Når fantasien får spillerom

 Stille og observerende sitter hun der. Vinden når henne ikke der innerst i hjørnet under det lille palmetreet. Det er det lille treet som gir henne en forsmak av noe eksotisk eller i hvertfall erindringen av at det eksisterer der ute. Hun ser ut til å være i ferd med å oppleve sin 75 sommer. Ansiktet bærer preg av ett menneske som har opplevd kjærligheten. Ett nesten usynlig smil over glasset med øl får øynene hennes til å glitre. En plutselig trang til å gå bort å gi henne en klem blir borte i distraksjonen over ett høylytt skrik fra ett 70 år yngre lite menneske som opplever det å miste isen i bakken like ille som det å måtte begrave sitt kjære kjæledyr i den kalde mørke skogen..........

Hun snur hodet mot poden og får ett drag av medfølelse over øynene før hun heller i seg siste resten av innholdet i glasset. Idet hun reiser seg og retter på den kortermede strikkejakken sender hun ett smil og ett nikk i min retning før hun går smilende ut av restaurant området. Ingen indikasjoner på hvor hun skal eller hvem hun skal møte. Hun forsvinner som godheten selv og forblir ett hyggelig minne for meg fra ventetiden på Gardermoen. Men hvem er hun?

Lett til bens kommer han trippende ned trappen allerede søkende etter en ledig plass før trappetrinn nummer 10. Han er en fantastisk kombinasjon av Robert Redford og Crocodile Dundee. Hans kvinnelige følge nærmest flyter ned trappen noen meter bak og har allerede uten å kikke sett seg ut bordet dem skal slå seg ned ved. Rundt henne flagrer en fargerik tynn poncho og hun gir mer ett inntrykk av at hun flyter ned en sti i Andesfjellene enn glasstrappen på utsiden av Gardermoen. I mitt indre ser jeg dem for meg i ett sandfarget lite hus med nettinggjerde rundt i utkanten av bushen, en times kjøretur fra Melbourn. For alt jeg vet kan dem være fra Herad og legger sokkene sine i en skuff ved siden av ett hvitmalt vindu hvor utsikten er ett litt skjevt grantre. Men det får jeg aldri greie på…..

Alene og observerende bak ett par Ray Band solbriller sitter han ved bordet nærmest kjøkken luken og er som tatt ut av en CSI episode. Det eneste som mangler er en overdrevent kjekk etterforsker som kommer skliende inn til bordet med ett - Sorry I´m late. I did not mean to keep you waiting....

Den lyseblå skjorten gjør huden mørk og smelter nærmest sammen med den kaki fargede buksen over marineblå sokker og brune spisse sko. Han nipper jevnt og trutt til glasset foran seg og føler seg tilsynelatende trygg bak brillene. Han er søkende og observerende. Ikke lik en mann som er på utkikk etter ett offer av noe slag, men mer en som er på vei til en viktig hendelse, ett møte, intervju eller noe annet som er bærende for fremtiden. Han samler tankene og lar seg distrahere av livet rundt. De tunge sukkene han kommer med etter hver tredje slurk av det duggfriske ølglasset ser ut til å stresse han mer enn det roer han. Han kikker ikke på klokken. Han har tilsynelatende all verdens med tid. Kanskje han er på vei til en stjålet og forbudt romanse. Mulig sitter det ett menneske ett annet sted med det samme kroppsspråket ventende og litt nølende. En sitrende gledelig følelse i magen akkompagnert av den evinnelige samvittigheten på venstre skulder som ikke har latt henne være i fred siden møtet ble planlagt. Eller kanskje han nettopp er ferdig med en forretningsreise og forventningen over å komme hjem til familien og starte ferien er så stor at skuldrene ikke senker seg før små armer lukker seg om halsen hans og han kjenner den velkjente lukten av parfymen som gjør at hjertet hopper over ett slag av glede før myke lepper finner hans. Kanskje setter den lille familien seg ned ved det trygge og velkjente kjøkkenbordet etter hjemkomsten og spiser ett bedre måltid med en mer eller mindre hjemmelaget lasagne han bestilte av sin kjære rett før avgang til flyplassen….Kanskje….

Sticks and stones........

