Men jeg er så glad for at jeg får denne utfordringen med å venne Siren til reising! Det var en tid vi ikke trodde det ville komme slike utfordringer. Foruten om dåpsdagen til Siren er det en dag som står klert for meg! Dagen da jeg opplevde noe av det mest skremmende jeg noensinne har opplevd! Nei tro det eller ei, det var ikke dagen hun ble født og havnet på intensiven. Man skulle tro det, men denne dagen jeg nå beretter om ble alt så klart for meg! Frykten og sorgen ble reell og kjærligheten til lille gullet ble skrudd opp til maks!
Det er fredag! Siren er 14 dager gammel og vi har fått reise hjem på permisjon i helgen. Vi ankommer Solbakken og blir møtt av Judith og Kristoffer som er Siren sin farfar og farmor. Judit har bakt kake, det er flagg utenfor og gledestårer i øynene! Siren havner i bestefar sine armer og jeg pakker ut! Setter på vann til koking for Siren blir sulten hvert øyeblikk. Vi har fått med oss metervis med sonde rør og alt ligger til rette for ei flott helg!
Kvelden går nesten uten katastrofer!Judith bruker melkevannet til Siren for å legge bestikket i bløt noe som skapte ett aldri så lite kaos da Siren ble akutt sulten, men med vannkoker og litt tålmodighet var det fikset ti minutter senere!
Vi legger oss den kvelden og jeg sjekker Siren hvert femte minutt! Har hun riktig farge i ansiktet, puster hun, er hun for varm, burde jeg hatt en sånn matte som alarmerer ved pustestopp! Hun lager ingen lyd når hun går i kramper. Blir bare stille, stiv og blå! Jeg sovner til slutt! Tungt og stille!
Tidlig neste moregen våkner jeg brått av det mest hjerteskjærende hylet jeg aldri før eller siden har hørt! Kurt har reist til Gardermoen med foreldrene sine og der står jeg alene over sengen til Siren som ligger der med vidåpne øyne, mørkeblå i ansiktet og stiv som en pinne! Jeg blir iskald men til min store forundring helt rolig! Jeg kan kjenne hjertet mitt dunke hardere! Jeg løfter henne forsiktig opp, pakker henne ut av teppet setter meg på sengen med henne i armene og ser bodyen hennes bli våt av mine tårer. Skal dette være siste øyeblikk? Her er det ingen intensivsykepleiere til å redde oss. Stesolid fikk vi aldri med! Det er ingenting jeg kan gjøre. Bare være der for jenta mi som for endte gang kjemper desperat for livet! Jeg vugger henne ikke bare holder! Blikket hennes er festet i mitt og jeg vil aldri glemme fortvilelsen i øynene hennes! Jeg er så opptatt av det jeg ser på som Sirens siste øyeblikk at jeg oppdager ikke at krampen gir seg! Hun slipper ikke blikket mitt! Ikke ett sekund. Fargen kommer tilbake til ansiktet og når krampen slipper taket lukker Siren øynene og sovner! Da reagerer jeg! Man skulle tro at jeg ville løpe til telefonen og ringe sykebilen med en gang, men jeg er så bemerkelsesverdig rolig! Jeg tar Siren på badet, og mens jeg ringer 113 skifter jeg rolig på henne med skjelvende hender. Jeg skvetter til når det svarer i andre enden. Jeg forklarer overraskende rolig at vi er hjemme fra A-hus på permisjon med Siren og at hun nettopp har hatt ett krampeanfall. Vi trenger en sykebil! Mennesket i andre enden spør det som virker tusen spørsmål. Imens ligger Siren slapp og naken på stellebordet. Til slutt mister jeg tålmodigheten. Jeg har ikke tid og krefter til spørsmål sier jeg med rolig stemme. Send en sykebil nå, vi må tilbake til sykehuset. Jeg legger på og kler Siren mens jeg undrer meg over at jeg er så rolig og ber om at sykebilen må komme raskt!
Det går ti minutter. Siren er ferdig påkledd og ingen sykebil å se noe sted. Jeg setter Siren i vippestolen og begynner å pakke til å dra på sykehuset. Hun sover! Jeg snur ryggen til henne i to sekunder for å legge flaskene i bagen. Mens jeg holder på med det kjenner jeg en kald ilning nedover ryggraden. Merkelig tenker jeg og snur meg rundt. Denne gangen har hun gått i krampe uten en lyd. Hun sitter der i vippestolen med vidåpne øyne som leter etter mamma og er mørkeblå og stiv. Jeg løfter henne rolig opp og legger henne på teppet som ligger på kjøkkenbordet. Små blå fingre klemmer mine i krampen. Jeg synger rolig. Automatisk kommer sangen jeg sang til henne da hun i timer lå gråtende i armene mine etter at hun kom til verden. "Det vakraste jeg vet"! Hun skal hvertfall ha med seg mammas stemme inn i døden hvis dette er siste øyeblikk.
