O Helga naaaaaatt.......Julestemningen er til å ta og føle på! Hele helgen har vært spekket med jule stemning! Ihvertfall ett salig forsøk på å finne den! Vi har jobbet hardt! Start signalet gikk med Lucia feiring i barnehagen fredagen. Begge jentene gledet seg noe alldeles grusomt! Hver på sitt vis!
Jeg hentet Siren på skolen og møter ei jente som er spekket med hele følelses spekteret! Hun er overstadig lykkelig og sønderknust på en gang! Ja det er mulig! Det er mulig når man heter Siren er 9 år, 2,5 år i hodet og har gledet seg i flere dager til Lucia på skolen bare for å oppdage att den etterlengtede Lucia marsjen er overhode ikke noe hun skal delta i men bare se på! SE PÅ!!! Hun er knust! Drømmen brister og dagen er ikke morsom lengre! Men så øyner hun ett håp i hengende snørr (nei det er ikke skrivefeil! Minner om årstiden:-) Nevnte ikke mamma noe om Lucia i barnehagen til Sunniva! Jo såmenn! Da er det fortsatt en mulighet til å gå stolthetens parade med lys og glede og synge sangen hun har øvd på siden begynnelsen av november! Hver dag har hun øvd, og neimen om hun har øvd så hardt for å stå på sidelinjen nei! Hun gråter av bunnløs sorg, håp og glede idet mamma ankommer skolen noe vindskjev, nedlastet av bleiepakker, dårlig tid og mental planlegging! Med en blanding av tårevåte hikst og hysterisk latter klatrer hun møysommelig og tidkrevende inn i bilen og vi setter kursen mot barnehagen.
Vi stiller opp ved siden av horden med foreldre som har møtt opp for å beskue herligheten! Siren blir litt perpleks! Hun kikker nedover rekken, øynene går i kryss og jeg ser at hjernen hennes forsøker over evne å fatte hvorfor hun er vitne til verdens kjedeligste og minst manglende opplyste Lucia tog! Ikke ett lys i sikte, bare mørke klær foruten om damen nesten nederst i svingen som har hvit jakke! Ikke så mye som ett aldri så lite lys eller glitter noe sted! Nåja! Hun går i ventemodus! Hopper litt, henger seg på mammaen til Sunniva sin beste venninne og finner det plutselig for godt å ta en ekspedisjons tur nedover rekken av verdens kjedeligste Lucia tog deltakere! Mamma har nemlig ett lite øyeblikk sluppet hånden hennes og Siren er kanskje særdeles sen når det gjelder utvikling, men hun er rask som lynet når muligheten for ett øyeblikk med frihet innfinner seg:-) Haltende og vraltende som en ku på travbanen grunnet betennelse i tåa, glatte forhold og ellers annet begir jeg meg etter henne vel vitende om den manglende evnen til å ta henne igjen! Håpet siger inn mellom innstendig roping "Sireeeeeen Stooooopp", at noen kanskje kan se den håpløse situasjonen og forbarme seg over meg den sjanseløse og stoppe jenta i den ekstatiske flukten. Jeg innser like raskt som håpet steg at det er noe jeg kan se langt etter og sukker litt for meg selv der jeg langt fra elegant inntar en slags kappgang stil mens jeg kjenner på pusten av Lucia toget i nakken!
Omsider når jeg henne igjen! Det vil si, jeg roper "Sireeeeeeen Stooooopp" med en så kraft at selv Siren med bare 50% hørsel stopper momentant! Jeg tar henne i armen, smiler litt brydd til de leende tilskuerne, svarer på velmenende tilrop og entrer endelig plassen i rekken igjen!