Ikke bry deg om hva andre mener.....det er ditt liv, dine valg og skulle noen ha problemer med det kan dem velge å se bort ifra det eller fjerne seg fra hele greia. Hadde det enda vært så enkelt! Vel det er enkelt å gi ett slikt råd til mennesker du er glad i og andre som måtte betro seg til deg vedrørende problemer og andre uhumskheter. Jeg er en slik som deler masse på godt og vondt. Ikke fordi jeg vil fremme noe som helst rundt mitt eget ego men rett og slett fordi jeg kommer fra en familie der vi deler og snakker om alt! Jeg er muligens både naiv og i overkant godtroende men til syvende og sist er det meg selv de egenskapene går utover. Jeg har tro på å lære av andres erfaringer på godt og vondt. I tillegg til dette er jeg veldig beskyttende overfor mine. Jeg vet ikke om dere har tatt noen notis av at jeg ikke har skrevet nye blogg innlegg i det siste, men jeg har hatt måneder med skrivetørke der jeg flere ganger har klødd i fingrene etter å skrive om hendelser (som dere vet det er flust av).
"Sticks and stones can break my bones but words can break my heart". Jeg ble redd for å skrive i frykt for at mine ord og historier fra virkeligheten på noen som helst måte ville kunne komme til å skade mine aller kjæreste nemlig jentene mine. Jeg startet denne bloggen for å nå ut til andre i min situasjon og for egen terapi sin skyld. Jeg har fått en fantastisk respons på skrivingen min fra dere lesere og ikke ett eneste negativt ord om mine innlegg. Ofte skal det ikke mer til enn at det stilles ett kritisk spørsmål før sperren kommer. Nå har jeg selv lest igjennom hvert eneste blogg innlegg og gått bloggen i sømmene for å forsikre meg om at jeg ikke vil ødelegge fremtiden til jentene mine med dem. Det har tatt lang tid og mye selvransakelse. Jeg har vært inne på tanken om å kutte hele bloggen. Etter langt om lenge og lengre enn langt (Noen har vært på Hunderfossen og sett eventyr skuespill i øsende regnvær) har jeg kommet frem til at jeg vil fortsette å skrive her for det er en stor bit av meg som mangler når jeg ikke gjør det!
Jeg velger historiene med omhu og deler ikke ukritisk alt som foregår her hjemme....Dere hadde i så tilfelle trodd jeg bløffet.
Når det er sagt ønsker jeg å dele en liten ny Rema opplevelse. Vi er atter en gang på Rema for å gjøre unna ukes handlingen. Som vanlig foregår alt relativt smertefritt frem til melke disken som ligger rett etter grønnsaks avdelingen like innafor inngangen. Med andre ord, den smertefrie delen av handlerunden varer sjelden mer enn 5 minutter. Siren har som nevnt tidligere en slags fetisj for rullestoler og rullatorer. Med mer eller mindre bevrende hjerte forlater jeg den trygge sonen ved agurkene og beveger meg inn i den er usikre fløtesonen. Der, rett foran ekstra lett melk skapet har de samlet seg. Fire ærverdige eldre damer med hver sin rullator. Jeg er raskt ut med å sette på "Mama said" på Siren sin Ipad, trekker pusten dypt og håper av hele mitt hjerte at jentungen fordyper seg nok i "Mama said that it was quite alright" til ikke å legge merke til rullator buffeten rett forut. Jeg lærer aldri! - Miiiiiiiin lullator....Miiiiin!!! Fire par blå lokker blir hvite på sekunder i ren og skjær forfippelse.
Jeg har heldigvis ikke rukket å stable litervis med melk i armene enda men likevel er hun for rask! Hun griper tak i armen til det nærmeste offeret. -Miiiin lullator!! Damen smiler usikkert og fikler med høreapparatet som slår kollbøtte av hviningen! -Hva sier du lille venn, kremter hun og kikker usikkert på meg. Jeg forklarer etter beste evne uten å flette inn ordet fetisj vel vitende om at det i dette tilfellet ikke er på sin plass. Hun fikler atter en gang med høreapparatet og i mellomtiden har Siren funnet ett nytt offer som er lenger unna mamma. -Miiiiiiiiin lullator. -Nei Siren det er damen sin rullator. - Jeg sa min lullator, hør etter! Siren innser at her kommer hun ingen vei med ord og gjør seg klar til å legge inn en ordentlig lusing mot den slemme damen som ikke unner henne en rullator når hun faktisk må holde ut en hel runde på Rema! Jeg avverger situasjonen før den blir reell, mumler en unnskyldning, tar Siren i armen og dropper hele melke beholdningen.
Ved majonesen innser Siren at hun er fjernet fra muligheten til å ende opp med sin helt egen rullator. Hun legger seg på gulvet og skriker "Fy Faen dumma dumma"! I øyekroken ser jeg den første damen justere høreapparatet for tredje gang og selv kjenner jeg at tanken på å gi opp frister betraktelig. Vi har jo brød hjemme og istedefor pizza og lørdagsgodt kan jeg jo lage ferske rundstykker og vafler. Så kommer redningen. Den vennlige damen som jobber på Rema og har jobbet der siden vi først trillet Siren inn på butikken 2 måneder gammel i Januar noe som gav henne lungebetennelse kommer som en reddende engel i fare for å bli for klisjeaktig. -Det er en av disse dagene ser jeg! -Dette fikser vi, vi gjør som vi pleier vi Siri. -Gi meg handlelista di og vogna så møtes vi ved godteriet. Jeg kunne kysset dama i ren og skjær takknemlighet. Jeg løfter en litt uforstående Sunniva ut av vogna (Hun får lov å sitte i den frem til osten) og starter bearbeidelsen av Siren for å få henne opp av gulvet. -Mamma jeg leker gjemsel....Finn meg hvis du kan.....Jeg ser ketchupen! Sunniva leker gjemsel og mens jeg så rolig som overhode mulig foklarer at gjemsel kan vi leke hjemme, har jeg fått stablet Siren på bena. Så begynner en G.I Jane aktig runde i butikken for å unngå Rullator gjengen. De er imponerende raske til bens og vi får ett nytt krisetilfelle vis a vis rekene. Som en annen troppleder tar jeg en sjefs avgjørelse i løpet av sekunder og skrur opp lyden på Siren sin Ipad så det ljomer "Mama said that we where good kids" Gjennom butikken atter en gang og taktikken fungerer. Sunniva har nå byttet gjemmested og roper mens hun titter frem fra hyllene med øl. -Finn meg hvis du kan! Det frister å gå i den retningen. Ikke for å "finne" Sunniva men for å legge opp til en skuldresenkende kvelds stund. Istede setter jeg kursen for saften mens jeg så pedagogisk som mulig atter en gang forklarer at gjemsel kan vi leke hjemme. Jeg plukker opp en Fun Light fruktfest, smiler skjevt for meg selv og setter kursen for godteri hyllen med ett lettelses sukk. Jeg takker og bukker for en upåklagelig service, jentene plukker lørdagsgodtet sitt og vi setter kursen for kassen. Der står de....alle fire.....spredt over to køer. Det skal bli uendelig deilig å komme hjem igjen idag........

Keep smiling keep shining...

Verdens mest tålmodige lillesøster!

Jeg tisset på meg.......

Det er morgenen for den 23 innleggingen i narkose i Siren sitt liv! Hun fyller 10 år om 18 dager! Sykehus besøk, undersøkelser i narkoser og operasjoner er endel av vår hverdag! Denne gangen er ikke annerledes enn alle de andre gangene! Siren får ikke frokost og godtar det uten å mukke. Sunniva spiser frokosten sin bak ei pute så Siren ikke skal se at hun spiser. Det er hennes eget påfunn og jeg kjenner stoltheten i hjertet over å ha ei slik praktisk anlagt, løsningsorientert, kjærlig, hensynsfull og omtenksom lita datter:-)
Vi kjører Sunniva til skolen! Siren er tydelig nervøs og får skikkelig diare på veien! Jeg har ikke noe annet valg enn å ta henne med meg inn på skolen for å få levert Sunniva! De andre barna kikker og Sunniva hvisker stille "Mamma, Siren lukter så bæsj"! Jeg hvisker tilbake at "Jeg vet, og jeg er lei for det"! Barna i garderoben har stoppet opp i avkledningen. De stirrer med øyne fulle av spørsmål uten at de tør stille dem! Hjertet mitt blør litt. Det blør for Sunniva som helt klart er brydd over situasjonen. Det blør for Siren som ikke kan hjelpe for løs mage når nervøsiteten over det kommende sykehusbesøket stiger. Det blør litt for min egen del også fordi jeg ikke har annet valg enn å utsette Sunniva for slike pinlige hendelser foran sine medelever mens man febrilsk prøver å unngå at hun skal bli mobbet når jeg vet at hun allerede blir det!
Døren lukkes bak kunnskapstørste og litt trøtte barn! Jeg haler Siren opp fra gulvet og setter kursen for bilen! Hun stopper halveis for å fylle bleia ytterligere. Jeg kjenner lettelsen over at skoleklokka har ringt inn! Bare ett par tredjeklassinger går glipp av noen minutter av samlingen mens de nysgjerrig iaktar Siren som nærmest har inntatt stående fødestilling 10 meter fra vinduet deres. Etter det som kjennes ut som en evighet kommer vi oss da til bilen og setter kursen hjemover for å renske opp i katastrofen!
20 minutter senere er vi på vei til Ullevål. Praten går i ett og Siren spør om alt hun kommer på fra A-Å. Det er tydelig hun er spent for hun sitter rak i ryggen med store øyne og krever støtt og stadig bekreftelse for at hun faktisk skal få sitte i rullestol på sykehuset!