Men krampen gir seg denne gangen også. Tårene mine får renne fritt idet jeg skifter på henne igjen. Hun sovner og ser så fredelig ut. Utslitt men fredelig. Ambulansen kommer omsider. Siren ligger ferdig påkledd på sofaen, bagen er pakket og jeg stiller spørsmålet hvorfor det tok dem så lang tid å komme. "Kramper hos barn pleier ikke være dødelig sånn med en gang" sier den ene av ambulansemennene. Jeg orker ikke svare. Ta oss med til A-hus hvisker jeg! Men det vil de ikke. De mener hun ser så rolig ut at de vurderer å dra uten oss! Jeg står himmelfallen og ser på mannen. Kjenner pulsen stiger. Hva er navnet ditt spør jeg mannen. Han svarer og lurer på hvorfor jeg trenger det. -"så jeg vet hvem jeg skal saksøke etter min datters begravelse", sier jeg rolig. Han svelger og løfter bagen min. Ta jenta med så drar vi. Jeg løfter henne over i bilstolen og bærer henne ut i ambulansen. Sjekker at telefonen er med og røsker med meg jakka på vei ut! Lurer ett sekund på om jeg har husket alt og konkluderer med at det har jeg mest sannsynlig ikke kjenner jeg meg selv rett! I ambulansen ringer jeg Kurt. "Æ e på vei!" Vi møtes på sykehuset! Jeg hører på stemmen hans at han har fullstendig panikk selv om han ved å være ordknapp forsøker å skjule det. Vi kjenner hverandre så godt nå at i en slik situasjon trengs det ikke mange ordene. Vi vet hva som ligger mellom linjene. Så ringer jeg pappa. Forklarer like rolig som jeg har vært hele morgene at vi er på vei i ambulansen tilbake til sykehuset for Siren går i kramper. Pappa er rolig han også. Ønsker oss lykke til, han tenker på oss og vil sette seg i bilen for å komme å være på sykehuset sammen med oss. Vakre gode kjærlige pappa! Senere har jeg fått vite at da vi la på knakk pappa sammen i gråt på stuegulvet. Han gråt for oss alle tre og for fortvilelsen over ikke å kunne hjelpe jentene sine. Pappa gråter aldri!
Ambulanseturen går rolig for seg. Siren sover og hjernen min er tom! Bemerkelsesverdig tom! A-Hus kommer til syne og jeg senker skuldrene ørlite grann og puster ut! Ambulansen stopper. Siren og jeg blir alene. Da skjer det igjen! Hun blir raskt blå og det lille stive hodet klarer ikke å snu seg for å finne tryggheten i mamma! Bakdørene på ambulansen åpner seg! "Hun går i krampe hvisker jeg"! "Så fint da" smiler ambulansemannen". "Jeg tror ikke du forstår nærmest hveser jeg"! Tålmodigheten er slutt for denne gang! Hun går i krampe, gjør noe for hælvete! Da skjer tingene fort. I to bevegelser har han løsnet Siren! Løper inn dørene til mottakelsen, runder hjørnet i gangen mens han skriker "ASSISTANSE"! Siren får seg tidenes karusell runde der hun henger mørkeblå og vannrett ut fre ambulansemannen sin kropp! Jeg småløper etter og når jeg runder hjørnet med bag og pakkenelliker er ambulansemannen og Siren borte. Alt jeg ser er Kurt i enden av gangen. Han står der som forstenet og er grå i ansiktet. Jeg går bort og gir han en klem, tar han i hånden og sammen finner vi jenta vår som nå er ferdig med krampen for tredje gang denne dagen.
Kurt bærer Siren i armene opp på Nyfødtavdelingen igjen. Når vi entrer gangen møter jeg ett blikk jeg aldri vil glemme! Ann Mereth står i døra til foreldrestuen. De skal få dra hjem denne dagen med sin lille pramature herlige gutt. Blikket sier alt! Hun står der vantro med sorg i øynene. "Nye kramper hvisker jeg, gir henne en fort klem og takker stille for at det var hennes blikk jeg møtte først. Takk Ann Mereth for den stille bekreftelsen på omsorg!
Vi er trygge nå! Siren får medisiner og blir lagt inn med målinger både her og der! Da kommer reaksjonen. Da er hun der! Jenta jeg aldri slipper fra meg! Camilla! Sirens primærsykepleier! Jenta som den dag idag står for meg som tryggheten selv og som jeg aldri vil kunne takke nok for alt hun var og gjorde for oss!
Siren overlevde og idag er dette en episode jeg tenker på med blandede følelser! Den er vond men setter ting i ett positivt perspektiv! Det var den dagen jeg sluttet å planlegge og startet å leve i nuet! Den dagen gir meg styrke til å takle vanskelige situasjoner. Den dagen gir meg mot til å fortsette! Den dagen gjør meg mindre kravstor! Den dagen lærte meg å finne gleder i de små ting! Den dagen oppdaget jeg den dypete og sterkeste kjærligheten nemlig mors kjærligheten! Den dagen gjør at jeg er takknemlig for hver dag og hvert fantastiske menneske som kommer inn i livet mitt på godt og vondt!
Med dette vil jeg be dere alle om å vise kjærlighet og omsorg til hverandre i påsken! Le og nyt all kosen! Lev i nuet og gled dere over barnelatter og aktive små høye på sukker!
God Påske:-)
God påske til deg og dine, Siri! Takk for gode påminnelser om det skjøre livet og om hvor herlig det er å være mamma :)
SvarSlettKlem fra Hanne i Farsund