Når noen blir borte......

Det har vært en fantastisk og tung dag på en gang denne dagen! Jeg har to! To vakre prinsesser som nå har diagnoser med alt det medfører. Jeg føler jeg har truffet dem alle. Nei, ikke barn med diagnoser, men menneskene rundt dem. Men det er ikke slik. Det vil aldri bli slik og det kan jeg si jeg er glad for uten frykt for å bli misforstått! Når man sitter der med to unike jenter så er man så avhengig av menneskene rundt. Jeg har møtt min del av leger, sykesøstre, kirurger, spesialister, representanter for instanser, assistenter og andre som er inne i bildet. Ikke alle er like greie. På grunn av dyrekjøpte erfaringer sitter jeg med mer enn fornuftig skepsis til leger og instanser. Men det er ett knippe mennesker som har vært klippene i disse åtte årene jeg har hatt to spesielle engler. Noen er der ikke lenger. De er savnet. De har vært der som profesjonelle deltakere i prosessen men det som gjør dem så unike og fantastiske er det at de har sett helheten. De har sett tårene, frustrasjonen, gleden, sorgen og angsten som følger oss. De har vært der og trøstet, ordnet, pratet, lyttet, delt klemmer og vist at bak alle reformer og papirer bor det ekte medfølende mennesker som ser, føler og følger opp. Selv om de er borte idag (men lever i beste velgående i might ad) Så er grunnstenene de med egne hender hjalp meg å støpe fortsatt så solide at de vil aldri forsvinne.
Jeg har den ekte gleden av å ha kontakt med flere av dem enda, og bare der fortsetter de å hjelpe til med grunnstøpingen selv om vi ikke lenger er jobben deres.
Idag er atter en slik dag da jeg innser at ett slikt vakkert menneske vil forsvinne ut av livene våre slik vi idag kjenner det. Jeg har sørget alle gangene og denne gangen er ikke annerledes, bare sterkere. Denne flotte personen er en av de mest givende jeg vet om. Dette vakre mennesket ser oss på en slik ærlig og ekte måte. Denne personen jobber så inderlig på lag med oss på tross av restriksjoner og hinder andre enn seg selv. Dette er ett menneske som lytter, trøster, oppmuntrer, fikser, råder, ler med, føler med og for samtidig som jobben blir grundig utført. Dette er en person som jeg har sett på som umistelig. Dette er ett av de fantastiske eksemplarene av arten vår som jeg kan sendre frustrerte og opprørte mail til klokken halv elleve på kvelden, og som svarer minutter etterpå med beroligende ord og ett "dette fikser vi Siri". Gå og legg deg nå og ikke tenk mere på dette. jeg ordner det imorgen.
Det er langt mellom slike mennesker. Så uendelig langt. Denne personen går nå videre i livet sitt og det er så inderlig vel unt. Fordi behovet til dette flotte mennesket er så inderlig stort for å gå videre og jeg ønsker ikke dette mennesket noe annet enn godt.
Men sorgen og angsten jeg nå sitter med er en følelse som tilsier at jeg mister en meget viktig nøkkelperson i livet som har betydd så uendelig mye mere for meg enn bare det at det blir gjort en fabelaktig jobb Jeg ønsker vedkommende alt godt men mest av alt ønsker jeg vedkommende videre i livet vårt.
Alt jeg nå kan gjøre er å takke så inderlig fra bunnen av mitt hjerte for alt denne vakre sjelen har vært for oss, gjort for oss og at det aldri har vært en fasade man ikke kunne nå inn til! Så takk kjære du for tiden, tryggheten, trøsten, hjelpen, omsorgen, veiledningen, latteren, tårene og den ekte følelsen av trygghet. Jeg gjemmer det i hjertet og de store grunnstenene du har vært med å støpe vil aldri løsne fra grunnen. De gir meg mot til å gå videre selv om tanken skremmer meg til tårer!

Glad i deg!

Klem fra Siri!