Munnen min er helt tørr da vi svinger inn på parkeringsplassen utenfor den kraftig slitte gule bygningen til øyeavdelingen. Siren ber om å få sitte i bilen mens jeg henter parkeringsbillett. Jeg lar henne få lov. Jeg ser tross alt bilen fra parkeringsautomaten og jeg låser den når jeg går. Hun har tydeligvis behov for noen minutter alene, enten for å samle seg eller for å ase seg opp ytterligere. Gledeshylet som høres gjennom frontruta på bilen og 9 meter bort til parkeringsautomaten bekrefter siste mistanken og gir meg klar beskjed uten en gang å titte opp at nå står mormor utenfor bilen! Jeg takker for moderne teknologi idet jeg låser opp bildøra i samme sekund som jeg aksepterer å betale 50 kroner for to timer slik at bilen kan stå parkert! Det holder akkurat lenge nok til at jeg får ordnet med gratis parkering etterpå!

10 minutter senere er Siren ute av bilen med mye overtalelse og ytterigere lovnader om å få sitte i rullestol! På vei inn i bygningen med Sirens hånd krampeaktig i min messer jeg ordene i hodet "la det være en ledig rullestol, la det være en ledig rullestol"! Jeg er plutselig redd for at jeg har lovet snuppa for mye for jeg vet at rullestoler er mangelvare på øyeavdelingen. Det er for langt å vandre over til ortopedisk avdeling og "stjele" en rullestol fra sårt trengende pasienter ene og alene fordi Siren har fetish for slike fremkomst midler, samt at en rullestol har like god effekt på henne som dormicum! Hjertet dunker ubarmhjertig hardt i brystet da dørene til heisen åpner seg i sakte film idet heisen stopper i 3 etasje! Siren har overlevd heisturen ene og alene med tanken på rulletolen! Dette er øyeblikket hun har ventet på og jeg nærmest har fryktet! Mormor tar det hele med knusende ro og er lykkelig uvitende om at vi er sekunder fra overstadig lykke eller fullstendig katastrofe! Jeg holder pusten idet dørene knirker og jamrer seg i ett forøk på å åpenbare gangen utenfor på en elegant måte! Heisen gir opp og med lyder som er meget nærliggende jamringen til ei kvinne i fødsel åpenbares det vakreste synet jeg har sett den uken! En sliten gammel rullestol uten stolpute men med sete, hjul og en fotstøtte! Den er forsynt med borrelås i sittedelen men verken jeg eller Siren kunne brydd oss mindre! Siren setter i ett gledeshyl og plasserer baken kjappere enn en tanke oppå borrelåsen! Hun stråler av glede idet vi triller henne inn gjennom den tunge døra! Jeg forsøker å få henne til å sitte stille med bena men snakker til 60% døve ører og smiler unnskyldende til folkene på venterommet vi triller forbi, hvis øyne stiller spørmål ved jenteversjonen av en sprellende pinnochio sitt behov for rullestol! Vel, vi er reddet for nå så den får gruble over sannferdigheten den som vil!

Siren trilles rett inn på do og denne gangen er det mormor som bretter opp armene og finner en løsning på katastrofen! Jeg benker meg ned ved det lille bordet på rommet, vrenger av jakken og trekker pusten dypt før jeg tar fatt på den store bunken med skjemaer som den smilende sykepleieren rakte meg idet hun ønsker oss velkommen og med stolthet bedyrer at hun allerede har fikset rom til oss med eget bad:-) Jeg begraver meg i papirarbeide og takker det som takkes kan inkludert mamma for at hun stiller opp rett fra nattevakt for å være med på sykehuset og det står det så inderlig respekt av! Hun er slik mamma! Hun vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss alle tre:-) Papirene er fortært og jeg tar over rullestol kjøringen i gangen så mormor får slappet av med en kopp kaffe! Sekken er full av all slags mat og remedier for å gjøre dagen så lett som mulig!