Jeg står der og venter på min yngste håpefulle og er nok ikke første kandidat til en årets mor kåring, men vi er nå på plass i rekken der jeg lovet lille Sunniva å stå! Først og ytterst i tilfelle hun (sitat Sunniva) "Blir sliten i sine små ben av å gå så langt"! Jeg står der vi ble enige om, rett utenfor døra. Hun har gått nesten 5 meter da hun ser meg! Hun stråler og strener avgårde! Hun ser ikke det minste sliten ut etter å ha gått gjennom yttergangen og ut døren! Senere den kvelden gav hun utrykk for sin skuffelse over meg som ikke hadde forstått at jeg faktisk ikke bare skulle stå foran og først, men jeg skulle gå ved siden av Lucia paraden og være der i tilfelle hun ble sliten på veien! Jaha! Der rykket årets mor enda noen hakk vekk og forståelsen av at kommunikasjonen kan forbedres står klinkende klart, samt behovet for en forklaring ovenfor den håpefulle som inneholder fakta for hvorfor ikke mamma og multihandikappet søster kan paradere ved siden av Lucia toget langs rekken av foreldre som litt tidligere var vitne til det minst grasiøse innhentings forsøket i historien!
De håpefulle Lucia barna har passert! Stillheten senker seg og foreldre står litt hutrende og nølende igjen på sidelinjen! Jeg fryser nok til å la de andre nøle i fred og setter kursen mot varmen inne på avdelingen. Andre følger etter! Siren nøler! Hun har stått som fjetret da Lucia toget passerte, men i det øyeblikket vi setter kursen mot inngangsdøren til avdelingen, innser hun at den noe fjetrede og passivt kledde rekken av mennesker var alt annet enn Lucia tog deltakere! Idet skuffelsen skyller gjennom henne for andre gang denne dagen, vrir hun seg ut av armene mine og skriker! Jeeeeeeeg Luuuuuucia!
Snart seeeeeenker natten seg.....Toget nærmer seg! Siren vrir seg i opposisjon og jeg sender en takknemlig takk til foreldrene rundt for de forståelsesfulle smilene fra foreldrene til de andre barna på Sunniva sin avdeling! De har kjent oss hele Sunniva sin tid i barnehagen, noen siden Siren gikk der! De vet og det betyr mer enn de tror! Smilende og syngende med lys i små hender passerer de oss, jeg klarer å stagge Siren akkurat lenge nok til at Lucia toget rekker å snu inne på avdelingen og komme ut igjen! Neeeeeeeeei, Siren skriker ordet ut høylydt, jeg inni meg! Jeg holder og forsøker å avlede. Jeg kjenner musklene hennes dirre og en katastrofe tilstand er nært forestående! Jeg er så opptatt av å gå gjennom katastrofe planen i hodet at jeg ikke enser at Sunniva sin avdeling har snudd atter en gang og er på vei tilbake til sin avdeling for det som forhåpentligvis er siste gang!
Da skjer det! Gesten som viser at hun er noe eget! Gesten som viser at hun innehar større empati, medfølelse, kjærlighet, klokskap, kjennskap og forståelse enn andre på sin egen alder. Idet Sunniva passerer oss går hun ut av Lucia paraden, stikker lyset sitt i hånden på Siren , ber henne ta sin plass i toget, tar meg i hånden og følger etter de få meterne som er igjen av marsjen med ordene "nå blir Siren glad igjen mamma".
Hjertet vil sprenges av stolthet og kjærlighet!" Ja nå ble Siren glad jenta mi! Du er fantastisk Sunniva på alle måter"! "Takk mamma, det er du også". Ord blir fattige i forsøket på å beskrive følelsene som jager gjennom mammahjertet der og da og fortsatt tumler rundt der! Til og med Sankta Lucia ville vært rørt selv med sine egne øyne på ett fat!
Stolt Lucia jente
Smiler stort og er sikker på at mamma henger seg på siden av toget etter endt fotografering!
Litt streng her selv etter all rosen over gesten som lot Siren få gå noen meter i Lucia toget, men følger man ikke instruksene får man ett strengt blikk så får man ta praten hjemme:-)
Siren i Lucia toget 4 år gammel med samme røde båndet som Sunniva bar i fredagens Lucia tog:-)
Elin, Sunniva og Siren før rushet til lussekatt og saft bordet:-)
Sliten men åh så fornøyd Siren, Lucia jente 5 år før lillesøster utførte den rørende gesten:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar