Q4 familien: God Helg!

Stille sitter hun der. Hun kjenner varmen fra lammeskinnet omfavne baken og retter litt på bena som er iferd med å sovne. Hun gjør sitt beste for å legge merke til fuglene som kvitrer, solstrålene som kjemper seg vei gjennom koksgrå skyer og vitner om at det er mer mellom himmel og jord enn hva man kan forestille seg. Følelsen av tomhet er påtagende. Den er ubegrunnet men så inderlig tilstede likevel. Hun har fått noen ekstra timer kun i selskap med seg selv. Det er uvant. Såpas uvant at hun ikke helt vet hvordan hun skal oppføre seg.
Hun tar ett nytt drag av sigaretten, slurper i seg den varme energien fra en litt sliten Ikea kopp, søler litt og tørker seg på haka med håndbaken. Det er rene tivoliet i hodet hennes. Utenfra virker alt tilsynelatende rolig. Hun vinker litt fraværende til naboer som går forbi mens hun planlegger alle gjøremålene som skal gjennomføres. Listen er lang og prioriteringsevnen fryktelig lite utviklet. Husvask, klesvask, rydding, papirsortering, legge vekk klær, klippe plenen, luke bed, vaske ut av skap og kjøleskap, trene, shoppe, vaske bilen, nyte god mat og vin med fantastisk nabo, masker og hårkurer kombinert med fotbad og avslapping. AVSLAPPING. Det blir under mat og vin seansen det. hun kan ikke se noen annen mulighet. Hvor mange timer var det i døgnet igjen. Tivoli lyder og lys blinker og skraper i takt oppi hodet. Hadde det ikke vært for at det er noe alle vet så hadde hun ikke klart å regne seg frem til at døgnet har 24 timer.
Fortsatt sitter hun der. paralysert, dårlig i magen, drikkende på for sterk kaffe og tenner den ene røyken med den andre. Kunne hun bare kommet igang. Pssst...kommer det fra gressklipperen idet fuglesangen når nye høyder fordi Doris, den røytende vakre grå katten hennes som matcher interiøret kommer tassende gjennom gresset på jakt etter sofaen og sin kjæreste pelspute. Hun klapper det hengivne lille pelsdyret fraværende, stumper røyken, logger av facebook og reiser seg med ett sukk. Det er nå eller aldri, ihvertfall noe senere med en stor sannsynlighet for ikke å rekke over alt.
Hun griper tak i den viskende klipperen, sleper den litt forarget rundt hjørnet og setter igang med dødsforakt. Plenen krever det. Den har vokst seg høy og fin. Har fått selskap av skinnende gule løvetann og de brune flekkene etter overivrig gjødsling er iferd med å forsvinne. Hun angrer dypt og inderlig på det velmenende innfallet om å gjødsle plenen. Den har aldri vært lykkeligere og bedre i stand til å strekke seg i været med rekordfart.
Svetten renner der hun står krokbøyd med baken høflig plassert i retning terassen, ikledd en sliten rosa bikinitopp som desperat og med alle midler i bruk forsøker å holde to egenrådige bryst på innsiden og ett miniskjørt! Miniskjørt! Hun fniser. Hun glemmer litt at hun ikke bor bortgjemt på solbakken gård lenger, men er omgitt av naboer med godt fungerende øyne. Det får være det samme. Nå har hun uten noen form for eleganse kjempet med den lille gressklipperen som sårt trenger å bli slipt og ikke vet hva motor er. Svetten renner, remaposen som er dedikert til gresset i mangel på trillebår klistrer seg til låret da en etterlengtet bris finner veien rundt hjørnet. "Du har virkelig fått plenen fin nå". Hun løfter blikket litt og bikinitoppen skriker til da den kjenner grepet den har kjempet for glipper. Hun retter seg opp, smiler til naboen som har kommet med komplimentet og ikke lar seg merke med famlingen bak Remaposen. "Nåja, plenen fin.....Hun kikker skjevt ned og ser at alle tustene har reist seg igjen etter rakingen og den svette klippe seansen synes å være fånyttes. Brystet slår seg til ro igjen og remaposen senkes med et smil. "Joda den kommer seg". Praten går om løst og fast og det tar en stund før hun kommer igang med å flytte plenrestene over i Remaposen. Da har hun allerede rukket å glemme bekledningen. Hun setter baken i været mot parkeringen og krafser ivei i gresshaugen. Omsider er alt gresset trygt plassert i posen, bikinitoppen har overtaket og ryggen knirker lett idet hun retter opp tempelet. "Bra jobba"! Hun snur seg halveis for å se en herre fra nabohuset gi henne tommelen opp og forsvinne rundt hjørnet med et litt overdrevent bredt glis.
Hun har barnefri og har sluppet hemningene og sørget for at praten går bare kort tid etter at hennes vakre små har forlatt hjemmet. Hun tenker tilbake på sin egen frustrasjon i tenårene over mamman som speilet seg med lånt skinnjakke i vinduene til Mcdonalds, pappan som drar buksa under armene, gjør seg kalvbeint og traver ved siden av henne opp over Karl Johan mens han synger "Det er høl i gjerdet på Gaustad, det er høl i gjerdet på Gaustad det er derfor jeg er heeeeer"! Hun er så inderlig glad for at barna er så små enda. Det er da enda håp. Det er enda tid til å ta seg sammen. Men det får vente til søndag. Hun trasker oppover i knehøyt gress med stikkende strå for å tømme hageavfallet og angrer atter en gang på klesvalget. Det er travelt å ha barnefri. Nå får hun gjøre unna resten av dagens gjøremål og skyndte seg å nyte litt!

God helg!