Siren hilser på alle som befinner seg i gangen. Mens jeg lager te på kaffetrallen i gangen, triller hun inn på ett rom og kommer i prat med en eldre mann som tilsynelatende har operert begge øynene. Hun prater i vei på sitt vis når jeg kommer inn og selv med store smerter tar mannen seg tid til å svare henne. Jeg ber så meget om unnskyldning for forstyrrelsen og sender ett smil i mannens retning idet jeg innser at han ikke kan se verken rullestolen, Siren eller det unnskyldende smilet. Jeg ønsker han god rekonvalesens og han smiler trist og takker for det! Jeg får lyst å gi mannen en klem men nå er Siren på full fart ut døra så det stopper av seg selv.
Halveis ned i gangen for 20 gang hankes vi inn på ett rom av legen. Det lyttes og trøstes! Siren er så flink! Hun puster så dypt inn og ut at hun nærmest besvimer når legen lytter på henne! Kanin har fått behandlingen først og da er det helt innafor at Siren får den samme undersøkelsen for hun skal neimen ikke være noe dårligere enn kanin for nemlig! Så kommer turen til samtalen med kirurgen! Den veldig høye og slanke damen som alltid stråler som ei sol! Siren reiser seg som ved ett under fra rullestolen og kaster armene rund den grønnkledde damen! Det har tatt mange år men med kirurgens blide vesen, tålmodighet og genuine interesse for Siren kombinert med en egen måte å snakke med barn på så er hun en av Siren sine store idoler:-)
Vi triller noen runder til i gangen og snakker med alle vi møter enten dem vil eller ikke! Så kommer øyeblikket vi har gruet oss litt for både Siren og jeg! Den lille gutten i den alt for store sengen trilles halvsovende forbi oss mens han knuger på en grå bamse med bare ett øre.
"Da er det Siren sin tur". Jeg forsøker å virke uanfektet idet vi triller inn i heisen mens jeg febrilsk forsøker å overbevise Siren om at vi ikke skal noe skummelt! Litt for febrilsk kanskje for effekten uteblir!
Så skjer alt veldig fort! To pleiere samarbeider om å få kledd på meg grønne operasjonsklær og jeg kjenner følelsen jeg hadde som barn da den kløende strikkelua ble trukket litt for langt ned i pannen på vinterstid idet den grønne alt for store operasjonshetta blir tredd på meg av fire hender! Ikke mindre enn fire hender faktisk! Jeg er grønn på sekunder! Rullestolen må vekk! Siren hyler av sorg og strekker hendene etter den idet den trilles inn i heisen igjen! Jeg løfter henne opp, langt fra elegant! Hun veier 40 kilo nå og 40 kilo som overhode ikke vil er en utfordring! En litt for høy kontorstol trilles i min retning. Jeg er ikke utstyrt med ben som aldri slutter fra naturens side og stusser litt på hvordan i all verden jeg skal manøvrere meg opp på den med Siren i armene uten at noen holder den stille! Jeg blir stående en stund og kjenner kinnet mitt bli vått av Sirens tårer! Jeg svelger hardt, tar godt tak rundt jenta mi med den ene armen og stolen med den andre! Jeg kommer meg opp, men nå blir utfordringen den at bena mine når knapt ned til gulvet og Siren truer med å skli av fanget! Det blir ikke bedre når to operasjons assistenter strammer beltet rundt armen til Siren og forsøker å få på plass veneflonen! Siren står i bue, snørra renner, armene mine skjelver og stolen tar seg en tur i retning hjertestarteren! Veneflonen er inne og plasteret hentes frem! I neste øyeblikk spruter blodet! Siren har trukket til seg hånda i ett ubevoktet øyeblikk, veneflonen forsvinner ut og jeg kjenner varmt blod renne fra panna mi! De må stikke på nytt! Jeg kjemper med tårene! Det blir ikke lettere for hver gang dette! Det blir tyngre! Jeg får beskjed om å sette henne på operasjonsbordet istede! Lydig ramler jeg av kontorstolen og plasserer den nå så tunge kroppen på det smale operasjonbordet! Pleierene tar tak i den andre armen til Siren som nå er forberedt på det som skal skje! Hun går i bue i det hun skriker for full hals! Det hele skjer så fort at jeg rekker ikke å reagere! Hun sklir ned fra bordet og deiser hodet i kanten! Nå slipper jeg tårene fritt! Jeg føler meg passelig liten og maktesløs! Ledige hender hjelper henne opp, skjekker at hodet er like helt og ber meg på nytt tvinge min datter til å sitte stille! Jeg tviholder henne mens jeg desperat forsøker å skjule tårene for jenta mi! Veneflonen er inne atter en gang! Bamseplasteret kommer på, trøstende klapp på ett lite og ett stort kinn! Så ruller øynene hennes bakover! Hun rister og gurgler og ser ut som hun er iferd med å dø! Jeg blir aldri vant til det synet selv om jeg vet det er helt normalt! Jeg får skryt fra pleieren som følger meg til heisen og hjelper meg av med den grønne frakken som er kneppet bak! Jeg takker litt fraværene og smiler til henne når dørene lukker seg idet jeg drar frem våtservietten for å tørke av meg Sirens blod fra ansiktet! En liten jordskjelv lignenede tur på 3 etasjer senere trekker jeg pusten dypt og entrer rommet der mamma sitter! Men det er ikke mamma som sitter der! Jeg har gått inn på feil rom! Damen der inne ler når hun ser ansiktet mitt og godtar unnskyldningen min med ett "Det var da bare kos å se ett så hyggelig ansikt her inne"! Det hele har skuldresenkende effekt og jeg rister av meg hendelsen på operasjons salen! Jeg må det, for å få puste! Jeg skjenker meg kaffe, finner riktig rom og forteller kort om hendelsen til mamma! Ny heisrunde, så litt frisk luft, en sigarett, en kopp alt for varm kaffe og litt reflektering!

Undersøkelsen er over. Den samme sykepleieren som møysommelig med en imponerende hurtighet fikk meg grønnkledd sammen med sin kollega kommer for å hente meg ned!
"Siren sover enda". "Vi har gitt henne motgift mot narkosestoff nummer 2, så nå håper vi at hun ikke blir like aggresiv som sist", sier hun mens hun geleider meg til sengen! Jeg gir Siren ett kyss på kinnet og setter meg ned på stolen ved siden av sengen mens jeg venter i spenning på reaksjonen hun vil få når hun våkner! Det er like spennende hver gang! Sist kom jeg hjem med ett blått øye, to bitemerker, ett klor på kinnet og ett gråtende mammahjerte! Motgiften fungerer! Hun er ikke sint! Tvert imot! Hun er utrøstelig! Hun hulker og gråter mens hun bedyrer sin redsel og sorg! Det varer i to timer! Jeg er lettet over at jeg slipper å forsvare meg mot gullet! Trøsting takler vi som ingenting!
 Hun er tilbake i rullestolen langt fra edru noe som kjøringen helt klart tilsier! Jeg triller henne en tur mellom hvert forsøk på å få henne til å drikke noe eller spise! Etter en time har vi kjørt rundt førti turer og Siren har fått i seg 4 slurker saft og en halv yoghurt! Det får duge! Hun spiser som regel i bilen hjem! Vi får låne rullestolen ut i bilen og Siren tar høytidelig farvel med den fra bilsetet sitt med lovnad om at hun er snart tilbake:-)
 Turen hjem forløper seg rolig midt i rush trafikken gjennom Oslo. Siren spiser 5 brødskiver og en halv pose chips på vei hjem. En flaske vann forsvinner dog halvparten befinner seg inntrukket i genseren hennes:-) Jeg sender en takk til Mariann som har tatt med seg Sunniva på ridning da vi parkerer hjemme klokken 1715! Lang dag! Jeg løsner Siren fra setet og hjelper henne ut med ett håp om at hun er "edru" nok til å gå selv. Det virker slik. Jeg lesser på meg sekk, bamser og bleieposen før jeg låser bilen og følger etter Siren som har satt kursen for huset. Jeg runder hjørnet og synet som møter meg er ubetalelig! Siren sjangler så fælt at hun bruker hele veien! Kanin som befinner seg i hennes høyre hånd fungerer som balanse "stang" noe som har en heller dårlig effekt! Sutta er plassert i munnen og Siren er på vei full fart til venstre mot grøfta! Før jeg rekker å reagere stokker hun føttene og sjangler andre veien mot husveggen! Hun ser ut som en kortvokst tenåring på vei hjem fra førstegangs fyllekalas! Det er bare sutten og kanin som gjør synet noe merkelig! Hun har sjanglet halveis over veien og fortsatt på vei mot husveggen roper hun ut "FY FAEN"! Det hele blir bare for perfekt! Latteren tar meg som ei kule og idet jeg setter meg på huk fordi bena svikter av humor tisser jeg på meg! Leende kommer jeg meg på bena, kjenner lettelsen over manglende publikum og geleider Siren inn før jeg får skiftet på oss begge av ulike årsaker og går ned for å ta imot Sunniva og Mariann som kommer fra ridning!
8 desember er det på`n igjen, denne gangen på Kalnes:) Ett hav av tid til å innhente nok energimengde, påkrevd tålmodighet og legge inn med alarm "husk å gå på do" før turen hjem:-)

Fy Faen!

Jeg vil på forhånd beklage språkbruken i dette innlegget! Vi har hatt en av våre aktive helger igjen! Høyt under taket med ett lyd og aktivitetsnivå som ville tatt pusten av de fleste! Det er strengt tatt ikke det vi gjør i løpet av en helg som tilsier at det er mye armer og bein! Det er heller de stundene det er mangel på planlagt aktivitet som utløser kaotiske tilstander. Vi har hatt en nydelig tur til Skansehytta med verdens beste venninne og hennes skjønne barn! Der kom vi oss unna med ett par skrubbsår og ett raserianfall noe som førte til at denne turen skrives inn i boken som en av de vellykkede! Vi har vært på besøksgården som nå er ett fast innslag hver andre søndag, også denne turen uten nevneverdige katastrofer! Siren utfordret seg selv ved å gi brød og kos til en lama! Sunniva klappet og koste på eselet Tussi som betalte med å velte henne over ende med baken og tråkke henne på foten! Etter tårer, sjekk for brudd, "død fot" og innstendig overtalelse ble de da svært gode venner etterpå og forholdet dem imellom er bedre enn noen gang!
Vi har vært på kafebesøk og vi har syklet tur! Trivielle ting som å brette klær og andre forefallende oppgaver har blitt skjøvet til side til fordel for katastrofe forebyggende aktiviteter.
Så kommer turen til dødtiden! Den fryktede dødtiden når du har ei multihandikappet datter på full fart inn i puberteten med ukontrollerte anfall av utagering og ei lita ei som er stille og fredelig men trenger mammaen sin fra tid til annen, blant annet til do besøk! Når eldste jenta må gjøre sitt fornødne en sjelden gang på do, da må hun passes på og ikke under noen omstendigheter etterlates alene. Slik vil lillesøster ha det også, for i rettferdighetens navn skal likt være likt!
Formiddagen har forløpt på en slik måte at mamma er suverent sliten klokken 1400! Pusten trekkes så dypt til tider at man er på grensen til å bli svimmel og man har sagt tallene fra 1-10 så mange ganger at man nærmer seg tresifret tall! "Bli med meg på do mamma"! Det er ikke rom for å nekte, og ikke er det ønskelig heller! Det er faktisk en av de hyggelige stundene hvor praten går og det lille ansiktet krøller seg i mange rare grimaser. Det tar litt lang tid denne dagen! Jeg veksler mellom å småprate med Sunniva og lytte til Siren! Det er stille i stuen! Litt for stille, men nå er Sunniva ferdig så da er det ikke nødvendig å ta en ekstra tur ut i stuen for å sjekke! Det burde jeg gjort tidligere!
De rene klærne henger som girlandere fra lamper og gardinstenger. En sokk i ett glass med juice, ei truse dandert over kattematen, tre gensere og en BH lagt i bløt i tomatsaus gryta som står i vann i vasken og resten som tilsvarer 2 maskiner ligger strødd rundt i en radius som tilsvarer hele første etasje minus gangen! Alt har bemerkelsesverdig nok foregått i komplett stillhet.
Jeg rekker ikke å tenke meg om en gang før jeg bryter ut med ord man av respekt for sine barn ikke skal ta i sin munn! Overskuddskreftene er for lengst brukt opp og før jeg ser det lattermilde i situasjonen spytter jeg ut "Fy Faen er det mulig"! Det er mye mulig at jeg har ytret de ordene ett par ganger mens ryddingen foregikk og jeg tenker nok at tonen ikke akkurat har vært lattermild! Men alt blir samlet sammen i en svimlende fart, jeg forteller Siren hvorfor dette ikke er greit og prøver å overbevise Sunniva om det overhode ikke er hennes skyld fordi hun var på do i gjernings øyeblikket! Det gråtes en skvett før det klemmes, koses og bedyres at vi alle tre er venner igjen:-)
Det er tid for den ukentlige handleturen til Rema! Vi kommer oss smertefritt ut i bilen og kjøreturen brukes til å overbevise Siren om at det er forhåpentligvis lenge til hun skal ha fri i himmelen! Temperaturen stiger idet vi parkerer på handikapp parkeringen som er på andre siden enn der vi vanligvis parkerer. "NEI", hyler Siren! "FEIL PLASS"!! Jeg puster dypt for hvem vet hvilken gang den dagen og forklarer så rolig som mulig at den andre parkeringsplassen er opptatt! "NEI", hyler Siren igjen! "FRI I HIMMELEN"!!! "Ja vel, hvisker jeg og slipper ut Sunniva før jeg sloss Siren ut av bilen! Hun roer seg ned og vi setter kursen mot butikken. Jeg treffer på verdens herligste med kurs deltager og vi slår av en liten prat. Siren er nysgjerrig og står for en gangs skyld rolig! Jeg forsøker å ikke se for himmelfallen ut og kjenner at fokuset ikke er helt tilstede i samtalen!
Så er vi da innafor! Det pantes flasker, en fra meg, en fra deg og noen på gulvet. Vel inne i butikken kommer vi oss mer eller mindre grasiøst gjennom grønsaksavdelingen før morsomhetene setter igang. Mitt personlige mål er å nå ostedisken uten nevneverdige hendelser. Det er ett stykke dit! Jeg strekker meg vant etter vaniljekesam, yoghurt og melk. Samler alt i armene, for dette må gå fort. Sunniva sitter i vogna med lovnad om å forlate den når den begynner å bli full. Jeg blir med ett oppmerksom på at Siren ikke er å se noe sted. Jeg må ikke lete lenge! Bare senke blikket en anelse. Denne dagen avanserer hun fra den vanlige ålingen på gulvet! Hun har nemlig dratt bukse og bleie ned på knærne og satt seg ned for å finne ut av saker og ting! Hun er rask når hun vil selv! Jeg konstaterer lettet at det ikke er noen som står og stirrer mens jeg bøyer meg ned for å stanse utforskingen og få dekket henne til! Jeg når akkurat armen hennes idet hun bryter ut med en skingrende stemme "FY FAEN"! Ikke bare en gang! Nei gjentatte ganger mens jeg hysjer, drar og trekker i ungen og klærne! Nå er vi desidert oppdaget! Sunniva sitter med store øyne i vognen og prøver febrilsk å ikke le! Jeg klarer ikke holde meg alvorlig midt i all galskapen! Hikstende av innestengt latter får jeg jenta på bena og buksa over rompa! "FY FAEN" skriker hun en gang til før hun gir kosekaninen en stor klem og går videre som ingenting ved siden av vogna. Ei dame som har bevitnet hendelsen tar meg i armen og sier "det er slitsomt med touretts". "Hadde det bare vært så vel", tenker jeg, smiler, takker for forståelsen og tusler videre inn i butikken:-) Vi er nesten fremme ved kassen! Jeg har senket skuldrene en anelse og retter på Bh`en som truer med å slippe løs innholdet etter å ha heist Siren opp av gulvet for femte gang, heldigvis med klærne på og uten ett ord! Jeg tar øynene fra henne ett lite øyeblikk for å finne rett sort kattemat! Fornøyd med resultatet snur jeg meg til handlevogna! Siren står bak den med buksa på knærne men bleien på plass! "Siren", sier jeg strengt! "Få på deg buksa"! "Det der er IKKE greit"! "FY FAEN" Roper Siren og drar lydig på seg buksa! Jeg kjenner at entusiasmen for Talk Tools renner ut i sanden og forstår med ett hvor inderlig viktig det er å holde kraftsalvene innestengt i hodet! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle stå to meter fra kassen på Rema og ønske at jenta mi ikke hadde språk der og da! Jenta holder seg på matten resten av dagen når det gjelder språkbruken, men søndag kveld åpner hun verandadøra, stavrer ut, strekker armene i været og roper for full hals alt for mange ganger før jeg rekker å stoppe henne "FY FAEN"! VAKKER HIMMEL".

