Ta tak i deg selv!

Når du sitter der i mørket og tunge tanker sveiper gjennom hodet den ene hånd i hånd med den andre, da er de stundene man lovet seg å huske når det raser nedover borte!
Men hvis jeg bare tillater meg selv å gråte ferdig og så tar tak i meg selv når hulkene går over til snufs, da ser jeg dem. De dukker opp en etter en. De smilende små minnene jeg lovet meg selv å aldri glemme. Ei lita varm hånd i min, ett "mamma jeg elsker deg", En liten ustemt sang om at mamma er den vakreste (på engelsk bedyrer fireåringen der hun krøller tungen ekstra mye når disse rørende meget norske ordene glir over leppene hennes:-) Ei lita åtte år gammel snuppe som nettopp har lært seg betydningen av nese og er hysterisk fascinert av at det går an å trekke snørr gjennom nesen, hvorpå hun en sen kveld på toalettet tvinger hodet til mamma bakover, krever en snørrdragning og tar nesen til mor så tett i øyesyn at hennes øyne går i kryss og tungen kommer ut i ren iver. Gjentatte ganger får jeg det lille lykketroll ansiktet så nært det er mulig opp i nesen. Nesen er ubeskrivelig tørr etter sjette gangen og det er vel bare en mor full av kjærlighet til sitt barn som kan la en flyktig sammenligning med en vakker versjon av Gollum beskrive prinsessen som nå har en finger på vei inn i nesen til mor da det etterlengtede snørret viser seg å utebli! Det er vanskelig å ikke le i slike situasjoner. Men det er slike situasjoner som er så viktig å hente frem fra sitt indre når latteren er milevis unna!
Ett "du er verdens beste mamma du", "du er kongen av havet du" (Jeg har etter alle sigende fungert som kaptein sabeltann helt siden turen i Dyreparken), Du er lur du mamma, ett vått kyss på kinnet av ei lita tannløs åtte år gammel jente etterfulgt av ett "Jeg ekskler deg mamman min" (ikke skrivefeil nei...). Gledeshylene etter to timers adskillelse, "bare min mamma du, og bittelitt Siren sin for det er du jo nødt til"!
Det er hundrevis hvis ikke tusen av slike øyeblikk, utsagn, lattermilde hendelser og kosestunder å hente frem. Kunsten er å la dem bli sterkere en sorg og fortvilelse. Det er nødvendig å sørge, gråte, rase og fortvile, men ikke slipp taket i deg selv. Spar på morsomme, rørende, kjærlige og fantastiske hendelser og la de gå som ett indre billedlig mantra når tungsinnet tar over og gråten har stilnet. Det er uvurderlig.
For det som kommer fra de som står deg nærmest er ekte, usminket, sant og ærlig!