende av fryd, slektstreff, de gode samtalene, Våre nærmeste, senkede skuldre, kaperdager, kapernatt, kanoner og frykt, fyrverkeri og frydefulle utrop. Turen hjemover blir tung. Ingen ønsker å dra. Vi kom jo nettopp, likevel føles det som om vi har vært der noen uker. Det er godt når det er sånn.
Snart får vi besøk av den herligste familien. Enda en gjeng vi kan senke skuldrene sammen med og bare kose oss. Vi får mange førstegangs opplevelser denne ferien. Jeg trodde ikke hun evnet det, men der tok jeg skammelig feil. Det å være vitne til din datters første forelskelse er helt unikt og ganske spesielt. Når du da blander inn en hormon strøm, oppfattelsen til en fireåring, flirtingen til en....her vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive......og en nærmest besatt tilnærming til situasjonen....Ja da har du en suverent flau ung gutt, ei jente blottet for innsikt og hemninger, fnisende foreldre og sjokkert lillesøster. All heder til denne flotte gutten for å ta det så fint og for den ganske så voksne forståelsen han innehar. Det lover bare godt for hans fremtid.
Se der......da var vi ferdige med uke 1,5 uker av ferien. Vi har tre igjen:-)
Det er morgen den 8 dagen av årets husmorferie. Klokken blinker 0530 og jeg glipper vantro med øynene. Med ett grynt snur jeg meg over på andre siden og lukker øynene krampaktig igjen. Dette er for galt. Mjaaaaaau......Jeg gir opp. Jeg har visst nok en katt med utrolige antenner og en utenomjordisk hørsel. Hun har tilbragt natten ute og er rett og slett ferdig med det, om jeg vil eller ei. Hei hurra for ferie er tanken som blafrer gjennom hodet mens jeg noe fraværende drar på meg nok klær til å karakteriseres for anstendig. De neste dagene bor jeg mer eller mindre på terrassen. Været er betraktelig og tiden strekker til. Jeg pløyer meg gjennom lettleste underholdnings bøker og skumleser litt i den som etter alle givende skal gi meg det jeg ønsker her i livet. Jeg er en ihuga skapbonde og kjenner ettertrykkelig at jeg tror svært lite før jeg får se det. Du kan dyrke frem tidenes beste avling, men regnet som kan ødelegge den har du ingen kontroll på. Jeg er ikke pessimist. Har i grunn aldri vært det, men realisten i meg, ja den har jeg fra fødselen av.
Ett forsøk på å få en smak av sommer nær vannet har lusket rundt i tankene mine de siste dagene. Med en følelse av å være spontan og livlig, pakker jeg sakene i bilen og flirer litt til meg selv over synet av den sammenleggbare madrassen som såvidt får plass over strand bagen. Jeg er en av de som ikke kan fordra følelsen av å tilbringe dagen i solsteken på det som gir en følelse av å være en dårlig dandert spikermatte for nybegynnere. Nei skal stranden inntas så skal jeg ligge godt blant blide sommerglade østlendinger og den ene turisten som har funnet frem til den litt bortgjemte stranden.
Med en "bred last følger" stil peser jeg meg ned til den nå så fulle stranda. Jeg registrerer blikkene som trekkes mot den brettbare jysk madrassen min, men klarer ikke helt lese dem. Det er vel en lett blanding av forundring og misunnelse som lyser fra utallige mengder øyne, der jeg slenger fra meg alt jeg bærer på før tærne dyppes i det kalde vannet.
Harmonien varer i nøyaktig 30 minutter. 15 sider i boka og noen svettedråper senere er kaoset ett faktum. 3 familier ankommer den nå så overfylte stranden akkurat samtidig. Det er armer og ben i alle retninger, glade hyl kommer ut av skokken med unger og foreldrene tørker svetten som i dette øyeblikket siler. Jeg smiler gjenkjennende og dukker ned i boka igjen. Jeg rekker og lese hele 3 linjer før jeg gir fra meg ett stønn av forskrekkelse idet en 4 år gammel fort treffer ryggen min på vei bort til far som etter det jeg kan forstå har lokalisert en krabbe. Jeg har altså plassert meg så strategisk som overhode mulig, midt i passasjen mellom to bukter. Godt jobbet. Det er ikke rom for flytting heller. Sild i tønne aspektet er ett faktum. Jeg er ett levende hinder. En halv time, suverent økt forståelse for fargerike hinder og flere sporadiske massasjer senere velger jeg terrassens ro fremfor soling midt i horden. Det ble med denne turen. Men jeg tar med meg følelsen av å se ett bolighus seile forbi til stor forundring, det svalende vannet og sand mellom tærne. Jeg glemmer for ofte at jeg er langt borte fra den etterlengtede luksusen Farsund har å tilby med strender så enorme at du føler deg helt alene i verden en varm sommerdag. Så sant nordvesten uteblir selvsagt. Når jeg tenker meg om forekommer ikke fravær av nordvesten i Farsund så ofte. Men vi har strender til slike dager også.