Du vet at........

Du vet du er alenemor når du tillater deg selv å være syk en hel barnefri kveld og nyter det, for så å styre på med husarbeide imot syndens regler en søndag så febersvetten hagler, fordi du vet ikke når du får sjansen igjen.

Du vet du er sliten når tanken om en mann å dele livet med byttes ut med den pirrende tanken om å skaffe seg vaskehjelp.

Du vet du har ei datter som ikke er som alle andre når du bruker 30 minutter på å skrape snørr av ett klesskap med ei malings skrape.

Du vet at du ikke får inn det ønskede boblebadet før om noen år når du skifter bæsje bleie på tiåringen på ett oversized stellebord for tredje gangen den dagen.

Du vet at du er i en passe vanskelig situasjon når lederen på jobbsøker kurset rister på hodet og bekrefter nettopp dette.

Du vet du burde multitaske mindre når du forer katten, mens du snakker med din datters koordinator, gjør korte notater, rører i spaghetti sausen, setter ei gryte i vann og dobbelsjekker at kattematen havnet i katte skålen og ikke i gryten.

Du vet du har uendelig antall oppgaver pr dag, når du har ei liste så lang som ett vondt år liggende "in your face" og ikke har gjort en eneste ting på listen hele uken, men alt mulig annet!

Du vet du har tankene ett annet sted når du er iferd med å sette pc`n i kjøleskapet.

Du vet du burde visst bedre når du glemmer minst tre ting på handlelisten fordi du lar fem åringen få ansvaret for å stryke av på listen.

Du vet du kommer til å angre når du skjenker kveldens siste kopp kaffe klokken 2000.

Du vet du burde lagt deg tidlig når du starter Mac`en og setter deg til å skrive funksjonsbeskrivelse til IP planer kl 2230 natt til mandag!

Du vet du burde gjort ting annerledes når du dag etter dag fortsetter i det samme mønsteret!

Du vet du burde stått opp tidlig for å trene når du trekker dyna over hodet og famler etter slumre knappen.

Du vet det ikke kommer til å skje når du sier du skal prøve!

Du vet du må skalle og ikke drive med burding og prøving mens du tenker at jeg burde prøve skalling:-)

Sjekk ut denne linken under så skjønner du akkurat hva jeg mener:-)

https://www.facebook.com/konstruktivkarriere/posts/10153851720835062

PUUUUUUUST!

nullsyvtrettifem!! Det er lørdag. Jeg har satt vekkerklokken på men sovet glatt forbi den! Ambisjonene var store da jeg veltet i seng omtrent en time etter planen fredag kveld! Huset fløt og kreftene rant ut! Imorgon, imorgon men ikkje idag.... Jeg tusler ned mer eller mindre stillegående i knirke trappa fra 2006! Setter på kaffen så lydløst som mulig, hysjer på katten som gnir seg inntil alt som bråker og gir klart og høylydt utrykk for at hun er døden nær av sult etter å ha overlevd ene og alene på tørrfòr i åtte timer!
Katten får sitt, kaffe trakteren annonserer litt for høylydt at nå er kaffen klar og i mellomtiden har jeg stått midt på gulvet for å prøve å finne ut hvor i allverden jeg skal begynne!
Jeg skjenker meg en kopp kaffe i håp om at den kan kurere gruff uavhengig av merke! Den lettere slitte røde fleece jakka blir til moteekspertenes fortvilelse akkompagnert av ett bar dyp rosa crocs! Jeg setter kursen for verandadøra! Det er tre steg igjen til alenetid og sakte oppvåkning! Kadabang.....Sunniva har etter beste evne forsøkt å liste døra forsiktig opp etter gjentatte formanginger om at vi er stille på morgenen så Siren får søvnen hun trenger, som direkte oversatt betyr at mamma får den alenetiden hun trenger!!! Godeste Bessepa har isolert karmene med gummilister for å dempe lyd inn. Det er bare det at dørene ble hakket trangere og muligheten for å lukke dem stille opp uten erfaring forsvant som dugg for  solen!
"kan jeg komme ned mamma" hvisker prinsessen høyt og tasser ned i takten av mammas hysjing, mens hun stolt bedyrer at hun har tatt på seg kjole!  Barne vakten skrues på med lav lyd, frukt finnes frem og endelig forseres meteren som ender i frisk luft, ro og telefontid. Jeg får puste tiden min om enn litt vaklende!
Jeg tusler inn ti minutter etterpå! Sunniva har lagt seg til rette på sofaputene med teppe og later ikke til å ense omgivelsene! Litt fraværende konstaterer jeg høyt at jeg får sette igang og få orden her! Totalt fraværende er da ikke Sunniva for hun kommenterer så fint at "her er det da vel så ordentlig mamma"! Hjertet svulmer over av kjærlighet og jeg ignorerer de små armene som febrilsk forsøker å vifte meg vekk da en kos er i gjære! Jeg står i veien for barnevakten nemlig!
Jeg smiler for meg selv og setter igang å lete etter ei lita flate jeg kan få plass til å legge fra meg mobilen på. Den ender i lommen!
Jeg tusler ut med søpla, henter posten og slår av en høflighetsprat med naboen. Det er på høy tid å vekke eldste snuppa! Jeg tar ingen hensyn til knirkefri gange på vei opp og på 6 trappetrinn bestemmer jeg meg for å rydde badet før jeg vekker tidenes mest aktive prinsesse! ti minutter etterpå er badet ryddet og enslige sokker bæres i en kurv under armen inn på rommet til Siren. Hun pleier å bruke lang tid på å våkne og da er multitasking i form av vekking og sokke parring innafor! Men jeg får ikke opp døren! Bare litt! Nok til å se at rommets innhold iform av dyner, puter, bamser, bøker og ett tilfeldig utvalg av bilder ligger som en barrikade oppetter døra. Med en lettere irritert bevegelse får jeg opp døra såpass at jeg klarer å lirke meg inn på ett vis! Jeg kommer med den daglige leksa om at kasting er ikke greit, rydder halvhjertet, funderer over hvor stille hun har rotet og setter meg til med sokkene! De åtte første parene går heller smertefritt, men der stopper det! Siren skal hjelpe (ære være henne for vilje og entusiasme). Dermed er det sokker over hele rommet! Mesteparten havner på gulvet foran henne. Jeg har plukket en fra lampa og to fra isbjørnen på kommoden da Siren bedyrer at hun må tisse! "Da går vi på do" sier jeg idet jeg snur meg! Hun står med bleia på knærne og tisser i sokkehaugen! Vel, da var det hvertfall ikke jeg som sørget for utsettelse av arbeidet denne gangen! Jeg geleider henne irritert inn på badet med ei dryppende bleie i hånda. Plasserer henne på do og rydder urinkatastrofen! Når jeg kommer tilbake sitter hun aldeles ikke på do, men har står og spytter på vasken og ler så hun tisser på seg igjen! Jeg er helt forelsket i oppfinnelsen klor spray! For en uke siden lovet jeg meg selv å ta enhver hendelse med humor! Hvor mange ganger skal man falle av en hest før man kan kalle seg en erfaren rytter...100 ganger faktisk! Så etter idag har jeg bortimot 87 ganger igjen når det gjelder fravær av humor i visse situasjone før jeg kan kalle meg for latterlig!
Vi kommer oss da endelig ned i første etasje, men nå har jeg nok vært streng en gang for mye etter Sirens mening så turen ned trappen består i å verge seg for spark og slag samtidig som jentungen skal trygt ned trappa! Lekebiler og andre ting som ligger innen rekkevidde flyr i alle retninger. Jeg skjenner, rydder, lager frokost, rydder igjen, får en bil i panna og endelig litt mat i ungen! Det roer henne såpass at jeg tør å tilby henne Ipaden for å få ryddet resten av kjøkkenet!
Nå skal vi på Rema! Den ukentlige handlingen1 Men do først! Alle tre! Siren nekter! "Jeg har tisset" bedyrer hun! "Nei, sier du det" humrer jeg! Hun er full av humor den jenta, men ironi er ikke hennes sterkeste side:-) Hun er på full fart inn i puperteten og har humørsvingninger på høyde med ei premenstruell geit! Denne gangen sparker, biter, slår og klyper hun seg selv i nøyaktig tre minutter, før hun bryter ut i trøstesløs gråt ettetfulgt av hikstende latter som stopper like brått som den satte igang! "Tell til tre mamma". Jeg teller lydig en, to, tre og idet bokstaven e forsvinner ut i luften tisser hun mens ansiktet lyser opp i ett stort stolt smil.
På vei ut døren krangles det om nødvendig jakkebruk for solen skinner jo! Siren pakker armene fulle av sine fem kjæreste eiendeler, for man vet saktens ikke om man kommer tilbake etter en tur på Rema. Vel fremme sånn hals over hode med tre poser flasker for panting, trener jeg køkultur med jentene ved panteautomaten til medkunders store frustrasjon. Men posene blir tomme, Rødekors får sine penger og vi beveger oss sagte men sikkert innover i butikken mens Sunniva får trøst og tårene tørket fordi vi ikke vant på automaten:-) Siren øyner en rullator og med sin fetisj for apparater med hjul er hun raskt på pletten, Jeg averger rullator kapringen i siste sekund og får ett takknemlig smil av damen som eier den. "Du har ditt og stri med kjære du", sier hun til meg mens jeg forsøker å skjule at Siren ønsker å gå løs på henne med bare nevene fordi hun ikke får låne rullatoren til den "slemme" damen! Jeg svarer mens jeg svelger gråten i halsen som sprenger fordi noen ser! "Det har du rett i kjære du", men jeg får det til å fungere". Hun smiler bare og nikker. Jeg kjenner øynene hennes i nakken når vi går derfra.
Handleturen går som vanlig. Sunniva gjemmer seg ved enhver anledning og legger seg sur på gulvet når hun ikke får sitte i den fulle vognen. Siren fungerer optimalt frem til ostedisken men havner der på gulvet. Mellom pølsene og kjølediskene stikker Siren av, Sunniva har gjemt seg igjen og jeg roper etter henne mens jeg løper etter Siren. Ved saft hylla har jeg fått nok og truer med manglende lørdagsgodt hvis dem ikke hører. Siren forstår ikke betydningen og stikker av igjen. Sunniva går som ett lam de fire meterene til godteriet og får lov til å plukke godtet sitt mens Siren og jeg henter de øvrige varene. Ved kaffe hyllen møter jeg på tre kjekke karer. Jeg kikker å diskret som mulig mens jeg sørger for at Siren ikke løper. istede legger hun seg ned igjen. Med ett flytter jeg sansebruken fra å se til å høre. Jammen er ikke guttegjengen sørlendinger! Med tidenes tydeligste skarre R kommanderer jeg Siren "Rrrrrreis deg opp". Hun ser på meg med store øyne og lurer på hva som går av meg. "Er vi i Farsund mamma" spør hun og forblir liggende. "Nei jenta mi, vi er ikke i Farsund", sier jeg så høyt jeg kan på kav sørlandsk. En av guttene ser på meg, smiler og begynner å koste foran de to andre med en kost han akter å kjøpe. De ler og forsvinner rundt hjørnet til kassen. med ett får jeg enorm hjemlengsel samtidig som jeg innser galskapen i å eventuellt bringe en mann inn i dette kaoset:-)
Vi møter Sunniva som strever med å nå colaflaskene midt på rekken av godteribeholdere. Hun har fyllt posen i bøtter og lass og bedyrer unnskyldende at cola flaskene er det siste hun skal ha:-) Vi plukker de vanlige sjokoladene til Siren, får betalt og kommer oss hjem uten nevneverdige hendelser.
Maten settes inn, klær henges til tørk, mere rydding, en mindre dramatisk do tur, sekken pakkes og klærne krangles på. Ett nytt flyttelass av bamser og dupeditter medbringes før vi hals over hode atter en gang entrer bilen. Denne gangen med kursen for Skansehytta. Vi nyter utsikten de hogde trærne åpenbarer før vi tusler opp over mot hytta. Sunniva bærer med seg marihøna Gunn, som hun så i alt kaoset av bark og jord. Vi kommer oss opp, benker oss ned og løper litt rundt i en "du klarer ikke ta meg" lek før jeg bestemmer at tiden for å grille pølser nærmer seg! Jeg går for å finne engangsgrillen. Den er ikke der! Det eneste vi glemte var den! Sunniva jubler! "Kalde pølser, kalde pølser, kalde pølser yeah"!!! Siren er opptatt av lekebilene hun kjører utfor kanten av bordet og jeg er mest opptatt av å pleie følelsen av å være tidenes dårligste turplanlegger! Så det blir kalde pølser, nye runder med løping og lek før vi setter kursen hjem.
Jentene er slitne og kvelden forløper rolig. Sunniva maler på ett stykke tre hun fant i skogen og Siren leker med bilene på gulvet mens hun bæsjer i bleia. Bleietørr i en alder av 15 er målet! vi har 5 år og i overkant av to måneder på oss! Jeg håper det er innafor!
Norges nasjonalrett Grandiosa blir godt mottatt og sengene inntas etter endt måltid! Vi begynner klokken åtte og 2145 sovner Sunniva! Vi kjører ikke Melatonin i helgene vi!
Så er det mammas tid med blog samt te på terassen! I morgen er det søndag! Hva vil den dagen bringe?

