Dåp/Begravelse!

Vil starte med å si god morgen Norge og atter en gang minne dere fantastiske mennesker der ute på å ta vare på hvert øyeblikk, hvert ord, hver klem, hvert smil hver dag! Jeg har så mye på hjertet og så mye jeg ønsker å berette at jeg vet ikke hvor jeg skal starte! Men jeg tar det bit for bit og en dag har jeg berettet ferdig hvor fantastisk det er på godt og vondt å få lov til å være i min spesielle situasjon! Forrige innlegg berettet jeg om dagen som ble det store vendepunktet i mitt liv som mamma! historien idag er like følelsesmessig men mere en tankevekker på hvordan glede og sorg kan gå hånd i hånd og en påminnelse om at det mest overdådige ikke nødvendigvis er det beste!

Jeg våknet tidlig denne morgenen. Det var stille i gangene på A-Hus nyfødtavdelingen. Bare en og annen sykepleier som hastet stille gjennom gangen med ett smil om munnen og ringer under øynene. Klokket hadde såvidt passert fem om morgenen og det var tid for Sirens første måltid denne dagen. Jeg lister meg inn på avdelingen med håret til alle kanter og med sminke som iløpet av natten har oppdaget tyngdekraften! Ja tenk! Jeg sminket meg på sykehuset! Alt for å få en liten følelse av velvære der man tasser rundt i litt for stram joggebukse, topper som aldri vil matche noe og tøfler. Der høydepunktene på dagen er lunsj og middag og kosen består i å se på gamle såpeserier med prinsessen i fanget koblet til det som virker som flere hundre meter med ledninger. Så jeg unnet meg litt brunkrem og mascara! Foundation vil alltid stå for meg som brunkrem! Jeg er oppvokst med det! Kakao lignende sparkel som lukter muggent teppe! Men kjære tid det virker!

Så jeg gjorde denne dagen som jeg gjorde hver dag! Sto opp, sjekket speilbildet, konstaterte katastrofe tilstand, gav blaffen der og da, tuslet inn på avdelingen, løftet Siren varsomt opp i armene mine i ett forsøk på å unngå dobbeltknuter på ledninger. Manøvrerte oss så langt fra elegant som det går an å komme ned i den brune stresslessen vi var tildelt. Musset og koste vakre jenta mi og snuste inn lukten av honning på pannen hennes. Siren luktet honning til hun var lang over tre år. Det var malten som gjorde det men det er idag den beste lukten jeg vet! Lukten av honning, av jenta mi som kjempet for livet! En kopp te med honning har en helt spesiell betydning for meg! Det er smaken og lukten av livet, kjærlighet og den representerer det mest dyrebare jeg har!

Så kom en av de flotte sykepleierene med Sirens første måltid for dagen! En skulle tro at det å gi barnet sitt mat i sonde ikke ville gi samme nærheten som å amme. Det er feil. For da kan man sitte og nyte blikk kontakt og nærhet uten såre brystvorter og frykt for å kvele barnet! Når jeg sitter slik og nyter synet av Siren, lytter til små vidunderlige lyder fra alle de herlige babyene som ligger på rad og rekke, kjemper litt med trøttheten og prøver å ignorere at rompa mi er iferd med å sovne, så går tankene tilbake til en av de første skoledagene på Lyngdal Jordbrukskole! Man kan av og til lure på hvem som sender tankene i hodene våre på de mest underlige tidspunkt!
Jeg husker det så godt! Vi har en av våre første dyreproduksjons timer og temaet er kyr! Ut i timen kommer vi inn på Jur seler! Ingen av oss kjenner hverandre noe nevneverdig enda, men den dagen ser en av mine medelever sitt snitt til å bli kjent som klassens morroklump! Læreren forklarer i detalj hvordan en Jur sele fungerer og hva den brukes til! Jeg noterer ivrig og registrerer i øyekroken at eleven to pulter bortenfor meg snur seg mot meg! -"Dette kan vel du alt om Siri"! "For det er vel dette du bruker"! BH størrelse Jur sele! -"Åh ja sier jeg eplekjekt mens jeg plirer med øynenen"! Jeg har allerede vært i fjøset og prøvd en"! Passet som ett skudd! Men det vet du vel, for hvis jeg ikke husker feil så var det deg jeg så som snek deg ut sideingangen ved melkerommet med buksa på knærne! At jeg aldri kan ta ting med fatning! Mobbing eller kameratslig erting på landbruksnivå:-) Tanken på dette får latteren så spontant frem at Siren skvetter til, truer ett sekund med å gå i krampe av ren forfippelse men besinner seg og legger seg til da magen nå er god og full og sonden inneholder nå ikke mere enn tre milliliter melk!

Morgenstellet er over og Siren sover fredelig i den lille pleksiglass sengen sin! Jeg tusler inn på rommet for å forsøke å rydde opp i katastrofeområdet! Jeg gir opp og legger meg nedpå litt! En skulle tro at man fikk mye søvn på ett sted som dette, men det er feil! Det er tv som skal glanes på, bøker som skal leses, tanker som skal tenkes, stell som skal taes og i det hele tatt!
Jeg sovner men kort tid etter kommer Kurt listende inn på rommet! Han bor hjemme! Bare en forelder får bo på sykehuset og med tanke på vår bruk av humor for å overleve påkjenningene er nok det streng tatt like greit også:-)

Jeg står opp, tar en dusj og så setter vi oss på foreldrerommet! Jeg ser at Kurt har noe han ønsker å prate om. "Hva er det spør jeg"! Vi må snakke om dåp Siri! Jeg blir iskald! Morgenens trivielle hendelser har gjort at jeg har glemt situasjonen vi faktisk er i!
"Vi et ikke hvordan dette vil gå jenta mi, og legene anbefaler at vi døper henne idag eller imorgen"! Når legene anbefaler hastedåp, da er ikke utsiktene svært gode! "Men...vi har ikke dåpskjolen her" hvisker jeg frem gjennom tårenen! -"vi får låne en, det ordner seg"! Låne en dåpskjole! Seriøst! Hun skulle jo døpes i den jeg og Line Nadine var døpt i! Jeg kjenner at kontrollfreaken Siri mister grepet! I det grepet nesten har løsnet kommer ei sykepleier inn og redder meg fra å gå helt fra skaftet. Vi diskuterer hvordan vi skal gjøre dette! Psyken min holdes i sjakk under muligheten for å få planlegge litt! Da er jeg i mitt ess!
Kurt ringer familien sin nordpå! Eldste datteren Sigrid er ikke i tvil! Hun kommer! Hun er hjemme med sin 6 måneder gamle sønn og elter han hjemme hos sin far og søsken for å være der hos sin nyfødte søster på dåpsdagen hennes. Sigrid er den klokeste jenta jeg kjenner! Vi trenger ikke si noe! Hun vet at dette kan være første og siste gang hun får se sin søster! Hun hiver seg rundt og kommer! Jeg vil aldri få takket sigrid nok for at hun tok den avgjørelsen!

Familien min tropper opp mannsterke! Pappa hiver eg i bilen og røsker med seg mamma på veien. Tanter og onkler, fettere og kusiner hiver seg rundt på en femøre, forkaster alle egne planer og kommer! Jeg er rørt for endte gang disse ukene! Rørt over all hengivenheten og omsorgen vi nå opplever! Det føles trygt og varmer helt perfekt! Ikke noktil å stagge frykten, men nok til å klare å takle den!

 Jeg kommer inn i avdelingen og ved siden av sengen til Siren henger dåpskjolen. Da gråter jeg så hard at jeg mister pusten! Dåpsdagen som skal være en fest dag står for meg som en begravelse. Jeg knuger det lille nurket inntil meg og vil aldri slippe henne igjen! Jeg tror jeg klemmer henne litt for hardt, for hun går i krampe! Jeg holder hånden min rundt den lille blå foten mens sykepleieren holder oksygenmasken foran Siren og meg i hånden! Det trengs ikke ord. Vi vet begge at dette kan være stunden! Men krampen gir seg. Sykepleieren tørker tårene mine, stryker Siren over kinnet og går videre til neste! Vi har gjort dette så mange ganger nå! Flere ganger til dagen. Vi trenger ikke utdype hendelsen noe mere! Det er en stilletiende forståelsen mellom oss og jeg takker for faste sykepleiere med hjertet og hodet på rett plass!

Litt senere løfter jeg Siren til stellebordet for å gjøre henne klar til dåp. Kjolen henger der og en alt for stor dåpslue. Jeg undrer meg over det! Hovedvekten av pasienter på avdelingen er bittesmå premature vakre skapninger med hoder på størrelse med en litt stor tennisball! Og her har de altså dåpsluer som passer til ett års gamle babyer. Vel, det er vel kanskje ikke det man skal henge seg opp i denne dagen!

Mens jeg står der og steller Siren kommer Sigrid! Hun klemmer meg som om hun aldri vil slippe! Det trengs ikke ord! Jeg tar ett steg til side og bevitner ett av de mest rørende øyeblikk når storesøster som selv er mor ser sin nyfødte lillesøster som kan glippe fra oss når som helst for første gang! Jeg vil aldri glemme det øyeblikket! Det var som om det bare var Sigrid og Siren i hele verden! En usminket søskenkjærlighet! Tårene renner nedover ansiktet på Sigrid og hun er fortapt i ansiktet til Siren. Ett syn og ett øyeblikk jeg aldri vil glemme!

En stund senere kommer både den ene og den andre og setter seg i salen utenfor avdelingen og venter på dåps begivenheten. Siren er ferdig påkledd og jeg tar luen på henne! Lurer litt på om det er mulig å feste den med sikkerhetsnål, men konkluderer med at det ikke vil være en særlig god ide! Siren går i krampe! Jeg holder henne gjennom den og håper som alle ganger tidligere at hun kommer levende ut fra den. Vi må utsette dåpen litt! Jeg går ut til min ventende familie som ikke kan gjøre noe annet enn å vente! Jeg ser på hver enkelt av dem og forteller at de må vente litt lenger for Siren har hatt kramper og er fryktelig sliten! Noen gråter, andre nikker og noen smiler oppmuntrende! Åh hvor glad jeg er i hver enkelt av dem! Omsider er Siren så stabil at vi kan sette kursen mot kapellet!

Under en dåp i kirken tenker jeg ikke på hvor mange begravelser som utføres der. Det gjør jeg idag! Sykepleierene triller Siren ned i avdelingens barnevogn. Den er utstyrt med oksygen og livreddende utsyr. Siren sover. Når vi ankommer kapellet sitter de der alle sammen! Det vanker klemmer og godord, beundrende blikk smil og tårer. Jeg gråter. Jeg gråter for meg selv, jeg gråter for Siren, for Kurt, for Sigrid og for at jeg har en større følelse av at dette er Siren sin begravelse ikke dåp! Siren går i kramper tre ganger på kort tid før vi innser at det er den overdimensjonerte dåpsluen som stresser henne. Vi driter i tradisjonene og fjerner den! Hvilken glede har vi av tradisjoner hvis de tar liv!

Jeg husker desverre svært lite av selve dåps seremonien. Jeg husker jeg desperat forsøkte å få med meg hva presten sa men all min fokus var på Siren som lå sovende i armene mine! Jeg husker pappa med kameraet, mamma med røde øyne, Kurt sin tunge pust, hånden til Sigrid som hele tiden strøk Siren over pannen og hånden til Dadda som trygt la seg på skulderen min med jevne mellomrom.
En ting jeg husker spesielt godt er at min dengang lille fetter Thomas tente lys for Siren og forsøkte å holde en spontan tale. Han gråt så han nesten ikke klarte å prate! Han var ikke store gutten da men gjorde ett enormt intrykk på alle som var tilstede og satte spor i mitt hjerte som aldri vil bli borte!

Så var det hele over! Det var en vakker tale og en sterk opplevelse sa alle mens de smilte mot kamera for å bidra til gruppebilde! Jeg måtte ta dem på ordet! Jeg var så full av sorg! Idag tenker jeg på dette som den mest fantastiske dåpen jeg noensinne har vært i! Alt dreide seg om Siren. Vi var bare de nærmeste og kapellet var så fullt av kjærlighet at jeg ble tungpusten! Samlingen etterpå hadde vi på familierommet! Vi fikk servert pepperkaker, saft og kaffi! Vi trengte ikke et overdådig koldtbord og kakebord! Vi hadde hverandre! Det holdt i massevis!

Den kvelden etter at alle hadde gått hvert til sitt satt Kurt og jeg i to timer og bare holdt Siren. Følelsen av dåp/begravelse gav seg ikke men gleden over at vi rakk og døpe henne på en ordentlig måte var stor! Vi sovnet denne kvelden også og tidlig neste morgen tuslet jeg atter en gang ut med håret til alle kanter, sminken ned til knærne og det jeg vil karakterisere som bleierompe for å få en stille måltidsstund men det kjæreste på jord! Denne morgenen lo jeg ikke men nøt hvert sekund av varmen, bevegelsene og synet av Siren.

Av og til er det viktig å bare være mamma!

Siren på dåpsdagen sin