Litt for fort, men allikevel så etterlengtet kommer altså dagen da bobilen svinger inn på parkeringsplassen igjen. To små kommer løpende mot meg hver fra sin kant og hver på sitt vis. Gledestårene renner nedover ansiktene deres og før jeg får svelget klumpen i halsen, kaster begge to seg i armene mine og holder meg så hardt at jeg knapt får puste. Det er i akkurat dette øyeblikket jeg fylles av alt det jeg trenger for å gjøre fem litt fryktede uker om til noe opplevelsesrikt og minneverdig.
De neste to dagene går med til pakking og forberedelse av Sørlands tur, med rullestol selvsagt. Sunniva rensker rommet sitt for leker hun bare måååååå ha med og tusler slukøret tilbake med over halvparten idet hun innser av vi nemlig ikke skal låne bobilen til pappa på tur. Likevel er hun bevæpnet til tennene med leker og remedier. Det er så fullt under bena hennes når hun setter seg inn i bilen at hele turen blir tilbragt i lotusstilling. Siren nøyer seg med to kaniner og en bamsehund på størrelse med en Golden retriver.
Turen går mer eller mindre smertefritt. Vi stopper innom Harebakken for å strekke litt på bena og passerer selvsagt en Brio butikk, halsende bortover gulvet, nærmest desperate mens vi forsøker å tyde toalett skilt og piler som frem til nå later til å drive gjøn med oss. Midt i denne labyrinten dukker altså Brio butikken opp. Sunniva hyler idet hun drar frem lommeboken med pengene hun og Siren fikk for å bruke på seg selv denne sommeren. Jeg får litt lyst til å grine, men vel vitende om at vi kanskje ikke støter på denne Brio butikken igjen på denne labyrint ferden, går jeg med på å ta en titt inn. En titt.......40 minutter, en skravle papegøye i bur og en rosa puddel med punk sveis og prozac befengt blikk senere, nærmest ramler vi omkull mot døra til handikapp doen. Den er låst. Bein krysses og sammen maner vi frem synet av sanddynene utenfor Sharm el Sheikh, for de har vi jo sett. Frem maningen begynner å bli noe frynsete da døren endelig går opp. Ut kommer ett leende, ganske så tydelig forelsket ung par med roser i kinnene og feil kneppet skjorte. Idet de får øye på oss erstattes rødmen av en mer likblek farge og ufrivillige fnis finner vei over litt for stramme lepper før de tar beina fatt og løper.
"ÆÆÆÆÆÆSJ", hyler Sunniva og Siren holder seg for ørene. "DE HAR SETT HVERANDRE TISSE PÅ DO", hyler Sunniva igjen. "Ja", mumler jeg humrende, helt uten evne til å komme med nærmere forklaring. Blomster og bier samtalen får vente til vi passerer Kristiansand. Så sant hendelsen ikke glemmes da. Har vel utviklet en slags ubeskrivelig evne til å avlede:-)
Dagene som følger er preget av ekte Sørlands sommer. Strandturer, havari til sjøs, saltvann i ansiktet, barn hylende av fryd, slektstreff, de gode samtalene, Våre nærmeste, senkede skuldre, kaperdager, kapernatt, kanoner og frykt, fyrverkeri og frydefulle utrop. Turen hjemover blir tung. Ingen ønsker å dra. Vi kom jo nettopp, likevel føles det som om vi har vært der noen uker. Det er godt når det er sånn.
Snart får vi besøk av den herligste familien. Enda en gjeng vi kan senke skuldrene sammen med og bare kose oss. Vi får mange førstegangs opplevelser denne ferien. Jeg trodde ikke hun evnet det, men der tok jeg skammelig feil. Det å være vitne til din datters første forelskelse er helt unikt og ganske spesielt. Når du da blander inn en hormon strøm, oppfattelsen til en fireåring, flirtingen til en....her vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive......og en nærmest besatt tilnærming til situasjonen....Ja da har du en suverent flau ung gutt, ei jente blottet for innsikt og hemninger, fnisende foreldre og sjokkert lillesøster. All heder til denne flotte gutten for å ta det så fint og for den ganske så voksne forståelsen han innehar. Det lover bare godt for hans fremtid.
Se der......da var vi ferdige med uke 1,5 uker av ferien. Vi har tre igjen:-)