Hvordan har din lørdag vært?:-)

Laugh it off:-)

I disse dager kjenner jeg at det lystige humøret jeg er født med sitter langt inne! Selv innslag av galgenhumor er det langt imellom! Det lar seg lokke frem men kommer ikke av seg selv som perler på en snor! Det er strengt tatt kanskje ikke så rart når jeg tenker etter! De siste seks ukene har mer eller mindre bestått i daglige og ukentlige kamper! Jeg har slått i bordet mer en en gang og frustrerte tårer har daglig funnet veien nedover kinnet! Det å være avhengig av at mennesker rundt deg har gjennomsnittlig bare gode dager er like forutsigbart som en fis i en kurvstol! Det er ikke bare de siste ukene, men de siste par årene som har gnaget hull på humør sekken! Det er jo selvsagt slik at det er godt vi har humøret selv om det er dårlig, så jeg skal være glad for det! Alternativet er heller stusselig!
Men nå er det nok! Nå skal jeg gjøre de oppgavene jeg må, ta de kampene som måtte komme og gjennomføre de samtalene som kommer med en stor porsjon humor og ironi! For jeg innser akkurat i dette øyeblikk når solen går ned bak åskammen, at det er bedre å kjempe med ett smil enn å troppe opp som en premenstruell lemen med tårer i alle retninger og psyken til en trassig treåring!

Det er mennesker idag som flykter hals over hode, blir skilt fra familie og venner, sulter, fryser og lengter sårt etter en tannbørste! Jeg trenger ikke det! Jeg er trygg! Jeg har barna, familien og venner! Enda de befinner seg litt her og der så vet jeg hvor dem er og at de er trygge. Jeg har hjemmet vårt, bilen, penger, mat i kjøleskapet og mer enn nok klær til oss alle! Jeg har mulighet til å sende barna på skole samt aktiviteter og ro nok til å gi dem kjærlighet og trygghet! Jeg har alt det mange mennesker så sårt lengter etter.
Derfor burde jeg ha innsett før at jeg faktisk er rustet til tennene med krefter og ressurser til å ta mine og barna sine kamper, samt til og med le litt av det hele selv om humoren kan være vanskelig å finne midt i kampens hete!

Jeg innså her om dagen hvor snever verden kan være for enkelte! Hvor lite som skal til før man bruker opp energien sin på negativitet! Jeg er med i en facebook side for interiør! En dag legger ei jente ut ett bilde av en nydelig katt med stuen i bakgrunn. Dette bildet blir fjernet ved ett tidspunkt. Her forleden la hun ut bildet igjen med spørsmål om hvorfor dette ble fjernet fra siden! Kommentarene haglet! Noen skjønner ikke hvorfor det ble fjernet og ytrer sin fulle støtte til jenta! Andre raser og ber henne finne en dyreside hun kan plage med katten sin! Det haglet inn med kommentarer til jenta med den nydelige katten hvor hovedvekten var negativitet! Jeg kjente jeg ble trist på vegne av alle de som lot seg engasjere og provosere av dette bildet! Jeg ble rørt da jeg leste den ene kommentaren til jenta hvor hun bedyrer at katten er det aller fineste hun har! Jeg har selv lagt ut bilde av katten min Doris på denne siden, men jeg var da så hensynsfull vedrørende andre menneskers interiørsyn at jeg lot lammeskinnene være i fokus og ikke katten!

Grunnen til at jeg tok med dette er for å illustrere hvor lett det er å montere skylapper på seg selv og hvor vanskelig det er å få dem av uten hjelp! Det er verdier og det store bildet det dreier seg om! Jeg har hatt disse nevnte skylappene alt for lenge og idag gjorde jeg kort prosess og klippet dem av!
Fra nå av skal jeg se menneskene bak instansene og ikke se dem som ene og alene ett verktøy for mitt og mine barns velvære!

Med målet for øye vil i tillegg til agendaen være at hver og en skal forlate møtet uten å vite helt hva som traff dem, i suverent humør og i besittelse av ett engasjement de ikke har kjent siden de startet i jobben!
Hvis jeg mot all formodning ikke vinner frem på disse møtene har jeg allverdens tid til å skrive anker!

Anker har jeg skrevet i fleng før! Jeg har maler liggende faktisk så mange anker har jeg skrevet! Noen ganger må jeg anke hele fem ganger før saken går igjennom! Utmattelses prosess er ikke å kimse av nemlig!

En av mine artigste opplevelser når det gjelder anker som har gått igjennom er når vi søkte på krabbetrenings utstyr til Siren! Vi begynte å søke da Siren løftet overkroppen med armene. Hun var omtrent 1,5 år! Det var ikke nødvendig med slikt utstyr mente ekspertene. hun skulle vel aldri krabbe! Vi kunne få ett ståstativ som låste henne fast i en stilling og var så fancy at det kunne tiltes såpass at hun til og med kunne stå på hode om nødvendig! Det var så stort at vi trengte eget rom til det! Men ett magebrett med fire små hjul som fikk plass i en liten skuff var verre å anskaffe! Jeg anket og maste på hvert enste møte den agendaen hadde noe å gjøre og fikk samme svaret hver gang! Men etter langt om lenge fikk jeg endelig medhold! Siren hadde enda ikke begynt å krabbe men ryggen min verket intenst etter å gå tvekroket å holde henne under magen mens jeg flyttet bena og armene hennes diagonalt med bena mine for å øve inn krabbingen! Den dagen jeg leste det brevet var det som å vinne i lotto:-) Men dagene ble til uker og ukene ble til måneder før pakken med krabbetrenings utstyret endelig fant veien til oss med spesialleveranse! Da jeg gikk for å åpne døren kom Siren krabbende etter og satte seg på pakken som ble plassert på gulvet da jeg trengte hendene for å skrive under papirene! "Tusen takk" sa jeg til den smilende leveringsmannen, gav han papirene, løftet forsiktig Siren av esken og leverte den til mannen med beskjed om å levere den tilbake dit den kom fra! På pakken skrev jeg "To little, to late", "men takk for engasjementet". Med vennlig hilsen Siri M Ertzeid. to dager senere ble jeg sykemeld fordi ryggen gav opp og de følgende dagene frydet Siren seg over krabbeselskap på gulvet hele dagen!

Det ironiske er at jeg lett kunne laget ett slikt krabbetreningsbrett selv:-) Men ryggen ble bra igjen, Siren  fikk store mengder gulv trening i tillegg fikk Kurt og jeg oss mange gode lattere! Det er sjelden så galt at det ikke er godt for noe!

Det er neimen ikke sikkert om en god latter folenger livet, men den gjør det desidert morsommere:-)